Der Khrono møter Kvinne­guiden

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg er ikke ferdig med doktorgraden min. Det er snart fem år siden jeg jublende annonserte at jeg var tildelt stilling som stipendiat, og at jeg snart skulle starte forskerutdanningen min. Jeg visste det kunne bli krevende, jeg hadde lest og hørt at gjennomføringsgraden var lav. Men teoretisk og erfaringsbasert kunnskap kan være forbløffende ulike verdener.

Manglende gjennomstrømming i doktorgradsprogrammer diskuteres stadig, ofte koblet til alarmerende rapporter om psykisk uhelse. «Gråtende stipendiater er vanligere enn ikke-gråtende», skrev professor Ellen Lexerød Hovlid i Khrono for et drøyt år siden. «Angst, depresjon og kronisk stress: Slik blir du akademiker», spilte masterstudent Wygeya Balarajah nylig inn til Khrono, mens stipendiat Einar Bratteng kontret med en heller elitistisk og individsentrert «brannfakkel»: «Hvis jeg mislykkes skal jeg ta det ansvaret fullt og helt selv. Jeg skal ikke skylde på andre enn meg selv. Da var ikke akademia noe for meg».

Debatt ● Einar Bratteng

Akademia skal ikke være for alle – en provokasjon

Sakene er fra Khrono. Men dynamikken minner mistenkelig om Kvinneguiden: Noen deler erfaringer og utfordringer, det frembringer ymse innspill og avledninger, inkludert en eller annen som avskriver det hele med at den som sliter kan takke seg selv. Situasjonene og strukturene rundt dem består, og derfor gjentar debatten seg stadig.

Så minner da også tilværelsen som stipendiat om tilværelsen som gravid. Omtrent en av fem graviditeter ender i abort. Det er helt normalt, og likevel traumatisk og jævlig. Selv om de eksistensielle dimensjonene er ulike, er det statistisk ganske likt som doktorgradsløp. Omtrent en av fem gjennomfører aldri. Både som gravid og som stipendiat blir man overøst av råd og forventninger, begge situasjonene kan føre til uante mengder fysiske og psykiske plager, og i begge tilstandene blir man hyppig spurt om hvor langt man har kommet eller hvor langt man har igjen.

Mens kroppen nærmest føles som allemannseie når man er gravid, er det hjernen som brettes ut offentlig som stipendiat. Er valgene du gjør gode? Styrer du unna røkelaks? Klarer du sette av skrivetid? Passer du på å mosjonere jevnlig? Er du egentlig verdig? Tips og erfaringer sitter løst, ikke bare i Khrono og Kvinneguiden, men også hos kolleger og bekjente som stadig starter en samtale med «jeg vet en ikke skal spørre om sånt», før de spør likevel. Nysgjerrighet og omsorg forenes som i et venndiagram rundt spørsmålet. Svulmende mager og svulstige prosjekter er åpenbart for iøynefallende til å la ligge.

Graviditet og stipendiat kan beskrives som liminale tilstander. Begrepet ble først brukt av antropolog Arnold von Gennep og siden videreutviklet av Victor Turner i forbindelse med analyse av overgangsritualer. Liminalfasen er perioden midt i et ritual, en terskelfase kjennetegnet av et verken eller, hvor sosial orden og hierarkier kan bli midlertidig oppløst. Slike mellomrom preges av åpenhet, men også skvis. Som gravid er en verken helt barnløs eller helt forelder. Som stipendiat er en verken helt student eller helt akademiker. Og som alle liminalfaser er periodene preget av usikkerhet og fare. Men i motsetning til gravide, kan stipendiater gå i årevis på overtid, rugende på materiale og tanker de har brygget på i det som føles en evighet, men likevel ute av stand til å hale det hele i land. Jeg er altså en av dem.

Det er privilegerte situasjoner, så man skal ikke klage for høyt. Men de som vet, de vet. Alle gjør seg sine erfaringer. Og for mange er det periodevis tungt. Underveis blir en innviet i et erfaringsfellesskap av plager, smerter, blod, svette og tårer. Historier og råd deles, det være seg i Khrono eller Kvinneguiden. Noen ganger reflektert, andre ganger navlebeskuende og polariserende.

Men vi trenger å snakke om det. Å stå i en krevende situasjon er lettere når det normaliseres. Det er en trøst å vite at en ikke er alene. Så får det bare være at noen av innspillene er mindre konstruktive enn andre. Vi trenger å bearbeide, og de som er ute på den andre siden kan trenge en påminnelse. For mange ser erfaringsbasert kunnskap ut til å falme med tiden. Hjernen har en tendens til å vektlegge positive minner. Erfaringene med bekymringer, tankekjør, søvnløshet og fysiske plager falmer tydeligvis når både graviditet og stipendiat er over. Slik kan storbarnsforeldre drømme om nye graviditeter og be småbarnsforeldre ta vare på den fine tiden. Slik kan professorer huske tilbake på tiden med minner om den store friheten og den uavbrutte forskningstiden.

Einar Bratteng ser ut til å tro at akademia drives fremover av lite medgjørlige enere som klarer seg til tross for mangel på støttende strukturer. Å føde alene i smerte ser ut til å være et hedersmerke. Og siden han har slike ambisjoner, burde alle andre ha det også. Denne argumentasjonen ville ikke overlevd en tråd i Kvinneguiden. Graviditeter og fødsler er ikke like. Selv om noen kan klare seg helt fint selv, er overlevelsesraten langt høyere med gode støttestrukturer. Jo mindre støtte, jo større risiko.

Debatt ● Henriette Rørdal

Akademia på veg inn i den kapitalistiske kjøttkverna?

I henhold til Brattengs analyse er jeg neppe verdig, her jeg går og ruger på overtid. Men akademia er ikke et enhetlig sted, forskning hviler ikke på enkeltindivider alene. Evner til å samarbeide, lytte, tenke kreativt og jobbe med prosesser kan være like nødvendige som evnen til å holde ut, analysere og tenke individuelt. Og når kun et mindretall makter å levere avhandlingen til normert tid, kan det være lurt å se på strukturene, ikke bare individene.

Tilgang til gode strukturer og et konstruktivt støtteapparat kan være avgjørende for utfallet, både ved graviditet og stipendiat. For selv enere trenger en landsby.

Neste vår går nok debatten igjen. Jeg håper jeg med kyndig hjelp av veiledere, gode kollegaer og konstruktive fagfeller har klart å levere innen den tid.

Debatt ● SIGMUND OLAFSEN

Kjære Wygeya Balarajah