Debatt ● Ole Kristian Dyskeland og Nicolas Gibney
Tanker til nye veiledere
Mange nye stipendiater har oppstart i disse dager, og mange nye veiledere skal finne sine roller. Stipendiatorganisasjonen i Norge har noen råd til de nybakte veilederne.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I disse dager er det oppstart for en del nye stipendiater her til lands. Mange nye forskerspirer, og mange nye veiledere. Stipendiatyrket er en overgang fra student til forsker, som ansatt. Veilederne er de viktigste enkeltpersonene for stipendiatene i denne reisen, en kilde for manges suksess — og dessverre en kilde for mange nederlag.
Å være en god veileder handler ikke om å være bestevenn, men å effektivt føre stipendiatene dit de må komme for å lande i havn en avhandling, og lære å bli en forsker. Det betyr å presse når man må presse, men samtidig være støttende når det må støttes; å bygge tillit slik at stipendiaten tror på at du jobber for dem.
Forventninger og karriere. Du, som veileder, har valgt å bli akademiker; husk at det ikke nødvendigvis er stipendiatens mål og ambisjon. Snakk om det tidlig, og gjerne snakk om det underveis i veiledningen også. «Hva tenker du at du vil oppnå med denne avhandlingen?» er et spørsmål som vil løse opp floker som har plaget mange flere stipendiater enn vi tror de fleste er klar over.
Det er ikke slik at kandidater som tar doktorgrad for så å gå ut i næringslivet eller forvaltning ikke kan være gode ressurser underveis i løpet. Det må være greit å ha en stipendiat som ikke ser for seg å bli forsker, dere veiledere som reagerer på det med å «glemme» og ignorere stipendiatene bør heller være ærlige og ordne veilederbytte.
Du, som veileder, har valgt å bli akademiker; husk at det ikke nødvendigvis er stipendiatens mål og ambisjon.
Dyskeland og Gibney
Veilederrelasjonen. I Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) snakker vi mye om det asymmetriske forholdet mellom veileder og stipendiat. Dette kommer fra en rekke kilder: profesjonell senior versus junior; fast ansatt versus midlertidig ansatt; hvem som skal skrive referanse om hvem etter gradens slutt; fagnettverk; hvem som kjenner systemet versus hvem som prøver å lære det; o.l.. Selv om det sjelden er veileder som i det formelle har personalansvar for stipendiaten som ansatt er det verdt å tenke på at etter alt å dømes vil oppleves slik for stipendiaten.
Oppfør deg som en sjef som bryr seg. Et tydelig eksempel: veiledere som ringte stipendiatene sine for å høre hvordan det gikk da det kom koronanedstengninger var utvilsomt bedre veiledere enn de som ikke gjorde det. Spør hvordan det går regelmessig, både med arbeidet og privat. Gjør det lett å komme innom deg med spørsmål knyttet til arbeidsforholdet med institusjoner, vær glidemiddelet når byråkratene er urimelige og vanskelige, vit hvilke midler som er tilgjengelige for stipendiatene, og spill gode når de søker om midler til forskning, utenlandsopphold, el.
Det er lett for de fleste stipendiater, kanskje spesielt de som kommer fra utenfor Skandinavia, å ikke tenke på at man har feriedager for å bruke dem. Minn dem gjerne på å ta jule- og sommerferie de første årene slik at de faktisk tar fri med god samvittighet — og dermed får hvilt seg. Selv om du selv liker å jobbe kveld og helg, og gjerne svarer på e-post eller utkast da, sørg for at det er innforstått at det ikke er forventet at stipendiaten også gjør det. En liten «men vi kan snakkes om det på mandag» kan gjøre underverker på å flytte den e-posten du sender 21.45 på lørdag kveld fra stress til god og timelig veiledning.
Om å komme i gang. Det viktigste for stipendiater med de relativt korte gradene på 3—4 år i Norge er å komme i gang. Vår erfaring er at det egentlig er best for de fleste å ha første paper med veileder på et prosjekt som er startet av veilederen og basert på stipendiatens interessefelt. Å finne forskningsspørsmål, metode, o.l.. er utfordrende, og hvis det kan være styrt at den erfarne veilederen kan stipendiaten komme i gang med egen forskning og lære håndverket. Det vil nok for stipendiaten føles litt som de mister frihet, men man innser etter hvert at det er for det beste. Det er samtidig viktig å ikke bare bruke stipendiatene på forhåndssatte oppgaver/spørsmål. Dersom man vil utnytte ung energi og nysgjerrighet er det viktig at selv på prosjekter og laber kan stipendiatene gis litt frihet til å definere egne spørsmål.
Kanskje viktigst av alt, husk at alle er forskjellige, det som kanskje har funket med tidligere stipendiater trenger ikke nødvendigvis være det riktige for en ny. Tilpass deg.
