Debatt ● Hege Hermansen
Akademisk boikott er ikke bare en pragmatisk regimekritikk
Oddgeir Oslands innramming av debatten om akademisk boikott av Israel overser at de som støtter en akademisk boikott også snakker fra et prinsipielt ståsted.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Oddgeir Osland rammer den 19.02.2024 inn boikottdebatten som et spørsmål om to grunnleggende posisjoner: i) de som har sterke følelser om det som antakelig er et folkemord i Gaza og som derfor ser på akademisk boikott som et pragmatisk virkemiddel for regimekritikk, og ii) de som inntar et prinsipielt standpunkt knyttet til grunnleggende verdier som akademisk frihet og universitetenes fundamentale karakter.
Denne innrammingen overser at de som støtter en akademisk boikott også snakker fra et prinsipielt ståsted. Det er misvisende å beskrive oss som pragmatiske regimekritikere som tilsynelatende agerer prinsippløst, forsterket av at vi kanskje har kolleger eller familie i Palestina.
Argumentene til støtte for en akademisk boikott er prinsipielle, som følger:
Et basalt og grunnleggende forskningsetisk prinsipp, som også ligger til grunn for vår utdanningsvirksomhet, er at vi ikke skal forårsake andre skade. Do no harm. Vår akademiske frihet er dermed allerede innskrenket, med rette, av en rekke etiske føringer.
Det er misvisende å beskrive oss som pragmatiske regimekritikere som tilsynelatende agerer prinsippløst, forsterket av at vi kanskje har kolleger eller familie i Palestina.
Hege Hermansen
Her kunne jeg lenket til en rekke formuleringer fra De nasjonale forskningsetiske komiteene, men jeg antar de er godt kjent for Khronos lesere. Den grunnleggende antakelsen for dem alle er at vår forskningsvirksomhet ikke skal utføres på bekostning av andre. Som Lars Gule tidligere har påpekt, reflekteres dette også i OsloMet sitt verdigrunnlag, der det står at «etiske vurderinger er en nødvendig og viktig side av internasjonaliseringsarbeidet».
Når vi da sier at vi ikke skal inngå i institusjonelle samarbeid med universiteter som aktivt støtter opp om det som antakelig er et pågående folkemord og en mange tiår lang okkupasjon, så er ikke dette et uttrykk for pragmatisk regimekritikk, som Osland hevder. Det er en anerkjennelse av at slike institusjonelle samarbeid ikke er i tråd med etablerte etiske prinsipper som har ligget til grunn for universiteters virksomhet i veldig mange år.
Det andre grunnleggende prinsippet er en anerkjennelse av at vår egen frihet stopper der andres starter. Et grunnleggende spørsmål i denne konteksten er dermed om min forsknings- og utdanningsvirksomhet bidrar til å frata palestinske forskeres deres akademiske frihet. Institusjonelt samarbeid med israelske universiteter kan bidra til dette.
Det er godt dokumentert at israelske universiteter aktivt har støttet opp om undertrykkelsen og okkupasjonen av palestinere i mange tiår, med omfattende konsekvenser for palestinsk høyere utdanning. Igjen er dette et grunnleggende prinsipielt ståsted.
I denne forstand skiller Israel seg fra mange land med totalitære statsmakter. I diktaturer vil det ofte være mulig å anta at akademisk samhandling kan bidra positivt for akademikere som opplever undertrykking og isolasjon. I den israelske konteksten er dynamikken annerledes — vi samarbeider da med en overgriper, som bidrar til å frata en tredjepart (palestinerne) deres akademiske frihet.
Vi samarbeider da med en overgriper, som bidrar til å frata en tredjepart (palestinerne) deres akademiske frihet.
Hege Hermansen
Disse to prinsippene, at forsknings- og utdanningsvirksomheten vår ikke skal påføre andre skade, og at vi ikke bør bidra til å frarøve andre akademikere deres akademiske frihet, er ikke eksepsjonelle. De er generaliserbare og anvendbare i ulike empiriske kontekster. Vi trenger derfor ikke å gå veien om eksepsjonalitetsargumentet, som Osland antyder, selv om dette selvsagt også er en legitim måte å argumentere for akademisk boikott på.
Det er dermed heller ikke riktig, som Osland hevder, at vi setter folkeretten opp mot akademiske grunnverdier. Tvert imot er et argument for akademisk boikott nettopp å bevare de grunnleggende verdier som ligger til grunn for universiteters virksomhet, og å utvide — ikke å begrense — akademisk frihet.
Jeg fulgte fire hele timer med diskusjon om akademisk boikott i universitetsstyret ved OsloMet den 13. februar, og jeg opplevde det som ganske slående at en etisk diskusjon knyttet til spørsmålet om boikott i stor grad var fraværende. Rektor Christen Krogh valgte også flere ganger å ramme inn forslaget fra ansattrepresentant Einar Braathen som «politisk» heller enn «etisk», selv om forslaget i sin første utgave var tydelig etisk begrunnet.
Helt uavhengig av hva man mener om akademisk boikott, synes jeg det er problematisk at de forskningsetiske aspektene ved boikottspørsmålet i liten grad tematiseres i denne debatten, og ikke minst i et universitetsstyremøte der samtalen gikk over hele fire timer.
