Debatt ● Sandra Louise Halverson, Fazilat Siddiq, Maja Van der velden og Hilde Afdal
Argumenter mot akademisk boikott — kjente grep med lite hold
Flere av argumentene mot akademisk boikott i Norge gjør bruk av velkjente grep og kan virke tilforlatelig. Men få av argumentene er gyldige.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det handler om dette: Etter seks måneder med blokade og luft- og bakkeangrep fra israelske IDF har lidelsene i Gaza nådd et omfang og en alvorsgrad som nesten ikke er til å begripe. Som kjent, etterforskes Israel av ICJ for et mulig folkemord på palestinere og hungersnøden som ble varslet av IPC er nå synlig i deler av Gaza. Mangel på vann og medisiner er enorm. 33 000 palestinere er drept og de overlevende er drevet på flukt. Gazas infrastruktur er i all hovedsak rasert. Det ventes en invasjon av det siste tilfluktsstedet i sør, byen Rafah. FN har betegnet Israels bombing av skoler og sykehus på Gaza som «crimes against humanity».
Det er viktig å huske hva saken faktisk dreier seg om når vi her i Norge debatterer akademisk boikott av Israel. Det nasjonale oppropet om akademisk boikott stiller fire krav, men mediedebatten viser at det er mest uenighet om kravet om å avslutte institusjonelt samarbeid med israelske universiteter. Dette kravet begrunnes i at disse institusjonene diskriminerer og utestenger palestinske studenter og akademikere og at de aktivt bidrar til og støtter Israels krigføring i Gaza. Så enkelt er det.
Argumentene som fremmes mot boikott her i Norge dreier seg om aksjonsformen, og det er den som debatteres. Flere innlegg i den senere tid har fremstilt aksjonsformen ved hjelp av argumentasjonsstrategier som gir ugyldige slutninger i et forsøk på å forkludre eller avspore debatten. Tre ulike grep er synlige i innlegg i den senere tid:
1. Hyperbol (overdrivelse). Den første strategien er å forsøke å fremstille aksjonen som noe det ikke er ved å overdrive virkning eller konsekvens. Slike argumenter finner vi hos Graver i Aftenposten 6. april, som påstår at boikott er «et direkte og alvorlig inngrep i den enkeltes frihet til å bestemme innhold og metoder i egen forskning» eller at boikott er «prinsippløst» (støttet av Holmøyvik i Khrono 10.04). Det er ingen versjon av boikotten i Norge som begrenser individuelle forskere på denne måten som Graver hevder. Prinsippene som kravet om boikott bygger på er gjennomgått av Hermansen mfl. i Aftenposten 20.03. Det mangler ikke prinsipper, det er bare ikke Graver eller Holmøyvik sine prinsipper.
2. Moteksempel. Den andre strategien er å hevde at ett moteksempel underminerer argumentasjonen for en boikott. Slik argumenterer kollegaer ved USN, OsloMet og VID i to innlegg i Khrono (Klein 8.04, Sju ansatte ved USN, OsloMet og VID 11.04). I begge innleggene hevdes det at Universitetet i Haifa motbeviser påstandene som boikottilhengerne har fremmet om behandling av palestinske studenter og akademikere. Ett moteksempel avkrefter ikke hovedmønsteret som er dokumentert i kunnskapsgrunnlaget lagt frem av den nasjonale boikotten og i Wind (2024).
Men i tillegg må det nevnes at det foreligger dokumentasjon av nettopp den samme undertrykkelse og diskriminering ved Universitetet i Haifa som ved andre israelske universiteter som diskuteres i detalj i innlegget til Bård Kårtveit i Khrono (12.04) og i Wind (2024: 162-164).
Men ingen av argumentene mot en akademisk boikott av Israel avkrefter den underliggende veldokumenterte sannheten om at israelske universiteter er delaktige i et mulig folkemord på Gaza.
Halverson, Siddiq, van der Velden og Afdal
3. «The slippery slope fallacy». Denne strategien går ut på å hevde at handling X fører logisk til konsekvens Y, som er klart uønskelig. Denne strategien er også brukt i det siste innlegget fra kollegaer ved USN, OsloMet og VID (Khrono 10.04). Her hevdes det at «Ved å innføre akademisk boikott av Israel risikerer styrene at de som har, eller mistenkes for å ha, «uakseptable» politiske meninger i praksis risikerer represalier og derved får sin ytringsfrihet innskrenket.» Bevisbyrden ved bruk av slike argumenter ligger på den som hevder en logisk eller kausal sammenheng mellom handling (boikott) og konsekvens (represalier). Det er ikke lagt frem slikt bevis her, og det er rimelig å tro at det blir vanskelig å finne.
En annen versjon av denne typen strategi er Holmøyviks argument at norske universiteter opprettholder samarbeid med institusjoner i «land som ikke er fullverdige demokrati eller regelrette diktatur uten respekt for menneskerettighetene». Argumentet er at det er ikke logisk å boikotte Israel når andre land havner i samme kategori uten at forslag om boikott er lansert. Holmøyvik har selvsagt rett i beskrivelsen av situasjonen i flere land. Forskjellen mellom disse tilfellene og tilfelle Israel er at ingen av disse landene etterforskes av ICJ for et mulig folkemord. Norske institusjoner kan og bør selvsagt vurdere om de ønsker å samarbeide med institusjoner i land som driver med internering, forfølgelse og diskriminering. Men Israel stiller i en annen kategori, og det følger ikke logisk at en boikott av Israel må ledsages av boikott av andre land. Om det er riktig å vurdere det, er en annen sak.
I tillegg til disse velkjente grep, er det tidligere fremlagt argumenter om at norske universiteter er eller skal være apolitiske eller verdinøytrale. Denne argumentasjonen er tilbakevist av Hermansen mfl. i en dialog med Clemet i Aftenposten (20.03).
I andre innlegg i flere norske aviser diskuteres hvilke etiske prinsipper gir gyldig grunnlag for akademisk boikott. Dette er den egentlige debatten, og ikke forsøkene på avsporing som vi har sett på her.
Men ingen av argumentene mot en akademisk boikott av Israel avkrefter den underliggende veldokumenterte sannheten om at israelske universiteter er delaktige i et mulig folkemord på Gaza. Ingen har gitt et holdbart alternativ til vår slutning: at norske universiteter må avslutte sitt samarbeid med disse institusjonene.
