Debatt ● Kjell Erik Lommerud
Jakten på en rektor
UiB-professor foreslår å forbedre universitetsdemokratiet ved å korte ned funksjonstiden for universitetsrektorer til ett åremål på seks år.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hvert fjerde år leter universitetene i Norge etter en ny rektor. De stedene der det er valg og rektor ønsker seg en ny periode, blir det gjerne slik at rektor gjenvelges. Der rektor ansettes og ønsker seg en andre periode, blir det gjerne slik at han eller hun fortsetter. Dette vet de fleste, så dermed blir det få reelle motkandidater.
Khronos redaktør Tove Lie synes det er problematisk at universitetsstyret ved Universitetet i Bergen valgte ikke å nedsette en letekomite. Dette hadde dels praktiske årsaker, siden en slik komite først kunne utnevnes på novembermøtet og da blir det i seneste laget for en mulig rektorkandidat å finne et team og utvikle et program.
Personlig er jeg mot letekomiteer selv om forslaget skulle ha kommet tidsnok. Det kan være en innskrenking av demokratiet at noen kandidater blir «funnet» av en komite, mens andre bare stiller på eget initiativ. Letekomiteen har i seg selv liten demokratisk legitimitet, så det er uheldig hvis kandidater sitter og venter på «å bli pekt på» og at de som blir «funnet» har større legitimitet enn andre.
Dessuten har vi erfaring for at slike komiteer ofte — og særlig i mellomvalg der gjenvalg er mulig — leter, men ikke finner.
Jeg var selv med i UiB sin letekomite for fire år siden. Denne komiteen ble nedsatt etter at to alternativer alt hadde meldt seg, så jeg kunne jo sagt på forhånd at det ikke ville bli lett å komme fram med ytterligere et alternativ. Lederen for komiteen gjorde et samvittighetsfullt arbeid og spurte alle som kunne være bare litt aktuelle, men det var nei over hele linjen. Hadde komiteen kommet i gang tidligere, ville vi sikkert bare funnet de to teamene som alt hadde bestemt seg for å stille.
En rektor styrer en institusjon med tusenvis av ansatte og budsjetter ofte i mange milliardersklassen. Man må ha erfaring for å ta på seg en slik jobb. I tillegg er det en jobb som krever enorm arbeidsinnsats. Så kandidatene er få.
Letekomiteen har i seg selv liten demokratisk legitimitet (...).
Kjell Erik Lommerud
Det går vel an å si at UiB i snart tjue år har vært i en situasjon hvor rektor er den reelle øverste leder av institusjonen, ikke direktøren. Av de tre rektorene vi har hatt i denne tiden, har to både vært dekan og prorektor. Den tredje hadde vært dekan. Det kan jo tenkes at en eller annen prodekan eller instituttleder vil prøve seg, men rekrutteringsbasen er smal og lett å holde oversikt over.
Jeg mener at den som aspirerer til en så viktig jobb, bør kunne stå fram uten at en komite gir deg en eller annen form for godkjenning som kandidat.
Tove Lie — og andre — ser ut til å mene at det er et nederlag for universitetsdemokratiet hvis det ikke er flere kandidater til et rektorvalg. Jeg vil sterkt ønske meg flere kandidater til «hovedvalgene» hvert åttende år, men mellomvalgene der rektor søker gjenvalg, ser jeg mer som en slags nødutgang hvis folk er markert misfornøyde med status quo.
For femten år siden ble en sittende rektor ved UiB utfordret i mellomvalget, men det kan man ikke vente hver gang. Det krever stor innsats å stille til valg, samle et team, lage et program og drive valgkamp. Dette gjør man bare hvis man tenker man har en reell sjanse til å vinne. På styremøtet ved UiB sa en av representantene at folk ikke ser på Høyre som et udemokratisk parti bare fordi Erna Solberg har blitt gjenvalg uten motkandidat tiår etter tiår.
Så lenge det er sjelden at rektorer reelt blir utfordret midtveis, uansett rekrutteringssystem, tror jeg en mulighet kunne være at rektorer sitter i en enkelt periode på seks år.
Kjell Erik Lommerud
Situasjonen er ikke ulik for de institusjonene som ansetter rektor. Det kan være litt lettere å sende inn en søknad og stille på intervju enn å jobbe fram et team og et program, men vi får se hvor mange ansatte rektorer som til sist faktisk blir skiftet ut.
Jeg tenker altså at man ganske ofte vil slite med å finne motkandidater til rektor i et mellomvalg. Det er vel for tiden et par, tre mulige kandidater ved UiB med relevant erfaringsbakgrunn (de fleste dekanene er rett og slett for gamle). Jeg blir glad hvis noen trer fram, men de aktuelle vet hvem de er, helt uavhengig av letekomite.
Alle er hjertelig velkomne til å prøve seg, også med en mer utradisjonell bakgrunn, men det er samtidig fullt forståelig hvis folk med en rektor i magen venter til de ikke må konkurrere med en sittende rektor.
Gitt at det fort blir både gjenvalg og gjenansettelser av sittende rektorer, så tror jeg en måte å bedre universitetsdemokratiet på, ville være å endre funksjonstiden. En gang i tiden satt de fleste rektorene tre år, det var for kort. Så ble perioden endret til fire år og gjenvalg ble vanlig. Så lenge det er sjelden at rektorer reelt blir utfordret midtveis, uansett rekrutteringssystem, tror jeg en mulighet kunne være at rektorer sitter i en enkelt periode på seks år. Uten mulighet for gjenvalg eller gjenansettelse. Da ville vi ha reelle valg (og ansettelser) ved hver anledning.
Endringslogg: Ingressen på innlegget er endret 21.september kl 22.04 med en presisering av Lommeruds forslag om å innføre kun ett åremål for rektor på seks år. red.
