Debatt ● jan frode haugseth
Autoritær styring av samlebåndsforskning
«En regjering med Senterpartiet er tilhengere av at forskning først og fremst skal være nyttig. Og nyttig for denne regjeringen handler tydeligvis i stor grad om Nordsjøen», skriver førsteamanuensis Jan Frode Haugseth.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Førsteamanuensis i pedagogikk ved Institutt for lærerutdanning (NTNU)
Forskningsrådet har aldri vært noe annet enn en institusjon lagd for å muliggjøre sertifisert forskning. Legitimert gjennom en forestilling om kvalitet, er og blir Forskningsrådet et styringsverktøy.
Forskningsrådet er med andre ord et tillegg, men også en motsats, til finansiering av fri forskning ved universitetene og høgskolene – det vil si forskning styrt av fagmiljøene.
At politikere nå ønsker å disiplinere den frie forskningen ytterligere er ikke overraskende. Det som er overraskende, er den autoritære metodikken som brukes. Men en regjering med Senterpartiet i er tilhengere av at forskning først og fremst skal være nyttig. Og nyttig for denne regjeringen handler tydeligvis i stor grad om Nordsjøen.
Men dette stuntet med å kaste styret i forskningsrådet må også forstås i forlengelsen av de endringene vi har hatt i sektoren i de siste 20 årene, hvor fagdisiplinutdanningene blir kortere, og profesjonsutdanningene blir lengre. Utdanning skal jo være nyttig, først og fremst.
Velgerne mener ikke lenger at det er en sammenheng mellom friheten i samfunnsvitenskapen, i humaniora og i ingeniørutdanningene, og deres egen frihet.
Jeg er redd det kommer til å bli mer uro, mer stress, mer usikkerhet i norsk akademia
Jan Frode Haugseth, førsteamanuensis i pedagogikk ved NTNU
Den akademiske friheten skaper rom og mangfold. Det trengs hvis man som liten nasjon skal hevde seg i den internasjonale akademiske konkurransen. Det trengs hvis man ønsker et samfunn med sosial mobilitet og flere samtidige forståelser av hva som er godt. Det trengs hvis man skal ha bred offentlighet, og flere valgmuligheter i livet. Det er også mange direkte koblinger mellom universitetene og innovasjon.
Når fri forskning nedskaleres ytterligere, blir forskningen redusert til å fungere som et politisk instrument. Sårbar for regjeringsskifter, sårbar for konjunkturendringer og skiftende bevilgninger.
Det instrumentelle universitet kommer i en lei skvis mellom politikere som først og fremst ønsker effektive løsninger som gir inntjening i statskassa, og folk som selvfølgelig ikke ønsker at forskning skal hindre deres egen frihet, utsikt og umiddelbare tilgang til naturmiljøet.
Forskningsrådet er et styringsverktøy, men verktøy er mest verdifulle når utøveren som håndterer det er utstyrt med evne til å utøve skjønn og autonomi. Forskningsrådet trenger rammer som gjør at de kan tenke langsiktig. Forskningen – særlig i et lite langstrakt land – trenger større grad av frihet framover. Slik kan forskningen bidra til å ta vare på det som en gang var unikt for den Skandinaviske forskningsregionen.
Men jeg er redd det kommer til å bli mer uro, mer stress, mer usikkerhet i norsk akademia, slik det er i andre land. I årene som kommer kan det komme inndragning av fri forskningstid, oppsigelser (som i Danmark) og økt midlertidighet. Samtidig skal alle ha lengre utdanning, på normert tid.
For 30 år siden ville dette vært umulig å tenke: Kunnskapssamfunnet er noe politikere skaper på et samlebånd som ruller inn i en nær horisont. Kunnskapssamfunnet er noe vi justerer og optimaliser, ett og ett år om gangen. Kunnskapssamfunnet er ikke produktivt nok, derfor kan produksjonen like godt nedskaleres.
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside