Insentiver, autonomi og institusjonell tilpasning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg leser i Khrono at Per Arne Bjørkum forsvarer Kunnskapsdepartementets forslag om å fjerne publiseringsinsentivene i finansieringsmodellen. Han gjør det imidlertid litt for lett for seg når han synes å tro at kritikken av forslaget skyldes frykt for at det vil bli publisert mindre uten disse insentivene.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Debatt ● Per Arne Bjørkum

Er Utsynsmeldingen et «angrep» på forskningen?

Jeg tror de fleste er fullt oppmerksomme på de utilsiktede konsekvensene av de såkalte tellekantene. Problemet er ikke at Kunnskapsdepartementets modell kan gi kvantitativt færre artikler, for det er gode grunner til å være enig med Bjørkum i at det publiseres for mye og for trivielt. Det som er kommet i spill i og med dette forslaget, er institusjonenes insentiver til å tilrettelegge for og prioritere forskning i sine egne budsjetter.

På individnivå vil naturligvis publisering fortsatt være viktig for enkeltforskere, fordi det styrker deres posisjon i kampen om både forskningsmidler, stillinger og opprykk. Det er imidlertid vanskelig å tro annet enn at institusjonenes strategiske tilpasninger vil bli orientert mot de aktivitetene som gir ekstra uttelling i finansieringssystemet. Da blir forskning veldig lett salderingspost.

Nå ser det ikke ut som Bjørkum bekymrer seg for dette heller, tvert imot vil han at eldre akademikere bør forske mindre og undervise mer. Hans definisjon av forskningsbasert undervisning er det mye å si om, som jeg ikke skal ta opp her. Hovedpoenget er at han mener rektorer og andre ledere bør innskrenke forskningstiden til dem som ikke kan dokumentere pågående forskning de siste årene.

Debatt ● børresen, storsul, sivertsen, røeggen

Utsynsmeldingen: Tidsskriftene som skranke for kvalitetssikring er under press

Til det er å si at publisering unektelig er blant de viktigste indikatorene vi har på «pågående forskning», så i én forstand er vi i så fall like langt: Professorer må publisere for å få lov til å forske. Hvis vi skal publisere mindre, blir det tilsvarende vanskelig å dokumentere at vi faktisk driver med forskning.

Mer interessant er Bjørkums henvisning til «selvstyre» og «mindre byråkrati». Dette er honnørord som har stor legitimitet når det er blitt politisk viktig med «tillitsreformer». Men som vi ser, skal slik autonomi forbeholdes lederne, som må få frihet til å meisle ut sine strategier. Hvis professorers muligheter til å forske innskrenkes av overivrige ledere, representerer det altså institusjonell autonomi i Bjørkums bok. For forskerne selv representerer det mindre selvstyre.