Lær av finanseliten: Sats i dårlige tider!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi mener at vi spesielt i harde tider ikke har råd til å nedprioritere undervisningen, verken moralsk eller økonomisk. Mens vi ser at kvalitetsundervisning og tettere kontakt med studentene resulterer i at de lærer mer og presterer bedre, har tildelingssystemet i flere tiår presset oss til å i større og større grad fokusere på kvantitet i utdanningen i stedet for på kvalitet. 

Denne prosessen har kommet så langt at også studentene nå reagerer på å bli gjort til produksjonsmaskiner for studiepoeng: «NSO mener at regjeringen de siste årene har vist at studenter kun blir sett på som produkter som skal raskest mulig gjennom utdanningssystemet og ut i arbeidslivet, innenfor rammene satt av politikerne.»

Studentøkonomi

Studentene møtte stats­råden iført refleksvest og vernehjelm

Siden universiteter og høyskoler nå har fått større frihet i hvordan de distribuerer de midlene som de får fra staten, som et resultat av Meld. St. 19 (2020—2021), vil vi her slå et slag for å ikke nedprioritere undervisningen. Samtidig mener vi at staten i enda mindre grad bør tildele ressurser til høyere utdannings­institusjoner basert på studiepoengproduksjonen og i større grad basert på en forståelse av at kunnskapsbredde er avgjørende for et velfungerende samfunn på sikt.

Som to erfarne undervisere som begge fikk Studentparlamentets ved UiOs undervisningspris i to påfølgende år (Kristin Bech i 2023 og Piotr Garbacz i 2024), mener vi at vi vet hva studentene selv ønsker, men enda viktigere, hva studentene trenger. 

Vi tror begge at et nøkkelord er kvalitet — at vi må gjøre alt vi kan for å opprettholde kvaliteten i undervisningen. Samtidig som vi tenker kreativt rundt nye muligheter og måter å undervise på, må det grunnleggende kvalitetskravet være der. Og den kvaliteten skal ikke defineres administrativt; den skal ivaretas av underviserne selv, som har ansvar for og råderett over sin undervisning (se universitets- og høyskoleloven § 2-2). 

Det koster mye krefter å gi god undervisning, og det kan ikke gjøres unna med minst mulig innsats (selv om det rent økonomisk sett er forlokkende).

Alle institusjoner vet nemlig veldig godt hvor viktig undervisningen er økonomisk, ettersom avlagte studiepoeng gir betydelige inntekter som hvert lærested trenger. På flere nivåer i organisasjonen snakker man dessuten varmt om undervisningen og erklærer gjerne at den er et av institusjonenes mest sentrale oppdrag. 

Debatt ● Kristin Hagemann

Når ministeren holder seg for ørene

Men vi etterlyser at man satser på denne delen av vår virksomhet på ordentlig, ikke kun på det deklarative nivået. Hvis denne satsingen ikke kommer fra øverste politiske hold, gjennom en mer fornuftig finansieringsordning, må institusjonene se nøyere på hvordan midlene fordeles. Ingen klarer nemlig å gi topp undervisning hvis de er kontinuerlig bekymret for at de ikke har nok studenter til å tilfredsstille målene om tilstrømming og gjennomstrømming, eller til og med må være redd for at faget legges ned. 

Samme statlige satsing som vi etterlyser bør også gi de studentene som virkelig vil satse på sine studier, mye bedre økonomiske vilkår, slik at de kan velge å arbeide mindre og studere mer, om de vil. 

Det studentene satte pris på i vår innsats som undervisere, var engasjement for studentene, initiativ og ekstrainnsats, og at vi har vist et stort hjerte for studentene og deres læring. Det betyr at det å skape et åpent og inkluderende læringsmiljø, bruke innovative metoder i undervisningen, organisere studieturer og eksamensforberedende ekstraseminarer, fremheve språkfagene både på og utenfor universitetet, er verdsatt. 

Debatt ● Are Bøe Pedersen

Hvilke forsknings­miljøer vil vi ha i fremtiden?

Det meste av det som ga oss prisen, har vi gjort på eget initiativ, frivillig og uten å kreve (og i de fleste tilfellene uten å få) noen kompensasjon.

En skikkelig undervisningsinnsats på en institusjon skal imidlertid ikke basere seg på noen spesielt engasjerte personer. De fleste av underviserne kan og vil gjøre en utmerket jobb, men de må få en ramme som gjør det mulig for dem innenfor den arbeidstiden de har til rådighet. 

Systemet vi har for tildeling av midler til høyere utdanningsinstitusjoner, samt tildelingen av midler innen institusjonene, må se bort fra den såkalte drømmestudenten som uten mye undervisning og veiledning går gjennom studiene på såkalt «normert tid» og uten å bytte studieretning. Denne prosessen kan gjerne begynne «på gulvet», men den må videre opp på det politiske nivået. 

Folk som utvikler tildelingssystemet, både lokalt og sentralt, må ta innover seg den virkeligheten vi lever i: Kvalitet i høyre utdanning koster, studentene er mennesker med ulike behov og ulik progresjon, og det finnes ingen snarveier om man skal gjøre ting ordentlig. Med andre ord må vi ha et system som tilpasser seg menneskers behov og ikke motsatt.

Hvis vi ønsker å gi de kommende generasjonene en solid utdanning og et stødig kunnskapsgrunnlag som tjener dem resten av livet, slik at de kan utvikle seg selv og landet de lever i, må vi legge ned mye tid og innsats. Vi må kunne forske og undervise i fag som ikke alltid tiltrekker seg store studentgrupper, men som er viktige strategisk sett. 

Debatt ● Sunniva Whittaker (UHR)

Norge sakker akterut

Dette er akademias beredskap: å ha bred forskningskompetanse og bred kvalitetsutdanning også på områder som akkurat nå ikke fremstår som attraktive for veldig mange. Det handler om hvordan Norge som nasjon kan klare seg i en fremtid som — etter alt å dømme — kommer til å bli svært kompleks og krevende. 

Fremgangsrike finansfolk investerer når tidene er dårlige, for de vet at da vil gevinsten bli desto høyere når tidene forbedrer seg. Det bør samfunnet også (få anledning til å) gjøre gjennom sine statlige universiteter og høyskoler.

Debatt ● Per Arne Bjørkum

Hva med litt selvransakelse?