Debatt ● Kristoffer Chelsom Vogt
Innovasjonssnakk
Det økende fokus på «innovasjon» i norsk forskning og utdanning preges av vag begrepsbruk, søknadsbasert forhåndserklæring, og liten vilje til reell etterprøving, skriver Kristoffer Chelsom Vogt.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I løpet av to tiår har «innovasjon» blitt en stadig mer fremtredende målsetting innen norsk forskning og høyere utdanning. Det står oppført som en sentral oppgave i tildelingsbrevene til Forskningsrådet, og i utviklingsavtalene med høyskoler og universiteter. Studenter kan nå ta bachelor- og mastergrader i innovasjon på en rekke ulike områder. Det er ansatt direktører, dekaner og viserektorer «for innovasjon». NTNU har sågar ansatt 15 innovasjonsledere. Det har blitt opprettet en rekke innovasjonsklynger, og hele områder i flere norske byer er omdøpt til innovasjonsdistrikter. Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) alene ble i 2021 bevilget 340 millioner fra forskningsrådet.
I samme periode som innovasjon har blitt et fokusområde har begrepet blitt utvidet til å omfatte blant annet «sosial innovasjon» og «innovasjon i offentlig sektor». Ut fra Forskningsrådets definisjon er innovasjon «nye eller vesentlig forbedrede varer, tjenester, prosesser, organisasjonsformer eller markedsføringsmodeller som tas i bruk for å oppnå verdiskaping og/eller samfunnsnytte». Ut fra dette er det altså tilstrekkelig å gjøre noe nytt, og at det gjøres for å oppnå verdiskaping og/eller samfunnsnytte.
Denne uklarheten kan gjenfinnes i hele sektoren. Universitetet i Bergen ser for eksempel innovasjon som en «aktiv prosess der en søker å finne anvendelse for kunnskap – enten etablert eller ny». Universitetet i Oslo forenkler enda mer til «kunnskap i bruk». Forskning som før ble kalt «original» eller «nytenkende» benevnes nå som «innovativ».
En skal ikke lese lenge i faglitteraturen om innovasjon før slike definisjoner av innovasjon fremstår som vage. Joseph Schumpeter (1883-1950) fremholdt «kreativ ødeleggelse» som et sentralt trekk ved innovasjon. Nyvinninger må altså fordrive noe etablert dersom det skal være tale om innovasjon. Deirdre Mccloskey følger opp dette og foreslår at ordet innovasjon reserveres for «trade-tested betterment». I faglitteraturen fremstår kort sagt begrepet innovasjon som uegnet inntil en hensiktsmessig form for «markedstest» – som avdekker en faktisk etterspørsel etter det nye – har funnet sted.
Et interessant spørsmål er om innovasjonsbegrepet går sin seiersgang på tross av, eller på grunn av, sin vaghet. Den amerikanske filosofen Harry Frankfurt påpekte en gang at «bullshit» er så godt som uunngåelig “whenever circumstances require someone to talk without knowing what he is talking about”. Bullshit preges ifølge Frankfurt mer av en «indifference to how things really are» enn av onde hensikter.
Den mer kritiske tolkningen er at diverse aktører og miljøer har funnet egeninteresse i å utnytte mulighetsrommet som den begrepsmessige vaghet rundt innovasjon, kombinert med raskt økende offentlige midler på dette området, har gitt.
Kristoffer Chelsom Vogt
Dèt er den snille tolkningen. Den mer kritiske tolkningen er at diverse aktører og miljøer har funnet egeninteresse i å utnytte mulighetsrommet som den begrepsmessige vaghet rundt innovasjon, kombinert med raskt økende offentlige midler på dette området, har gitt.
Sett opp mot faglitteratur om hvordan faktisk innovasjon foregår er den oppskrift som følges når Kunnskapsdepartementet og UH-sektoren forventes å drive «innovasjon» påfallende preget av forhåndserklæring og byråkratiserte prosesser. Som ved søknader om forskningsprosjekter; her skal innovasjoner defineres og beskrives detaljert på forhånd.
Søknadsbasert forhåndserklæring kan imidlertid ha paradoksale og potensielt kontraproduktive effekter. I boken Why Greatness Cannot be Planned gir Kenneth Stanley og Joel Lehman en rekke talende eksempler på hvordan over-ambisiøse mål ofte kan virke mot sin hensikt. Fagfellevurdering, et ellers velprøvd system for kvalitetssikring innen forskning, er ikke nødvendigvis et velegnet redskap for å bevirke faktisk innovasjon.
Sist men ikke minst; innovasjonens inntreden i norsk forskning og utdanning er preget av lite reell etterprøving av hva som faktisk kommer ut av ressursbruken. Dette gjelder også innovasjonspolitikk internasjonalt. Siden tidlig 1990-tall har det på en rekke samfunnsområder blitt stilt stadig strengere krav til detaljert tallbasert redegjørelse for hva som kommer ut av offentlig ressursbruk (accountability). Denne tendensen ser i liten grad ut til å ha rammet innovasjonspolitikken.
Det ser snarere ut til å være en påtagende u-interesse for resultatene av den søknadsbaserte forhåndserklæring. Når ressursbruk på innovasjon etterprøves, skjer det gjerne ut fra informasjon om antall publikasjoner, ytterligere tildelinger fra Forskningsrådet osv. Få ser ut til å vurdere om de offentlige midlene faktisk resulterer i forbedringer som det viser seg å være etterspørsel etter.
Resultatet er at ressursbruk på innovasjon per definisjon er en suksess. Når ingen av de mange satsinger noensinne er funnet å være mislykket, kan en spørre om noe annet enn suksess overhodet er mulig.
Kristoffer Chelsom Vogt
Mariana Mazzucatos bok The Entrepreneurial State (2013) utgjør et viktig grunnlag for blant annet EUs økte tro på statsdrevet innovasjon. Et viktig poeng fra denne boken, som påfallende sjelden fremholdes, gjelder skjødesløsheten som ofte har kjennetegnet offentlig pengebruk på innovasjon. På dette feltet har det lenge vært typisk at staten tar den største risiko, men blir sittende med lite av gevinstene i de tilfellene slike faktisk kommer.
Fraværet av hensiktsmessig etterprøving kan dels spores tilbake til den vage begrepsforståelsen. Innovasjon er som sagt noe som gjøres «for å» oppnå verdiskaping og/eller samfunnsnytte (Forskningsrådet). Sentre, klynger, dekaner og rektorer skal alle være «for» innovasjon, og være «pådrivere for», innovasjon.
Denne helt særegne språkpraksisen gjør at innovasjon kan erklæres allerede før virksomheten starter opp. Uansett hva som senere måtte skje vil senteret, prosjektet, distriktet, dekanen eller klyngen ha «arbeidet for», eller i det minste vært «for», innovasjon.
Resultatet er at ressursbruk på innovasjon per definisjon er en suksess. Når ingen av de mange satsinger noensinne er funnet å være mislykket, kan en spørre om noe annet enn suksess overhodet er mulig.
Hvis innovasjon er forhåndserklært etter søknad vil det å erkjenne at ressursbruken ikke ga opphav til noen reelle innovasjoner være synonymt med å erklære nederlag. Ingen av de involverte aktører vil ha interesse av seriøs evaluering, mens alle har interesse av suksess.
I hverdagslivet bruker vi alle begreper på innforståtte måter. Vi antar at våre tilhørere allerede vet hva ordene betyr. Når komplekse begreper og store ressurser er involvert, er en slik praksis lite tilrådelig. Resultatet blir fort reell uklarhet om hva en faktisk snakker om, og i verste fall; skjødesløs omgang med fellesskapets midler.
Et viktig spørsmål er om veksten i midler til innovasjon over tid kan ha medført en forskyvning av ressurser vekk fra grunnforskning. Det er nå tid for mindre ukritisk bejubling av intensjoner om å drive innovasjon, og mer saklig revurdering av innovasjonens plass i både lovverk, tildelingsbrev og strategier. Det er i alle fall god grunn til mer diskusjon om konsekvensene, inkludert de negative og uintenderte, av et vagt innovasjonsbegreps inntreden i norsk forskning og utdanning.