LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Kommentar: Tove Lie
Det krevende demokratiet
Det er ikke ofte man hører så klare argumenter mot ønsket om å vitalisere universitetsdemokratiet, som under diskusjonen i universitetsstyret i Bergen.
Publisert
Sist oppdatert
Er ordningen med valgt rektor ved universitetene i ferd med å gå ut på dato — igjen? Debatten dukker opp med ujevne mellomrom, og meningene er mange og delte.
Landets to eldste universiteter, Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Bergen (UiB) har, sammen med sju andre institusjoner, holdt fast på den gamle modellen med valgt rektor og styreleder i én og samme person. Og både UiB og UiO forbereder seg til å holde rektorvalg våren 2025.
Kort tid før UiB-styret startet torsdag i forrige uke, meldte Margareth Hagen til Khrono at hun ønsker å stille til gjenvalg som rektor i fire nye år.
Et splittet universitetsstyre i Bergen — seks mot fire stemmer — sa så nei til et forslag fra vitenskapelig ansatt og professor Inga Berre om å nedsette en lete-/søkekomite ved universitetet for å finne ut om det er kandidater som ønsker å utfordre den sittende rektoren.
Forslagsstiller Berre var opptatt av at styret burde ta ansvar for å skape interesse og engasjement for universitetsdemokratiet. De fleste av dem som tok ordet, var enige i prinsippet om å skape engasjement for universitetsdemokratiet, men mente forslaget om en søkekomite kom for seint og for «bardust» på, og at noen kunne tro at styret var misfornøyd med sittende rektor dersom man oppnevnte en komite for å lete etter alternative kandidater.
Det er ikke ofte man hører så klare argumenter mot et ønske om å vitalisere universitetsdemokratiet. Rektorvalg burde være noe av det som kommer minst «bardust» på en universitetsledelse. Både valg av rektor, og av universitetsstyre, gjennomføres hvert fjerde år. Det er rimelig forutsigbart. Og begge steder burde det være kamp om plassene, eller i hvert fall en levende debatt om veivalg og strategi videre for universitetet de neste fire årene. Det er noe man bør ta seg tid og benytte anledningen til — selv om det ideelt sett burde være en kontinuerlig debatt.
Steinar Vagstad, som i mange år har vært sentral tillitsvalgt i Forskerforbundet ved UiB, og nå sitter som ansattrepresentant, uttalte under styremøtet i Bergen forrige uke at de som går rundt med «en rektor i magen» er for sent ute. Men det er fortsatt seks måneder igjen til valget skal gjennomføres.
UiB har en gang tidligere nedsatt en søkekomite, etter mal fra UiO, og det var i 2021. Da skjedde vedtaket om komite på styremøtet i september 2020 selv om det den gangen allerede hadde meldt seg to kandidater. Nå er det bare én som har meldt interesse.
Før forrige valg i 2021, sendte Forskerforbundets Steinar Vagstad ut en e-post og oppfordret alle Forskerforbundets medlemmer ved UiB til å stemme på nettopp Margareth Hagen, noe han fikk kritikk for fra enkelte av medlemmene sine.
Det er bestandig hyggelig, inspirerende og kanskje til og med smigrende, å være den som blir oppfordret til å søke en stilling, eller oppmuntret til å ta på seg et viktig verv. Enkelte ganger kan dette faktisk være det utløsende til at man finner en god kandidat til ulike stillinger. Og til alle andre valg ved Universitetet i Bergen er det nedsatt nominasjonskomiteer. Men ikke til det aller viktigste valget, nemlig rektorvalget.
Akkurat det er også en viktig funksjon for en søke-/letekomite ved rektorvalg: Å gjøre at kandidater blir sett, blir spurt, blir oppfordret. Eller man sår en tanke eller ide hos noen som kanskje kan tenke seg å stille neste gang. Og dersom man hadde hatt en fast letekomite, slik man har nominasjonskomiteer til andre valg, så hadde man spart seg for disse diskusjonsrundene hvert fjerde år.
Ved høyere utdanningsinstitusjoner med ansatt rektor lyses stillingen ut hvert fjerde år, uten at noen tenker at det er fordi man i utgangspunktet er misfornøyd med sittende rektor. Det er rett og slett normalen, og det er ingen grunn til at ikke det samme skulle være normalen ved valg.
Ved enkelte institusjoner med valgt rektor har det nærmest blitt kutyme at man ikke skal utfordre en sittende rektor som ønsker gjenvalg. Det er et ganske dårlig demokratisk prinsipp. Rektorvalg burde være selve kjernen i universitetsdemokratiet.
Det finnes unntak. Ved Høgskolen i Østfold i 2016 fikk sittende rektor Hans Blom to kandidater som stilte til valgkamp mot rektoren som ønsket gjenvalg. Sittende rektor vant valget, men underveis var det flere gode debatter om høgskolepolitikk og veivalg for institusjonen.
Ved Høgskolen i Molde stilte til og med en ekstern kandidat, tidligere rektor ved Høgskulen i Volda, Johann Roppen, opp som kandidat mot sittende rektor Steinar Kristoffersen som ønsket gjenvalg. I tillegg var Elin Mordal intern utfordrer. Sistnevnte vant valget, etter to valgomganger.
Anne Husebekk hadde ingen utfordrere i 2017 da hun stilte til gjenvalg foran sin siste periode ved UiT Norges arktiske universitet. Hun gjennomførte en valgkamprunde til de ulike campusene ved universitetet, og det ble gjennomført valg. Valgresultatet viste at kun 6,5 prosent av de stemmeberettigede hadde deltatt, og av disse hadde 34 prosent levert blanke stemmer. Det er ikke et spesielt sterkt mandat å ha i ryggen gjennom de neste fire årene. Rektoren selv så på de blanke stemmene som proteststemmer mot en gjennomført omorganisering ved universitetet.
Men UiT gjennomførte et valg, i det minste, slik at elektoratet (de stemmeberettigede) kunne få si sitt. Det gjorde man ikke ved Universitetet i Oslo da Svein Stølen ble gjenvalgt som rektor uten motkandidat i 2021. Der vedtok kun styret at rektor skulle få fire nye år, og ingen ansatte ble invitert til å si sin mening via stemmeseddelen. En slik ordning kan knapt være til gagn for et blomstrende universitetsdemokrati.
Da det ble kjent i sin tid at Ole Petter Ottersen ved UiO ville stå uten motkandidat i valget til sin andre periode, stilte student Torkild Vederhus (23) til valg. Og det ble valgkamp. Denne muligheten er ikke lenger til stede verken ved UiO eller UiB. Nå kreves det professorkompetanse for å bli rektor.
Ved Universitetet i Bergen sier praksis at det skal holdes valg, selv om det bare er én kandidat. Valgdeltakelsen kan være varierende, enten det er en eller flere kandidater. Da Margareth Hagen (prorektor) og Dag Rune Olsen (rektor) ble valgt uten motkandidater i 2017, fikk de vel 17 prosent av stemmene.
«Valgdeltakelsen i rektorvalget ved UiO ser ut til å ha vært marginalt lavere enn ved rektorvalget ved UiB — 17,36 prosent mot 17.5 prosent. Ikke noe å snakke om, sier du kanskje, bare at det var to profilerte team i Oslo og kun ett som stilte til valg i Bergen. Nesten verdt et forskningsprosjekt det der, skrev avtroppende prorektor ved Universitetet i Bergen, Anne Lise Fimreite, samme dag som det ble klart at Svein Stølen hadde vunnet rektorvalget over Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo (UiO).
Ved Universitetet i Oslo er det allerede høy aktivitet i letekomiteen til rektorvalget i 2025, og to team skal etter det Khrono har grunn til å tro, være på gang, og også muligens et tredje.
Det er som professor og tidligere prorektor ved UiB, Anne Lise Fimreite, sa i et intervju med Khrono i 2017:
— Men uansett er det elektoratet (de stemmeberettigede red.mrk.) som må vise om de er demokratiet verdig.
Og det er det fortsatt tid til, både i Oslo og Bergen.
Og representanter fra elektoratet kan både delta i debatten om universitetsdemokratiet, stille til valg og ikke minst bruke stemmeretten. Det er fortsatt god tid, fristen for å komme med kandidater til rektorvalgene er seks uker før valget. Og valget er vanligvis i mars/april både i Oslo og Bergen.
Det er bare å sette av tid.
