Forskningsinfrastruktur: Sektorprinsippet gir sub-optimale løsninger

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LANGTIDSPLANEN| Vi ønsker å trekke frem noen momenter vi mener er viktige i utviklingen av Forskningsrådets virkemiddel Infrastruktur. Vi vil også kommentere på programmets plass i et større nasjonalt infrastrukturperspektiv. Dette som et innspill til revisjonen av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Forskningsrådet la nylig frem den internasjonale virkemiddelsevalueringen av den nasjonale satsingen på forskningsinfrastruktur (Infrastruktur). Evalueringskomiteen konkluderer med at satsingen har vært en suksess. Det er en vurdering UiT deler.

les også

Rekordmange har søkt om å bli Sentre for fremragende forskning

I de årene infrastrukturordningen har vært i drift, har den bidratt til et betydelig løft for norsk forskningsinfrastruktur. I tillegg har mange norske forskningsmiljøer kunnet levere resultater i den internasjonale forskningsfronten.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Utvalget kommer allikevel med noen viktige anbefalinger, som at miljøavtrykket av infrastrukturene bør begrenses, infrastrukturene må sikres bedre mot datakriminalitet, og at det er behov for å identifisere områder med særlig behov for forskningsinfrastruktur. I tillegg anbefaler utvalget at e-infrastruktur i større grad må gis en langsiktig basisfinansiering. Vi slutter oss til alle disse anbefalingene. Den siste anbefalingen er også i tråd med anbefalingene i e-infra 2030-rapporten fra 2019.

Forskningsinfrastruktur er viktig for utvikling av sterke fagmiljøer, for å tiltrekke samarbeidspartnere og rekruttere dyktige medarbeidere. Forskningsinfrastruktur kan dermed virke konsoliderende gjennom å skape en gravitasjonskraft, og forsterke forskjeller mellom ulike nasjonale fagmiljø. For å sikre mest mulig lik tilgang til nasjonale infrastrukturer, samtidig som vi tar hensyn til bærekraftperspektiver, må det i fremtiden legges større vekt på automasjon og fjerntilgang til infrastrukturene.

Infrastrukturen kan også brukes strategisk til utvikling av helt nye fagmiljø. Evalueringer viser at Norge er svak på banebrytende «blue-sky» forskning på teknologifeltet. En mulig årsak til dette kan være at det er krevende å etablere helt nye, infrastrukturtunge forskningsfelt. En mer strategisk dialog mellom institusjonene og Forskningsrådet rundt investeringer i forskningsstruktur vil kunne gjøre det enklere å etablere helt nye forskningsfelt innen viktige, teknologitunge områder.

Det er også viktig at etablering av ny infrastruktur tar hensyn til at behovene for generell (og etterspurt) infrastruktur og behovet for spesialisert infrastruktur (med antatt få relevante brukere, men i den internasjonale forskningsfronten) kan være svært forskjellige. Vi trenger et virkemiddelapparat som håndterer begge behov, med tilpassede kriterier og prinsipper for hvordan søknadene vurderes.

En fullt ut konkurransebasert investering i forskningsinfrastruktur kan også bidra til at vi ikke ser helheten i våre investeringer. Dette kan føre til at vi ikke utløser det fulle potensialet ulike infrastrukturer kan ha, når de bidrar med ulike data til relaterte problemstillinger.

Disse mulige svakhetene i dagens ordning gjør at vi vil anbefale at når faglige- og relevansevalueringer er gjennomført, så inviteres ledelsen for de ulike vertsinstitusjoner for de høyest rangerte prosjektene inn for å gjøre den endelige utvelgelsen av de mest støtteverdige prosjektene. Dette vil ivareta verdiene i dagens kvalitetssikringssystem og samtidig styrke helhetsperspektivene og utviklingspotensialet i infrastrukturinvesteringene i forhold til nasjonale og lokale strategier.

Vi tror også det vil bli stadig viktigere at forskningsinfrastruktur ikke bare ses isolert. I økende grad vil forskningsinfrastruktur krysse sektorer, og sektorprinsippet kan bidra til fragmentering av ansvar og suboptimale investeringer. Det er behov for å tenke flerbruk («dual use») og samfinansiering av forskningsinfrastrukturer innenfor og på tvers av sektorer.

Innen helse drives for eksempel grunn- og anvendt forskning i stor grad i UH-sektoren, mens den kliniske forskningen skjer i helseforetakene. Virkemiddelapparatet, samt mekanismer for vedlikehold og drift, bør derfor tilpasses flerbruk på tvers av helseforetak og akademia.

les også

Vi må komme lenger med deling av data

Et annet eksempel er klima og miljø, hvor for eksempel UiT driver grunnforskning og anvendt forskning innen klima- og miljøovervåking, mens ansvaret for rådgivning rundt miljøforvaltning av polarområdene ligger hos Norsk Polarinstitutt og varsling ligger hos Meteorologisk institutt. Vi tror det er behov for å tenke helhetlig rundt anskaffelse, drift og vedlikehold av arktisk forskningsinfrastruktur.

Som et siste eksempel, kan vi peke på satellittfjernmåling. Ansvaret for Norges deltakelse i Copernicus-programmet og den satellittbaserte infrastrukturen som finansieres av European Space Agency (hvor Norge er betalende medlem), ligger under Nærings- og fiskeridepartementet, mens grunnforskning og mye anvendt forskning foregår i UH-sektoren. Forskning basert på data fra satellitteknologi («nedstrøms»-forskningsaktivitet) faller raskt mellom to stoler.

Det er et uttalt mål i sektoren at vi skal dele og gjenbruke data, i tråd med FAIR-prinsippene og åpen vitenskap, men insentiver mangler. Det oppfattes som mer attraktivt og prestisjefullt å samle inn og frembringe nye data, enn å gjenbruke andres datasett. Det betyr at vi ikke utløser det potensialet som ligger i åpne data og åpen vitenskap.

Det er også viktig at nødvendig arbeid med etablering av forskningsinfrastruktur, datahåndtering, lagring, deling, gjenbruk og etterprøving blir meritterende, i tråd med prinsippene i DORA-erklæringen og de anbefalinger som ligger i NorCAM-rapporten. Det er også et behov for å se på mulige juridiske hinder for datadeling, kanskje særlig på helseområdet og der kommersielle aktører er involvert i datafangsten. Et mer generelt problem er at lovverket er for lite harmonisert på tvers av land, og at det er lagt for lite til rette for enkel deling og gjenbruk av data uten å måtte ty til juridisk spesialkompetanse.

Dagens infrastrukturprogram har vært en suksess. Vi tror allikevel at det kan utvikles og bli enda bedre, dels gjennom endringer i programmet selv, men også ved at investeringene gjort gjennom dette programmet ses på tvers av ulike sektorbehov og investeringer.

les også

16 søkere får til sammen én milliard kroner til forskningsinfrastruktur.