Tanker ved et opprykk

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Å få gratulasjoner for å ha blitt professor, varmer. Det har også gjort at jeg føler for å «si noen ord», som det heter. Nå gjør jeg det her.

Når jeg snur meg og ser tilbake på min vei mot å bli professor, ser jeg et hav av mennesker. Jeg kan ikke skrive om dem alle her, men jeg skriver om noen. 

Jeg ser mamma og pappa, som gikk på jobb dag ut og dag inn, som ordnet alt hjemme, og som skapte et stabilt og trygt hjem, slik at jeg kunne gå på skole og konsentrere meg om å lære. Jeg ser min barneskolelærer, som jeg elsket. Hun gjorde skolen til et godt sted å være. Jeg ser en lærer på gymnaset. Han gjorde samfunnsfag spennende og nevnte for meg at jeg kanskje burde dra til Bergen og studere sammenlignende politikk. Jeg ser moren til en av mine beste venninner, som selv var lærer på gymnaset, og som på eget initiativ hjalp meg da jeg fikk karakter 1 i matte i første semester.

Debatt ● Anders Örtenblad

Är vi helt säkra på att vi är på rätt väg? Om tävlandet inom akademin

Jeg ser stakkars pappa, som prøvde å lære meg Arkimedes’ lov ved kjøkkenbordet. Jeg husker skjeen han tok sakte opp og ned av glasset med vann, de forhåpningsfulle øynene hans, og hvor lite som skjedde oppi hodet mitt. Jeg ser mamma, som alltid hjalp med å ‘høre meg’ til prøver. 

Ikke en eneste gang kan jeg huske at mamma og pappa sa noe om hva jeg ‘burde bli’. Jeg var fri til å følge mine egne interesser i stedet for å leve deres drømmer. Det har vært helt avgjørende for at jeg har kommet meg gjennom tøffe tak som har handlet om jobb. 

Jeg ser kameratene, venninnene og kjærestene mine, som gjorde at livet utenfor skolen, høgskolen og universitetet var så utrolig gøy. Jeg hadde aldri orket så mye lesing og eksamensstress uten den daglige, store dosen med totalt uakademisk gøy.

Jeg ser sosiologene som drev med og formidlet sosiologi som jeg kunne bruke til å forstå mitt eget liv med, og som gjorde at faget ikke bare så interessant ut i studiehåndboka, men ble både forståelig og spennende i praksis. Jeg ser sosiologene som trakk meg inn i forskningsprosjektene sine, som veiledet meg eller delte av sin kunnskap på andre måter, og som viste interesse både for forskningen min og for meg. 

Jeg ser hun som møtte meg med en varme jeg til da hadde kjent lite av fra andre sosiologer jeg hadde møtt. Da jeg ble uplanlagt gravid midtveis i prosjektet vi gjorde, forble hun like varm, og sa at jeg burde vurdere å ta doktorgrad når jeg var tilbake fra permisjon. Hun var en av flere som gjorde meg oppmerksom på at vi ikke bare kan gjøre sosiologi på mange måter, men også være sosiolog på mange måter. Selv om jeg syntes deler av sosiologien var veldig spennende, følte jeg meg ofte annerledes og ‘feil’ i møte med medstudenter og forelesere. Derfor var denne varmen, og anelsen om at det kanskje kunne være mulig for meg å være akademiker på min egen måte, helt avgjørende for at jeg i det hele tatt kunne se for meg en fremtid i akademia.

Debatt ● Ellen Lexerød Hovlid

Professor: — Jeg har aldri likt å ha oppmerksomheten i en forsamling

Jeg ser sosiologen som ga meg jobb i Agderforskning. Hun har flere ganger jobbet i kulissene for å hjelpe meg inn i nye jobber og roller. Jeg ser flere kollegaer fra Agderforskning. Det var mulig å buse inn på kontorene deres på morgenkvisten og øse av seg oppdemmet frustrasjon og dårlig samvittighet knyttet til krevende situasjoner på hjemmebane. Jeg klarte ikke å tenke før jeg hadde fått ut litt av de mange følelsene kroppen var breddfull av, og de fikk jeg ut ved å fortelle om dem til kollegaer. 

Å kunne være et helt menneske i slike relasjoner har vært helt avgjørende for at jeg har kunnet stå i jobb i krevende situasjoner, og for å trives på jobb helt generelt. Flere av kollegaene mine var også hele mennesker i disse relasjonene. De delte erfaringer med meg som gjorde at jeg forstod at det ikke bare var jeg som for eksempel følte meg som en elendig mor.

Jeg ser veilederen på avhandlingen min. Hun hadde alltid respekt for den fagpersonen jeg var i ferd med å utvikle meg til, og lot meg ta mine egne valg. Da jeg fikk avhandlingen i retur, og ett av komiteens ankepunkter var noe hun hadde frarådet meg å gjøre, nevnte hun det ikke, men hjalp meg heller å se fremover. Hun var ærlig i sine tilbakemeldinger, til og med helt mot slutten, da jeg holdt på å falle fra hverandre og bare ville levere. Jeg visste alltid at alt hun sa handlet om fag, og innspillene hennes forbedret alltid det jeg skrev. Hun hjalp meg også å se at noe av det jeg så som svakheter ved meg selv, kanskje aller mest var styrker, selv om hun var en av dem som hadde mye av det jeg selv syntes at jeg manglet.

Jeg ser en annen sosiolog, som var varm, men som også var nådeløst ærlig om hun syntes at det jeg hadde gjort, ikke var godt nok. Det gjorde vondt når hun var skeptisk til noe jeg hadde gjort, men jeg visste at også hun gjorde det hun gjorde for kunnskapens skyld; for at jeg skulle bli en bedre sosiolog. Og det ble jeg. Jeg ser komiteen som sendte avhandlingen i retur til meg, med beskjed om revidering, men som skrev så fint at jeg aldri tvilte på om jeg kom til å komme i havn.

Debatt ● Ragnhild Laird Iversen

Der Khrono møter Kvinne­guiden

Jeg ser også komiteen som vurderte min søknad om opprykk til professor, og som blant annet verdsatte formidlings- og utviklingsarbeidet jeg har gjort i relasjon til mennesker utenfor universitetet — et arbeid jeg mener verdsettes for lavt i dagens akademia. At også de mente at slikt arbeid kan være en viktig del av et sosiologisk virke, ga meg en følelse av at der var plass til hele meg i sosiologien, og gjorde meg stolt av å være sosiolog.

Jeg ser ‘praktikere’ med haugevis av yrkes- og livserfaring, og som både jeg og studenter lærer av gjennom samarbeid om undervisning eller forskning.

Jeg ser studenter som deler av sine erfaringer i undervisningen, og som gir meg tilgang til stadig nye ståsteder å se verden fra.

Jeg ser masterstudenter og stipendiater med kjempespennende og viktige prosjekter. Vi går på faglige oppdagelsesreiser sammen, men jeg lærer vel så mye om meg selv.

Jeg ser kollegaer og samarbeidspartnere jeg har i dag; varme, kloke mennesker som jeg kan være et helt menneske i relasjon til, og hvor vi stadig lærer av hverandre, både når det gjelder undervisning, veiledning og forskning. Jeg ser hun som jeg ikke har kjent så lenge eller ser så ofte, men som plutselig kan stikke hodet inn kontordøra og si «men du, hvordan går det med han sønnen din som du snakket om sist?», og som må være blant verdens beste på å gi omsorg, både ansikt til ansikt og digitalt. 

Når vi er sammen, svitsjer vi mellom å snakke om «private» og «faglige» ting i lysets hastighet, men siden vi er så heldige at vi driver med samfunnsfag, så er jo alt livet byr på på en eller annen måte faglig relevant — hvis vi bare klarer å se det.

Min doktorgrad

I løpet av fem år har ho gitt liv til to barn og ei avhandling

Jeg ser kolleger og samarbeidspartnere jeg har samarbeidet med om forskning og utviklingsarbeid i flere år. Også vi er hele mennesker overfor hverandre, og omsorgen deres kjennes. I disse relasjonene er kunnskapen vi skaper så kollektiv at det etter hvert har blitt umulig å skille den enes tanker fra den andres. En tanke kan plutselig falle ned i hodet mitt, men etter hvert kan jeg ofte spore den tilbake til noe en av disse kollegaene sa for mange år siden. 

I disse relasjonene bobler engasjementet og kreativiteten, og omtrent hver gang vi møtes, kommer vi på nye ting vi vil forske på og utfordringer vi vil bidra til å løse. De siste årene har jeg og noen av disse kollegaene gransket vårt eget og andre kollegaers akademiske virke, og ‘strukturer’ som virker inn på det vi gjør, på uheldige måter. Mange nære og fjerne kollegaer ved UiA har åpnet sine kontorer for oss, og latt oss få tilgang til deres erfaringer og refleksjoner. Denne forskningen har vært avgjørende for at jeg har skrevet denne teksten.

Når jeg snur meg og ser meg tilbake på min vei mot å bli professor, skimter jeg nemlig også mennesker som jeg innimellom, men ikke alltid, husker ansiktene til. De har aldri fått navnet sitt på verken en artikkel eller noe annet som brukes som suksesskriterium — og blant annet gir professoropprykk — i dagens akademia. 

internasjonalisering

«En plikt til å forlate landet». Forskarparet Noreg ikkje ville ha

Blant disse er der slitne småbarnsmødre som skviset inn et intervju med meg blant tusen andre ting. Der er menn dømt for seksuelle overgrep mot barn, som trosset skammen og stilte til intervju for å kjempe for et behandlingstilbud som betydde mye for dem selv og andre. Der er kvinner som havnet i store vanskeligheter på grunn av deltidsarbeid og samlivsbrudd. Der er ansatte i flyktningtjenester, Nav og andre deler av velferdsapparatet, som jobbet seg halvt i hjel for å prøve å hjelpe andre, men som likevel satt av tid til å prate med meg. Der er kvinner som hadde opplevd alvorlig vold og seksuelle overgrep. Der er menn som hadde kreft og ikke visste om de kom til å overleve, og som syntes det var veldig tøft å bli intervjuet, men som gjorde det likevel. Der er mødre som kom til Norge som flyktninger, og som hadde opplevelser som gjorde at de ikke lenger ville leve.

Hvorfor deler jeg disse detaljene fra mitt eget akademiske liv?

Jo, fordi mye i dagens akademia og samfunn lokker oss til å tro at når vi ifølge en eller annen målestokk «har klart det» — som mine yngste sønner liker å si det — så er det fordi vi er bedre enn mange andre mennesker. Det er en illusjon, og den skader både akademia og samfunnet for øvrig.

Jeg har kvaliteter som har bidratt til at jeg i dag er professor, men også de fleste av disse forstår jeg som formet av andre mennesker mer enn som noe essensielt ved meg som menneske. Til tross for disse kvalitetene så er jeg også uansett aller mest professor på grunn av mange andres arbeid og omsorg, og fordi mange mennesker har delt av sin kunnskap med meg.

Absolutt alt jeg har lært gjennom livet, har jeg lært i og av interaksjon med andre. Og de jeg har lært aller mest av, det er mennesker som i dagens Norge ofte anses som å ha lite kunnskap, og som aldri vil få den anerkjennelsen jeg nå har fått.

Teksten ble først delt på forfatterens Facebook-side.