Skal vi mangle kritisk kompetanse når vi trenger den mest?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Vi går tom for folk før vi går tom for penger» er et slagord som iblant brukes av sentrale politikere med ansvar for høyere utdanning, både i regjering og på Stortinget. Selv om utsagnet er spissformulert, er det godt dokumentert at barnekullene blir mindre framover. Imidlertid synker investeringene i høyere utdanning i en tid der samfunnets behov øker. 

Derfor blir bekymringen ikke at vi går tom for folk, men at vi med dagens politikk går tom for penger til å utdanne mange nok av de folkene vi har.

Framtidige utfordringer med lave barnekull diskuteres både i Norge og i resten av Europa. For bare noen uker siden lanserte for eksempel Mario Draghi, tidligere sentralbanksjef i EU, en rapport om Europas framtidige konkurransedyktighet. I rapporten peker han på at kompetansemangelen i Europa fram mot 2035 vil være tydeligst på de områdene der arbeidet krever høyere utdanning. 

EU

Foreslår EU-ansatte forskere og stipend til de beste universitetene

Vi ser allerede denne tendensen i Norge. Ifølge NAVs bedriftsundersøkelse mangler det i dag nesten 4000 sykepleiere i helsesektoren, SSB estimerer at vi burde hatt mer enn 17 000 flere utdannede lærere i skoleverket og NHO er tydelige på at næringslivet mangler teknologikompetanse. 

I fjor vedtok Stortinget et finansieringssystem for universiteter og høyskoler som gjør at institusjoner som tilbyr mange profesjonsutdanninger får en lavere grunnfinansiering enn de som ikke har det. Det vil si at finansieringen deres er mer konkurranseutsatt. Når rekrutteringen til utdanningene faller, så faller inntektene. 

Og fordi de er mer konkurranseutsatt faller inntektene forholdsmessig mer for universiteter som utdanner lærere, sykepleiere, ingeniører og barnevernspedagoger, enn universiteter som utdanner i disiplinfag. 

Debatt ● Oddgeir Osland

«Konkurranseutsetjing og nedprioritering av byane. Slik er Støre-regjeringa sin politikk.»

Vi ønsker at flere i samfunnet utdanner seg til viktige profesjoner som for eksempel lærer. Både regjeringen og opposisjonspolitikere diskuterer stadig hva slags tiltak de skal iverksette for å lykkes med dette. Samtidig blir de generelle budsjettene til universiteter og høyskoler trangere, særlig for de institusjonene som opplever rekrutteringssvikt til viktige profesjoner.

Og her er dilemmaet: Skal utdanningsinstitusjonene i tråd med politiske signaler la seg styre av kortsiktige markedssvingninger, eller skal de opprettholde kapasitet på de områdene der rekrutteringen svikter, men samfunnet har store behov, og håpe at situasjonen skal snu?

nær 170 dager som statsråd

— Vi har fortsatt sterke og romslige budsjetter til forskning og høyere utdanning her i landet

Er det virkelig et bevisst politisk valg at institusjoner med et vesentlig nasjonalt ansvar for kunnskapsmiljøer som utdanner lærere, sykepleiere, barneverns­pedagoger, ingeniører og informasjonsteknologer får større kutt enn de som ikke har det? Og vet vi nok om hva slags konsekvenser det kan få for Norges konkurranseevne og velferdstjenestene i samfunnet vårt? 

Vi skulle gjerne hatt flere og bedre diskusjoner med nåværende og framtidig politisk ledelse om disse spørsmålene. 

Vi vet at det norske og det internasjonale samfunnet står overfor svært store utfordringer i årene framover. En viktig felles oppgave må være at vi ikke skal mangle kritisk kompetanse i en tid der vi trenger den mest. 

Debatt ● Casper Claudi Rasmussen

Sektoren har dårlig råd — og hva så?