Fra ensretting til verdensklasse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det kreves politisk mot å styre sektoren på et godt kunnskapsgrunnlag. Politisk ledelse og styring handler om å analysere sektoren og dreie utviklingen i ønsket retning. 

Norske universiteter og høyskoler formes i stor grad av et fåtall insentiver, men når alle styres etter de samme få prinsippene, blir resultatet mer likhet – ikke automatisk mer kvalitet. Også når tiltakene seiler under flagget “tillitsreform” reduseres politisk styring til å definere en rekke insentiver for deretter å peke på institusjonenes eget ansvar.

Debatt ● dag rune olsen

Er Humbolts universitetsidé fortsatt et levende ideal ?

Det skal sies at denne formen for desentralisert styring på flere måter har tjent UH-sektoren godt. Problemet med insentiver er at de fungerer. Dersom det er få og sterke insentiver, vil de over tid bidra til å ensrette aktivitetene. 

Det hviler dermed et stort ansvar på politisk ledelse for kontinuerlig å oppdatere og justere insentivene – alt har sin tid. 

Et eksempel er økt nivå i forskningsproduksjonen gjennom flere år, akselerert av tellekantsystemet. Videre ser vi nå en formidabel økning i studiepoengproduksjon. Norges befolkning blir bedre utdannet, og enda flere nordmenn avlegger studiepoeng ved norske institusjoner. 

Denne utviklingen ønsker vi velkommen. Det er et demokratisk anliggende å løfte kompetansenivået i befolkningen. Mindre ungdomskull i årene som kommer antyder færre antall avlagte studiepoeng. Det er lite trolig at fremtidig utvikling i høyere utdanning vil skapes av økt produksjon av studiepoeng.

Et insentivsystem for økt studiepoengproduksjon og en demografi som jobber imot nettopp dette, fører til økt konkurranse mellom institusjonene. En sunn konkurranse bidrar i beste fall til økt effektivitet og innovasjon.

Insentiver kan også bidra til mindre diversitet. I 2024 vedtok regjeringen nye regler for å bli universitet. Det kreves nå kun ett doktorgradsprogram for å bli universitet. I disse dager avgjøres det om fagskolene skal kunne gi utdanning på masternivå. Det betyr at enda flere institusjoner vil undervise de samme studentene og dermed ytterligere viske ut arbeidsdelingen mellom institusjonene. 

Med en felles - og likedannede - UH-lov vil institusjonenes konkurranse-parametere reduseres til lokasjon og omdømme.

Debatt ● Espen Solberg og Siri Brorstad Borlaug

Tvilsom tillitsreform

Harvard-professor Michael Porter definerte i 1990 to perspektiver på å oppnå konkurransefortrinn. Enten kan organisasjoner differensiere seg fra andre ved å tilby noe som ingen andre tilbyr, eller de kan følge en strategi om å være kostnadsledende – altså rimeligst. 

For første gang på lang tid har UH-sektoren fått en statsråd som snakker om forskning som en internasjonal disiplin. Norske institusjoner er forventet å konkurrere internasjonalt. Ambisjoner om å bli verdensmester i denne grenen forutsetter at det politiske Norge i større grad aksepterer at institusjonene er forskjellige og har forskjellige konkurranse-parametere. 

For å komme dit, trenger institusjonene forskjellige insentiver. Dersom norske universiteter og høyskoler skal hevde seg i internasjonal konkurranse, må vi skape en sektor der institusjonene tør, og får handlingsrom til, å være forskjellige. Her kan et styrket strategisk arbeid med utviklingsavtalene være avgjørende.

«bestillingshelvete»

Mener mål- og resultat-styring i akademia er for rigid

Thomas Hylland Eriksen skrev i innledningen av sin siste bok, Det umistelige (2024), at “mer og mer blir likt”. Boka har undertittelen “Fra global ensretting til et nytt mangfold”. Sosialantropologen skrev dette i konteksten av global, kulturell homogenisering. 

Men ikke minst når institusjonene blir likere i UH-sektoren, trengs innovative grep som muliggjør alternativer. Universitetene og høyskolen trenger en større verktøykasse som står til deres disposisjon. Det mangfoldet kan sikres gode vekstvilkår gjennom politiske beslutninger og bør ikke overlates til en langvarig evolusjon. 

Derfor er vårt råd til forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland: Dropp få one-size-fits-all-insentiver og gi institusjonene mulighet til å spesialisere seg gjennom utviklingsavtaler! Bare slik kan vi bygge sterke, unike akademiske miljøer – og konkurrere på den internasjonale arenaen.

Debatt ● Mari Elken og Siri B. Borlaug

Utviklingsavtaler løser ikke styrings­utfordringene i aka­demia