Utsynsmeldingen: Tidsskriftene som skranke for kvalitetssikring er under press

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi er glade for at regjeringen vil videreføre rapporteringen av vitenskapelige publikasjoner fra universitetene og høyskolene, at den understreker så tydelig at denne statistikken har stor verdi, og at det er en stor fordel med en samlet nasjonal statistikk som dekker alle fagområder. Regjeringen trekker frem utviklingsavtalene som aktuelle virkemiddel der en institusjon og departement sammen blir enige om at publisering trenger særligoppmerksomhet og da er høy kvalitet på statistikk viktig.

les også:

Regjeringen vil fjerne belønning for publisering. Ekspert frykter forskning blir skadelidende

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Vi er også glade for at regjeringen understreker betydningen av vårt arbeid med Kanalregisteret og at avgrensningen av godkjente vitenskapelige publiseringskanaler har fått økt relevans etter framveksten av mange nye forlag og tidsskrifter som har usikker kvalitet i redaksjonene og i fagfellevurderingen. Registeret over vitenskapelige publiseringskanaler tjener ikke bare behovene for å beregne publiseringspoeng, men kan også være til hjelp for forskerne ved å samle forskerfellesskapets vurderinger av hvilke tidsskrifter som gir tillitsvekkende kvalitetssikring. Regjeringen understreker at denne funksjonen er viktig å bevare. Det er bra!

Beregningen av publiseringspoeng brukes også i fordelingen av grunnfinansieringen til forskningsinstituttene og i fordelingen av forskningstilskuddet til de regionale helseforetakene. Det er derfor viktig å få fram at instituttsektor og helseforetakene er godt representert i komiteene som vurderer tidsskrifter der de utgjør en vesentlig del av publiseringen. Her er ikke utsynsmeldinga helt oppdatert.

Regjeringen signaliserer at den vil sette i gang en utredning for å vurdere hvordan arbeidet med Kanalregisteret bør føres videre. Kanalregistret er oversikten som viser blant annet hvilke tidsskrifter og forlag som er godkjente som vitenskapelige publiseringskanaler på nivå 1 eller 2. I utsynsmeldingen heter det at utredningen skal vurdere konsekvensene for beregningen av grunnlaget for finansieringssystemene for forskningsinstituttene og de regionale helseforetakene, og om funksjonen til dagens nivåinndeling kan ivaretas på andre måter, for eksempel gjennom bruk av bredere bibliografiske tilnærminger som differensierer i en større grad enn en inndeling i to nivåer. Dette arbeidet ønsker Det nasjonale publiseringsutvalget å bidra inn i.

les også:

Ber universitetene og høgskolene prioritere helse, IT og grønn omstilling

Tidsskriftene som skranke for kvalitetssikring er under press. Dette kommer frem i en lang rekke artikler internasjonalt, men gjør seg også gjeldende her i den norske universitetspressen. Morten Oksvold ved institutt for kreftforskning skriver om såkalte artikkelmøller i Universitetsavisa, forsker Espen Flo Bødal opplevde at egen artikkel ble stjålet uten at tidsskriftet som hadde publisert fjernet artikkelen og norske forskere trekker seg fra redaksjon i protest etter konflikt mellom forlag og redaksjon. NTNU-forskere argumenterer med at nye open access-forlag er profittjegere som vanner ut norsk forskning og forskere ønsker å fjerne alle tidsskriftene fra forlag, da de hevdes å ikke leve opp til kravene hos et seriøst forlag. Her skraper vi bare i overflaten. Behovet for å røkte et register over seriøse tidsskrifter i et Kanalregister etter norsk modell er økende. Derfor er vi veldig glade for at regjeringen understreker nettopp dette i sin utsynsmelding.

Regjeringen skriver at publiseringsindikatoren har hatt en viktig funksjon i å bygge forskningskultur og har bidratt til at norsk forskning nå er i verdenstoppen, men at behovet for en egen indikator ikke lenger er like stort. Derfor foreslår regjeringen å fjerne indikatoren fra budsjettmodellen til universitets- og høgskolesektoren. Det kan være vektige argumenter som taler for dette og vi ønsker ikke å bruke plassen til å argumentere mot, men vi har behov for å kommentere en del av de argumentene regjeringen selv anvender.

Publiseringsindikatoren skulle omfordele penger på institusjonsnivå, men kunne lett anvendes på individnivå, og evalueringen fra 2014 avdekket også slik bruk. Derfor har Det nasjonale publiseringsutvalget i ettertid jobbet systematisk med denne problemstillingen, blant annet ved å lage fire råd til forskningsinstitusjoner og forskningsledere, og disse rådene ble senere tatt inn i UHRs veileder for vurdering i akademiske karriereløp (NOR-CAM). Formålet med NOR-CAM var nettopp, som regjeringen også er opptatt av i sin utsynsmelding, å bedre balansere mellom forskning og andre kollektive oppgaver som fagfellevurderinger, redaktøroppgaver, søknadsskriving, kollegaveiledning, innsamling og tilgjengeliggjøring av data, kommersialisering, formidling og lærebokskriving.

Regjeringen mener videre at publiseringsindikatoren favoriserer publisering på engelsk framfor norsk. Her kan det se ut til at regjeringen har lyttet til Språkrådets vurderinger og ikke sitt eget publiseringsutvalg. Forskningen er internasjonal og nivå 2 representerer verdens viktigste vitenskapelige tidsskrifter i alle fag. Disse tidsskriftene er internasjonale møteplasser og her anvendes derfor internasjonale språk. Det har vært en villet politikk, godt begrunnet etter vår vurdering, at norske forskere skal være til stedet her. Men, etter innføringen av indikatoren i 2004 har vi samtidig fått omkring femti nye tidsskrifter som utgir vitenskapelige artikler på norsk. Det nasjonale publiseringsutvalget har dessuten bidratt til to viktige tiltak som støtter opp om publisering på eget språk: Nasjonal støtteordning for åpne norskspråklige tidsskrifter i humaniora og samfunnsfag, hvor 28 av våre beste nasjonale tidsskrifter fullfinansieres som åpne tidsskrifter etter diamant-modellen og The Helsinki Initiative on Multilingualism in Scholarly Communication, som er et internasjonalt initiativ som støtter opp om flerspråklighet i kommunikasjon av forskningsresultater. Studier NIFU har gjennomført viser at formidlingsaktiviteten ikke har gått tilbake etter at vi fikk publiseringsindikatoren. Siden 2011 er det registrert over 200 000 vitenskapelige publikasjoner i Cristin, men det er samtidig også registrert over 200 000 annen aktivitet, som intervjuer med presse, lærebøker og annen formidling. Over 80 prosent av denne aktiviteten foregår på norsk.

Vi noterer oss at nivå 2 ikke har noen reell verdi for regjeringen ut over beregningen av publiseringspoeng i finansieringssystemet, men for norske forskere og forskningsmiljøer vil jo også nivå 2 være et signal om hvor de ledende tidsskriftene befinner seg, et signal om å strekke seg ved publisering. Det er norske forskningsmiljøer som selv identifiserer nivå 2 og i dette arbeidet er alle tre sektorene (UH, institutt og helseforetak) representert.

les også:

Rektorer kritiske til at tellekanter fjernes

Til slutt hevder regjeringen at publiseringsindikatoren kan gjøre det mer attraktivt å prioritere det som lett kan publiseres, på bekostning av mer utfordrende prosjekter med høyere mulig nytte. Det er dessuten en indikator som stimulerer til en «minste publiserbare enhet»-effekt. Dette var et spørsmål vi var opptatt av å få undersøkt da indikatoren skulle evalueres, men forskningsmiljøet ved Aarhus Universitet, som gjennomførte undersøkelsen, klarte ikke å finne effektene som regjeringen beskriver i sin utsynsmelding, da spørsmålet ble undersøkt vitenskapelig. Vi er ikke kjent med at det er gjennomført nye undersøkelser i ettertid, som har kommet til et annet resultat.

Publiseringspresset er reelt, det er internasjonalt og mer fremtredende i mange land som ikke har en tilsvarende nasjonal indikator.