Debatt ● Leif Ove Larsen
Kunnskapsklynger og innovasjon. En kommentar.
Atle Møen insinuerer at Institutt for informasjons- og medievitenskap er en fare for vitenskapen, skriver Leif Ove Larsen i sitt svar til UiB-kollegaen. — Men forklaringen står til stryk.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kollega ved UiB, professor Atle Møen, skriver i et innlegg i Khrono om den sosiale kapitalens skyggesider. Med henvisning til pågående saker om habilitet i norsk politikk og kulturliv, advarer professor Møen mot lignende tendenser innenfor vitenskapen. Nye typer forskernettverk legger til rette for «lukka tildelingar av forskingspengar, innsnevring av meiningsutvekslinga, favorisering av venner og kjente, veging av argument i høve til nettverkstilknytning …». Disse nye, lukka forskernettverkene bidrar til korrupsjon og nepotisme i vitenskapen.
Når Møen skal illustrere hvor ille det kan bli, trekker han fram klyngestrategien til Universitet i Bergen. Den har i om lag et tiår vært et strategisk virkemiddel for å utvikle samarbeid mellom forskningsmiljøer ved UiB og ulike sektorer i samfunnet, fra subsea, havbruk, middelalderforskning, helse, og til media og informasjonsteknologi.
Der står selvsagt Møen fritt til å være kritisk til UiBs strategiske veivalg. Og en kritisk diskusjon av begreper som forskningsbasert innovasjon og innretning av forskningsprogram i Forskningsrådet, skal vi selvsagt ha. Når Møen skal konkretisere hva som er galt med UiBs klyngestrategi, bruker han Media City Bergen og Institutt for informasjons- og medievitenskap som eksempel. Møen skriver:
«Media City er eit døme på ei slik klynge i Bergen, der Institutt for informasjons- og medievitskap er eit knutepunkt i nettverket, og på denne måten har dette instituttet blitt det suverent største mellom andre samfunnsvitskaplege fag ved Universitetet i Bergen. Det er ingen interne faglege grunnar til denne veksten til dette instituttet, men heller eksterne grunnar knytt til nettverksdanning og danning av kunnskapskynger (sic!) i saman med trylleformelen om ‘innovasjon’.»
«Det er ingen interne faglege grunnar til denne veksten til dette instituttet». Dette er en sterk påstand som krever begrunnelse. Som instituttleder ved «dette instituttet» i perioden 2012-2021, lurer jeg på hva Møen vet om fagmiljøets utvikling innen forskning og utdanning, og instituttets rolle i Media City Bergen, som jeg ikke kjenner til eller har forstått. Derfor tillater jeg meg et par forhåpentligvis oppklarende poenger.
Størrelse: Møen hevder at instituttet har blitt størst ved fakultetet pga. Media City Bergen. Det er feil. Instituttet er størst fordi det er et resultat av en sammenslåing mellom to institutt i 2004. Det er det eneste instituttet ved fakultetet som er flerdisiplinert. I tillegg til disiplinprogrammene i informasjonsvitenskap og medier & kommunikasjon, forvalter instituttet profesjonsutdanninger innen journalistikk, TV og medieteknologi, opprettet i 2005.
Instituttet var altså det største institutt ved fakultetet lenge før Media City Bergen ble lansert. At det så har vokst det siste tiåret, skyldes dels en betydelig (og velkommen) vekst i antall studenter på studieprogram i informasjonsvitenskap, kunstig intelligens og kognitiv vitenskap, dels at fagmiljøene gjennom vekst i publisering på høyt internasjonalt nivå og et omfattende internasjonalt samarbeid, har fått tilslag på flere forskningsprosjekt fra NFR og EU de siste årene.
Instituttet har vært involvert i Media City-prosjektet siden 2011. Det har skapt grunnlag for økt attraktivitet for og kvalitet på våre studietilbud, styrket vår forskning på medieteknologi, særlig gjennom etablering av SFI-en MediaFutures. At instituttet er vertskap for en SFI, vunnet i konkurranse med de fremste teknologimiljøene innenfor nasjonalt strategisk viktige områder, imponerer sikkert ikke Møen. Men både dette forskningssenteret, som publiserer i anerkjente internasjonale tidsskrift og proceedings, samt Senter for undersøkende journalistikk, er ektefødte barn av medieklyngen det er all grunn til å være stolte av.
Media City har hatt positive ringvirkninger for instituttet på flere vis. Men det er ikke deltakelse i klyngen som er forklaringen på at instituttet er fakultets største.
Media City Bergen: Møen skriver at instituttet er «eit knutepunkt i eit nettverk» med institusjonell forankring i «ein politisk-administrativ-økonomisk klynge». Hva Møen mener med «knutepunkt» er uklart. Men siden klyngen er et eksempel på «lukka forkarnettverk», er må det være en rimelig tolkning at instituttet er en trussel mot «den breie og universelle ‘forskarfellesskapen’ innafor den vitskaplege offentlege sfære». Ikke bare insinuerer Møen at instituttets vekst er illegitim, altså skyldes andre ting enn god vitenskap, men at instituttet, gjennom sin deltakelse i en kunnskapsklynge, er en fare for vitenskapen. Intet mindre.
Møen synes å ha minimal kjennskap så vel til sitt naboinstitutt, som til Media City Bergen og instituttets aktiviteter der. Det er mye å bekymre seg over i akademia. Utviklingen går som kjent ikke alltid slik man kunne ønske. Men et akademisk prinsipp er det viktig å holde fast ved, nemlig kjennskap til de faktiske forhold før man går ut med sterke påstander og bombastiske konklusjoner om hvordan verden henger sammen. Møens enfaktorforklaring står til stryk.
