Debatt ● Ellen Lexerød Hovlid
Å snakke høyt foran mange mennesker har alltid vært vanskelig for meg
Et nytt studieår er i gang og mange studenter skal få kjenne på uro og prestasjonsangst. Da kan det være greit å vite at andre har vært der før, og at det vil gå seg til etter hvert, skriver professor Ellen Lexerød Hovlid.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Et nytt studieår er i gang og ny undervisning skal gjennomføres. Studentaktive læringsformer har blitt mer vanlige i akademia de senere årene. Studenter skal delta mer aktivt i undervisningen, for eksempel gjennom diskusjoner av pensum eller presentasjoner av eget arbeid.
I min jobb ved Høgskulen i Volda ser jeg at studentene reagerer forskjellig på disse studentaktive læringsformene. Noen kaster seg ut i det, deltar gjerne og har få problemer med å være aktive. Andre har større utfordringer med dette. De vegrer seg for å ta ordet i diskusjoner, er tydelig nervøse før presentasjoner og har mest lyst til å være usynlige.
Tallene fra SHoT-undersøkelsen (Studentenes helse- og trivselsundersøkelse) bekrefter mine observasjoner. Over flere år har undersøkelsen vist at mange studenter har utfordringer med å delta aktivt i undervisningen. Resultatene fra årets undersøkelse er ikke publisert enda, men fjorårets undersøkelse var tydelig: Halvparten av studentene svarer at de er «en del» eller «svært» redde for å holde muntlige presentasjoner eller ta ordet i faglige sammenhenger (punkt 5.5 på side 52—53 i rapporten). Langt flere jenter enn gutter svarer at de strever med dette.
Det brukes forskjellige begreper på denne frykten for å snakke høyt i en forsamling. «Presentasjonsangst» og «taleangst» er to av de mest vanlige. Det er ikke bare studenter som har disse utfordringene: en høy andel av befolkningen har det som kan kalles problematisk presentasjonsangst.
Fordi jeg vet at dette er et problem for mange, har jeg begynt å dele mine egne erfaringer med presentasjonsangst og taleangst med studentene i Volda. Mange studenter reagerer positivt på at jeg gjør det. Kanskje kan noen utenfor Volda ha glede av å høre det samme? Jeg har allerede utlevert psyken min i Khrono i et tidligere innlegg for stipendiater, så nå kan jeg like gjerne fortsette, nå er det bare å kjøre på:
Jeg har aldri likt å ha ordet eller oppmerksomheten i en forsamling.
Jeg er ikke generelt redd for å snakke, small talk har jeg ingen problemer med, men å snakke høyt foran mange mennesker har alltid vært vanskelig for meg. Gjennom hele skolegangen var muntlige presentasjoner en stor utfordring. Jeg gruet meg i dagevis på forhånd, var svært nervøs og skalv under hele presentasjonen.
Jeg gruet meg i dagevis på forhånd, var svært nervøs og skalv under hele presentasjonen.
Ellen Lexerød Hovlid
Etter videregående valgte jeg å studere juss, og på mange måter passet det meg bra. Det var lite muntlige krav på jusstudiet den gang. Jeg gikk gjennom hele studieløpet uten å si et eneste pip frivillig. Det var fullstendig uaktuelt for meg å rekke opp hånda på de store forelesningene. Jeg sa heller ikke noe på seminargruppene, med mindre seminarlederen spurte meg direkte (og det syntes jeg var så ubehagelig at jeg lot være å gå på neste gruppe). Den eneste gangen jeg måtte holde en presentasjon, var på en seminargruppe i faget pengekravsrett. Jeg husker ikke hva presentasjonen handlet om, og jeg kan garantert ikke noe om temaet i dag, men jeg husker at jeg gruet meg lenge på forhånd og var veldig nervøs. Presentasjonen ble ikke særlig bra.
Jeg bekymret meg for framtida. Mange juristjobber innebærer at man må snakke foran andre mennesker. Hvordan skulle jeg takle det, når jeg knapt taklet å holde en studentpresentasjon?
Hvordan skulle jeg takle det, når jeg knapt taklet å holde en studentpresentasjon?
Ellen Lexerød Hovlid
Etter studiet valgte jeg å begynne på en doktorgrad, for jeg likte veldig godt å skrive. Skriftlig formidling har alltid vært min foretrukne formidlingsform. Problemet var at jeg måtte presentere prosjektet mitt muntlig i ulike sammenhenger. Jeg gruet meg mange dager før hver presentasjon, jeg sov ikke om natta, jeg klarte ikke spise frokost og jeg hadde skyhøy puls under hele presentasjonen. Jeg var rett og slett livredd.
Som stipendiat måtte jeg også undervise litt, og det var like utfordrende. Plutselig skulle jeg stå foran studentene og ha deres fulle oppmerksomhet. Jeg, som bare noen måneder tidligere satt på bakerste benk og gjorde meg usynlig som student selv.
Forelesningene mine ble ikke noe å skryte av.
Jeg leste opp fra manuset, så knapt opp på studentene og åpnet ikke for spørsmål. Studentene syntes, naturlig nok, at undervisningen min var tørr og kjedelig. Dette la de ikke skjul på i evalueringene. Flere lot være å møte opp til neste time.
Da disputasdagen kom, hadde jeg ikke sovet og ikke spist, men jeg møtte iallfall opp. Og jeg sto der, helt skrekkslagen, men oppreist.
Ellen Lexerød Hovlid
Å holde presentasjoner og å forelese var krevende, men det aller mest krevende opplevde jeg på slutten av doktorgraden. Da skulle jeg disputere. Det innebar at jeg måtte stå foran et publikum i flere timer, og jeg skulle ikke bare forelese. Jeg skulle også svare på vanskelige spørsmål, jeg skulle forsvare avhandlingen min, og jeg fikk ikke vite spørsmålene på forhånd. Det framsto fullstendig uoverkommelig for meg.
Da disputasdagen kom, hadde jeg ikke sovet og ikke spist, men jeg møtte iallfall opp. Og jeg sto der, helt skrekkslagen, men oppreist. Et av de første spørsmålene professoren (opponenten) stilte meg, var hvorfor jeg hadde trukket inn tysk juss i doktorgraden min, når den ellers handlet om norsk juss. Dette hadde jeg skrevet en lang og god begrunnelse for i avhandlingen. Men da jeg sto der, husket jeg absolutt ingenting av den begrunnelsen. Det var helt tomt i hodet mitt. Til slutt svarte jeg at jeg skrev om tysk juss fordi jeg kunne tysk. Det var jo ingen særlig god begrunnelse. Men opponenten var grei og hjalp meg videre, og på et eller annet vis kom jeg meg gjennom disputasen.
Etter doktorgraden begynte jeg som førsteamanuensis. Da måtte jeg forelese vesentlig mer enn tidligere. Jeg gruet meg, jeg sov dårlig, jeg skalv, stotret, fomlet og famlet — men nå kom også forbedringen. Nå fikk jeg den mengdetreningen jeg trengte. Tid, øvelse og erfaring hjalp. For hver forelesning var jeg litt mindre nervøs og hadde litt lavere puls. For hver gang sov jeg litt bedre om natta og spiste litt mer frokost. Evalueringene fra studentene ble bedre, og jeg fikk tro på at jeg kunne komme over kneika.
I dag er jeg veldig glad for at jeg ikke ga opp. For nå sover jeg helt normalt før en forelesning, jeg spiser god frokost (hvis jeg rekker det) og jeg har helt vanlig puls når jeg står i auditoriet. Jeg kan til og med kose meg. I pausene kan jeg tenke: Jeg liker dette. Dette er gøy.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme dit.
Jeg er likevel ikke helt kvitt presentasjonsangsten og taleangsten min. Når jeg skal snakke om nye temaer, eller snakke for et nytt publikum, kommer den raskt tilbake. Jeg har også blitt professor, og jeg føler en forventning om at alt jeg sier skal være klokt og velformulert. Men jeg er ikke alltid klok og velformulert. Jeg kan si ting som er både lite gjennomtenkt og upresist og til og med helt feil. Da må jeg minne meg selv på at det går bra. Enten retter noen andre opp feilen, og det er ingen katastrofe, eller jeg kan rette opp feilen selv når jeg oppdager den. Det går helt fint.
Jeg skulle ønske at jeg visste tidligere hvor mange som strevde med det samme som meg. Jeg skulle ønske jeg visste at det går an å få hjelp.
Ellen Lexerød Hovlid
Veien til der jeg er i dag, har vært krevende og ganske ensom. Jeg skulle ønske at jeg visste tidligere hvor mange som strevde med det samme som meg. Jeg skulle ønske jeg visste at det går an å få hjelp. På mange studiesteder finnes det kurs for studenter som sliter med presentasjonsangst og taleangst, ofte arrangert av studentsamskipnadene.
Mange studenter strever med disse tingene — andre studenter strever med andre ting. En felles trøst er at veldig mye går seg til etter hvert. Tid, øvelse og erfaring hjelper på mange utfordringer. Vi er mange voksne som har trengt tid for å komme dit vi er i dag.