mastersyke
Kritisk til økningen av trendy mastergrader
Tverrfaglige mastergrader øker i omfang og akademia utvannes, advarer professor Tore Wig.
Bærekraftsledelse. Kunnskapsledelse. Strategi og bærekraft. Samfunnskommunikasjon. Business Administration.
Ordene flyter ikke lett ut av munnen, men dette er navn på masterprogram som Tore Wig kaller for bindestreksfag. Han viser til at de ofte er tverrfaglige, lite forskningsnære og praksisrettede.
— Må tiltrekke seg studenter
— Nye universiteter, som ofte er små, må tiltrekke seg studenter. Da er mitt inntrykk at det er vanlig å opprette disse mastergradene med navn som signaliserer relevans for arbeidslivet. De klassiske universitetsfagene øker ikke like fort som de nye gradene, som er ment for å tiltrekke seg folk som er i arbeidslivet, sier Wig, som er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Disse bindestreksfagene er kommet i skuddlinja etter at det ble avdekket at det kan være snakk om plagiering i masteroppgaven til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.
Kjerkol tok en erfaringsbasert master i kunnskapsledelse ved Nord universitet. Det er et samlingsbasert videreutdanningstilbud på deltid for ledere. Samtidig var hun fylkesleder i Arbeiderpartiet og stortingsrepresentant.
Diskusjonen har blant annet gått på hvorfor politikere høyt på strø faktisk trenger å stresse med å få en masteroppgave på toppen av en ellers vellykket karriere. Trenger de egentlig å slå i bordet med en mastergrad? Er det mastersyken som råder?
Må gi analytisk dannelse
I en kommentar i Morgenbladet viser Tore Wig til at noen utdanningsøkonomer mener det handler om signalisering. At ved å ha et bevis i handa på at du har tatt en mastergrad, viser du hvilken type person du er. Du har vært arbeidsom og kan konsentrere deg. Det er den formelle graden som er viktig, ikke det faglige innholdet.
Men å ha en mastergrad, kan også handle om substansen på et fagområde, argumenterer Wig. Det kan være deskriptiv kunnskap om hvordan det politiske systemet, loven eller økonomien opererer. Og det kan handle om begreper og forklaringer på hvordan virkeligheten henger sammen, altså teori.
Wig peker i Morgenbladet-kommentaren på at substans og teori endrer seg hele tida og går ut på dato. Det som derfor er viktig med en mastergrad, er at den gir oss analytisk dannelse. En god mastergrad lærer oss analytiske verktøy som er generelt nyttige og noe alle kan bruke, ikke bare akademikere, ifølge professoren.
Tverrfaglighet er overvurdert
Men så er det store problemet, slik Wig ser det, at slettes ikke alle mastergrader er opprettet for å gi analytisk dannelse. Da kommer vi igjen tilbake til bindestreksgradene, de lite forskningsnære og ofte tverrfaglige og praksisrettede studiene. Mange har mangelfull opplæring i metode og analytiske verktøy.
I Morgenbladet skriver han:
— Problemet er at slike trendy bindestreksgrader øker i omfang i takt med at akademia utvannes gjennom opprettelsen av stadig nye universiteter og grader.
— Tverrfaglighet har lenge vært noe universiteter og høgskoler har satset på og framhevet som noe positivt. Hvorfor er du ikke enig i dette?
— Ofte bærer det galt av sted, og særlig når tverrfaglighet vedtas ovenfra og ned. Da blir tverrfaglighet sjeldent fruktbart fordi det ikke er en respons på faglige behov, men på andre insentiver hos politikere eller universitetsledere. Det er overvurdert. Skal det fungere, må det oppstå organisk nedenfra, sier Tore Wig til Khrono.
— Tanken er ofte at hvis man inkluderer litt av det ene og litt av det andre, så blir det en bra blanding. Men ofte fungerer det ikke, og kombinasjonen blir ikke noe mer enn summen av delene.
— Kan tilby det selv
— Er det satsinga på etter- og videreutdanning som har gjort at universiteter og høgskoler oppretter slike mastergrader?
— Det er innenfor etter- og videreutdanning, men også mer generelt. Studentene er en viktig inntektskilde, og for å tiltrekke seg disse er det viktig for de tidligere høgskolene å skille seg ut i mengden. Det er økonomiske insentiver som gjør at nye grader opprettes og blir etterspurt av arbeidslivet.
— Er det ikke fint at de blir etterspurte av nærings- og arbeidsliv?
— Jeg er usikker på hva man får ut av det, det må i alle fall problematiseres. Ikke er det praksisutdanning, og heller ikke rendyrket forskningsbasert. Det er noe midt imellom. Jeg er usikker på om det tilfører stor verdi sammenliknet med rendyrking av forskning eller praksis. Det blir litt halvveis.
Wig er også usikker på om arbeidsgivere er kvalifiserte til å tolke det faglige innholdet.
— Det er ikke gitt at fordi arbeidslivet etterspør en mastergrad, så bør universiteter og høgskoler tilby den. Slike tilbud må opprettes ut fra faglige vurderinger og utvikling i et fag, ikke basert på hva arbeidsgiverne tenker er relevant å få fra akademia. Hvis de uansett vet dette, kan de tilby det selv.
— Bør studenter advares mot å ta slike tverrfaglige mastergrader?
— Nei, det avhenger av hva de vil få ut av det. Har de lyst til å få en jobb, kan en slik mastergrad være et viktig steg. Men det er ikke sikkert at det er det faglige innholdet i graden som gjør den viktig.
Den egentlige mastersyken
Det økte omfanget av bindestreksgrader er den egentlige mastersyken, og ikke at «alle» skal ha mastergrad, mener Wig. I verste fall kan også klassiske universitetsfag tømmes for analytisk dannelse siden så mye er rettet mot gjennomstrømming og avlagte studiepoeng.
Etter debatten som har vært om slurv, hastverk og mulig plagiering, har Tore Wig likevel ingen innvendinger mot at politikere tar høyere utdanning, selv om ikke alle skal ha det. De representerer tross alt grupper som ikke har høyere utdanning også.
— Politikere bør ta klassiske fag som gir analytiske evner, mest mulig metode og forståelse for forskning. Slike generelle utdanninger er bra for alle. Vi har praksisløpet og teoretiske utdanninger, og det er disse to typer utdanninger som bør rendyrkes.