Nå fins det snart ikke kirke­musikere igjen i Norge. Vi har ikke råd til å utdanne dem mer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nå roper vi varsko, vi som av staten er gitt ansvar for å utdanne kirkemusikere. Varsko her, roper vi, nå fins det snart ikke kirkemusikere igjen i Norge! Vi har ikke råd til å utdanne dem mer!

Tage Pettersen (H) stilte derfor, på bakgrunn av våre varsko, følgende spørsmål til Stortingets spørretime: Vil statsråden bidra til at vi som nasjon forvalter og tar vare på orgel- og kirkemusikken, og yrket, gjennom at vi tilbyr relevant utdanning for denne gruppen studenter?

musikkutdanning

Har frose opptak i kyrkjemusikk

Statsråd Oddmund Hoels svar bærer preg av et behov for mer informasjon fra oss som i dag tilbyr en integrert fireårig kirkemusikkutdanning: NTNU, UiS OG NMH (ved UiB Griegakademiet er den allerede lagt ned, av samme årsak som vi skriver om her).

Kjære regjering: Krisesituasjonen knyttet til kirkemusikkutdanning i Norge er ikke særegen for NTNU. Dette gjelder oss alle. Vi har ikke råd til å utdanne kirkemusikere med den nedgangen i budsjettene til statlig høyere utdanning vi nå opplever. Forklaringen er enkel: dyrt utstyr (ingen har med seg et eget kirkeorgel i veska), og dette dyre utstyret er store instrumenter som tar stor plass, dette resulterer i ekstra kvadratmeter som gir høyere husleie, og alt dette altså kombinert med lav rekruttering — men vel å merke sett i forhold til måten høyere utdanning er finansiert på.

Dette siste er et springende punkt. Å ha fire kvalifiserte søkere, slik vi hadde ved NTNU i år (flest i landet, faktisk), er nemlig et stort tall i kirkemusikksammenheng. Det er derimot et vanvittig lavt tall ut fra statens normer for hvor mange studenter et studieprogram skal ha for å kunne være økonomisk bærekraftig. Men å ta en bachelor i kirkemusikk vil sannsynligvis aldri representere et karrierevalg som trekker, la oss si, 20 studenter i hvert studiekull. Derfor vil et studium som kirkemusikk være helt avhengig av å bli «sponset» økonomisk for i det hele tatt kunne være i drift, også de årene det kun er én kvalifisert søker.

Nå er det så stor nedgang i budsjettene til høyere utdanning at det ikke lenger er noen som kan «sponse» et slikt særegent studium som kirkemusikk. Hoel svarer at selv om det i den såkalte «utsynsmeldinga» (Meld. St. 14 (2022—2023)) blir pekt på helse, IKT og kompetanse for det grønne skiftet som særskilte prioriterte kompetanseområder vi må utdanne mer innen, så skal det uansett også handle om hvor mange kandidater det er bruk for, og at kapasiteten må tilpasses disse behovene.

Debatt ● Leif Holst Jensen

Kunst­utdanningene forsvinner fra departementets bord

Men hvor skal vi ta penger fra til å utdanne kirkemusikere, som arbeidsmarkedet faktisk skriker etter? (Alle landets studenter i kirkemusikk er i jobb lenge før de er ferdig utdannet.) Skal vi på eget initiativ la være å prioritere de kompetanseområdene Regjeringen har bestilt, og som vi helt sikkert også har behov for, for å heller ta vare på kirkemusikkutdanningen? Det blir vel heller ikke riktig?

Akkurat ved NTNU har konsekvensen i år blitt at fire kvalifiserte kandidater avvises. De kan riktignok få studieplass ved enten Musikkhøgskolen eller Universitetet i Stavanger, som også nevnt i svaret, men hvor lenge vil tilbudet eksistere på disse stedene? Hvor lenge vil de kunne holde et så kostbart studium flytende med penger tilført fra andre steder?

Regjeringen må derfor ta stilling til dette på grundig vis: skal det utdannes kirkemusikere i Norge? Hvis ja, hvordan skal denne utdanningen finansieres? Og til slutt: hvor mange steder har vi råd til å utdanne kirkemusikere i Norge? Er det en ønsket utvikling at det til slutt bare vil være mulig ved Norges musikkhøgskole i Oslo, som ikke må omprioritere penger internt til andre felt som helse, IT og det grønne skiftet?

Kirkemusikeren er en helt sentral aktør i kulturlivet vårt. Dette gjelder i særdeleshet for Distrikts-Norge, hvor hen ofte er den som er navet i hele musikk- og kulturlivet på stedet. Dette har enorm betydning for trivsel og livskvalitet, bolyst og psykisk helse rundt omkring i våre lokalsamfunn. Vi har ikke råd til å ikke ta oss råd til dette.

jubileum

Frå speletimefabrikk til vitskapeleg høgskule: — Kunst og kultur må vera med når ein skal møta samfunnsutfordringane