Hvilke forsknings­miljøer vil vi ha i fremtiden?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Like før jul i 2021 var jeg på intervju og prøveforelesning for en stilling som førsteamanuensis i norskdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning (ILU), NTNU. Det var det som i utlandet kalles en «long shot», siden jeg enda ikke hadde forsvart avhandlingen, og jeg fikk (som ventet) ikke jobben. 

Heldigvis, pleier jeg å legge til nå. 

Med en relativt fersk avhandling og en akademisk karriere i oppstartsfasen er det ingen tvil om at jeg hadde blitt veid og funnet for lett i prosessen som nå foregår ved instituttet, hvor blant annet ansiennitet ligger an til å bli ett av kriteriene for å få beholde jobben. 

oppsigelser

Dro fra Tyskland og fikk fast NTNU-jobb i fjor, nå kan Lilith miste jobben

Hvordan endte vi opp her? 

En fast, vitenskapelig stilling ved et statlig universitet pleide å være en sikker jobb. «Det har blitt brukt for mye penger», er omkvedet, og det foreslåtte statsbudsjettet slår fast at dette fortsatt er virkelighetsbildet som skal styre økonomien fremover. 

Det er imidlertid ikke snakk om at det har vært noen løssluppen russefest ved institusjonene som nå må tilby sluttpakker og gjøre oppsigelser. ILUs situasjon er symptomatisk for hele sektoren, hvor lærerutdanning mange steder er en bærebjelke: Da lærerutdanningene ble omgjort til et femårig masterstudium, måtte alle som tilbyr lærerutdanning dimensjonere opp. Det skyldes simpelthen at å undervise fordypningsemner på masternivå og å drive masterveiledning i stor skala er ressurskrevende. 

I tillegg stiller Nokut helt konkrete krav til kompetanse­sammensetningen i fagmiljøer som skal tilby mastergrader: Mer første- og toppkompetanse, færre lektorer. Institusjonene utvidet og rekrutterte for å kunne opprettholde faglig forsvarlige tilbud til kullene som begynte på lærerutdanningen i 2017. 

Burde de allerede da ha visst at søkningen til lærerutdanning kom til å kollapse nasjonalt i 2022, og latt være å sikre forsvarlig bemanning i mellomtiden?

Misforholdet mellom pålegget om masterutdanning, kravene som følger og hvordan institusjonene nå selv holdes ansvarlige for ytre omstendigheter som påvirker bunnlinjen, understreker statens rolle som en uhåndterlig blekksprut, hvor ingen av armene vet hva de andre driver med. 

Debatt ● 99 ansatte ved ILU, NTNU

Ope brev: Universitetet som ikkje har råd til å vera universitet

I planene om kutt og nedbemanning er det ingen vilje eller evne til å tenke helhetlig og langsiktig, og se fremover mot hva som er de reelle behovene i fremtiden.  I stedet driver forskjellige organer forvaltning på hver sin holme. 

Med en slik styringsmodell er det bare å skrinlegge eventuelle ambisjoner om Norge som foregangsland innen forskning. Personalpolitikken er én ting: Folk som kontinuerlig er redde for å miste jobben produserer ikke fremragende forskning. Samtidig blir forskningsmiljøer som over tid har blitt bygget opp, splittet og nedlagt. 

Det er flere stående uttrykk som kan beskrive vendingen i sektoren: Å sage over grenen man sitter på, for eksempel. Jeg tror likevel at det mest passende her er «å spare seg til fant». Klart det går lett å spare penger hvis man behandler arbeidstakerne kynisk nok. Da kan man effektivt desimere fagmiljøer på kort tid, og spare masse. 

Vanskelig blir det først når vi etter hvert skal bygge dem opp igjen — for det må vi. Alternativet er at det på departementsnivå ikke finnes noen tro på at samfunnskonjunkturene som gir utslag i lav søkning til læreryrket kan eller vil snus. Det er i så fall oppsiktsvekkende. Er det noen derfra som vil stille seg opp på et podium og erklære at dette skal være den nye normalen de neste 20—30 årene, med alle konsekvensene det innebærer?

arendalsuka

Oddmund Hoel: Stillingskutt er den nye virkeligheten

Høyere utdanning er allerede et utskudd i statlig sektor, med svak og omskiftelig jobbsikkerhet på innstegsnivået, mye midlertidighet, få utlysninger av faste stillinger, og direkte konkurranse fra utlandet. Dette trekkes gjerne frem som forklaringer på at kun 1 av 3 unge forskere vil anbefale andre å følge i deres fotspor. 

Signalene som nå sendes, både til etablerte og ferske forskere, er at dette skal bli verre, ikke bedre. En del av den stille overenskomsten mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i akademia, er at når man til slutt får en fast stilling etter ørkenvandringen gjennom midlertidighet, så har man — i kraft av å velge bort næringslivet til fordel for staten — byttet høyere lønn mot langsiktig jobbsikkerhet, og frihet til å forske på det man vil. 

Hva slags signaler sendes når staten nå ikke lenger er interessert i å overholde sin del av denne overenskomsten? 

Debatt ● Christen Krogh

Skal vi mangle kritisk kompetanse når vi trenger den mest?

For å trekke en parallell til de nå utsatte lærerutdanningene: En av forklaringene på den sviktende søkningen, er at det er selve yrket som ikke virker appellerende for kommende studenter. Gjennom hele oppveksten har de orkesterplass til lærernes arbeidshverdag, og tenker dette er ikke noe for meg. 

Det er ingen naturlov som sier at denne effekten er begrenset til læreryrket. Hvor mange lovende studenter vil legge eventuelle ambisjoner om en karriere i akademia på hyllen etter denne og kanskje neste høsts sparetiltak, og heller gå til næringsliv og byråkrati etter utdanning? 

På den måten kan kortsiktige sparetiltak raskt bli til langsiktige problemer — og for å unngå det, må noen være villige til å tenke lengre enn til neste regnskapsår, og litt utenfor sin egen holme.

statsbudsjettet 2025

Realnedgang for universiteter og høgskoler, mer til fagskoler