Debatt ● Linda og Stefan Fisher-Høyrem
Hjernen gjør mer enn å regne. Om kroppsløs komputasjon
I debatter om kunstig intelligens finner man ofte en utdatert og feil forståelse av hjernen som en organisk regnemaskin.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I vårens diskusjoner om såkalt «kunstig intelligens» brukes ofte begreper man tidligere har assosiert med menneskehjernen: «læring», «nevrale nettverk», og selvsagt «intelligens». Det snakkes om at språkmodeller som ChatGPT «hallusinerer» eller «finner på», at de «forstår» det man skriver inn i dem, eller at bildegeneratorer er «kreative». Man kan få følelsen av at det finnes få grenser for hva maskinene kan gjøre.
Bak denne begrepsbruken ligger et bestemt syn på hjernen: at den er en meningsdannende informasjonsprosessor som først tar inn data fra omgivelsene (via sansene), deretter lagrer dem i minnet (i form av symboler) og så prosesserer dem gjennom logiske protokoller som induksjon eller deduksjon.
Hvis hjernen faktisk var slik, ville disse begrepene vært treffende. Hvis hjernen først og fremst komputerte, altså beregnet og regnet på data — ja, da kunne maskiner kanskje snart tatt over for den. Med mer data og overlegen prosesseringskraft ville maskinene kunne unngå de menneskelige svakhetene som følger av begrenset datatilfang, subjektive sanseinntrykk og logiske tankefeil.
Men denne forståelsen av hjernens aktivitet er utdatert og feil.
Altså, hjernen kan komputere data — i alle fall litt. Det er derfor vi kan gjøre hoderegning eller huske fakta og tidligere hendelser. Og det er sant at maskiner med sine avanserte algoritmer kan gjøre komputasjon mye bedre enn hjernen noen gang vil være i stand til. Men komputasjon er bare én av flere prosesser hjernen gjør parallelt, og det er ikke engang den mest fremtredende av dem. Det er andre av hjernens ikke-komputerende prosesser som gjør menneskearten dominerende i naturen, blant annet fordi de gir oss egenskaper som kreativitet og tilpasningsevne i ustabile miljøer.
For 500 millioner år siden utviklet den motoriske nevronen seg. Den initierer handlinger som hjelper organismen å overleve. Nevroner er selvdrevne og sender ut forslag til handlinger også uten datainput, ubevisst og i sitt eget tempo. Denne ikke-intensjonelle nerveaktiviteten er den raskeste måten å unngå farer på i situasjoner der vi ikke har kontroll. Den gjør at vi handler før vi vet. Artens overlevelse avhenger av at vi ser for oss monstre under senga før vi forsiktig går og sjekker.
Artens overlevelse avhenger av at vi ser for oss monstre under senga før vi forsiktig går og sjekker.
Linda og Stefan Fisher-Høyrem
Motoriske nevroner dominerer hjernen og hele nervesystemet i kroppen. Hjernen er kroppslig, og det merkes. Nevronenes motstridende handlingsforslag bidrar til følelser som rastløshet, kjedsomhet, angst, ubesluttsomhet eller splittet motivasjon. Dette er den kroppslige hjernen in action.
De gode nyhetene er at de samme biomekaniske prosessene som gjør oss engstelige og ubesluttsomme også kan gjøre oss nysgjerrige og kreative. De gjør at vi kan forestille oss en annen verden enn den vi opplever gjennom sansene, være modige selv om vi er redde, spekulere om bakenforliggende årsaker, og lage hypoteser om uvisse fremtidsscenarioer.
Mye av forskjellen mellom det hjerner og komputeringsmaskiner kan gjøre bunner i at de er bygget av ulikt materiale. Komputeringsmaskiner har for eksempel én felles strømkrets; både datasentre og laptoper må avkjøles for å håndtere forbrenningen. Nevroner, derimot, har hver sin mitokondriske energigenerator som gjør at de opererer relativt uavhengig av hverandre. Dermed kan de lage nye og spontane koblinger mellom uventede områder av hjernen, slik at noen for eksempel kan oppleve at toner har farger eller tall har smak.
Dette er umulig i komputeringsmaskiner med faste strømkretser. Det er jo ikke slik at hver minste bit i hver minste microchip har sin egen organiske energigenerator som gjør dem i stand til å operere uavhengig av hverandre. Derfor er det ganske villedende å si at komputeringsmaskiner har «nevrale nettverk», om de er aldri så komplekse. Forskjellen mellom maskin og hjerne ligger i materialiteten, ikke kompleksiteten.
Når en komputeringsmaskin møter ustabile situasjoner, ukjente aktører eller uventede hendelser beregner den en sannsynligvis brukbar respons basert på lagrede data fra fortiden. Hvis den ikke har nok data eller prosesseringskraft er det lite den kan gjøre.
En kroppslig hjerne i samme uforutsigbare situasjon responderer med flere prosesser enn komputasjon. Når den mangler brukbare data — og det har den i et evolusjonsperspektiv ofte gjort — tenker den naturlig og hovedsakelig på måter som involverer aktører, verdener og handlinger som forårsaker hendelser. Vi tenker kort sagt i narrativer.
Dette er en del av organismens sikkerhetssystem, og samtidig grunnlaget for all kreativitet. Det gjør oss mer fleksible og villige til å prøve ulike handlinger i nye kontekster der vi mangler erfaring og informasjon. Det gjør at vi kan forestille oss andres intensjoner, bli oppmerksomme på brudd i mønstre, og prioritere det som umiddelbart fungerer fremfor det som er korrekt.
Det er disse prosessene som settes i sving og øves opp når barna våre leser Brødrene Løvehjerte på sengekanten. Legger vi alle Astrid Lindgrens tekster inn i en komputeringsmaskin kan den gi gode analyser av innholdet, mye bedre enn barna våre noen gang vil få til. Men maskinen utvikler ikke empati i møte med teksten. Det gjør kroppslige hjerner. Og empati er ikke en vag, «åndelig» følelse, men en grunnleggende innovasjonsferdighet som gjør dem i stand til å snu angst til nysgjerrighet, ta andres perspektiv, forestille seg nye verdener, og finne pragmatiske løsninger i komplekse og ustabile situasjoner.
Og om vi vet noe om fremtiden er det vel at den vil bringe ustabile og komplekse situasjoner der den mest komplette samlingen av gårsdagens data kan være irrelevant og til og med hemme tilpasning på den skalaen som er nødvendig. Slike situasjoner krever noe annet og mer enn komputasjonsferdigheter. Derfor bør vi ikke overlate til komputeringsmaskiner å for eksempel komme opp med kreative løsninger.
Med vår kroppslige hjerne kan vi — selv med veldig lite data — forestille oss en verden som er annerledes enn den vi opplever, og spekulere på hvordan den kan bli virkelig. Vi kan bli oppmerksomme på noe som bryter med et mønster, eller se for oss hva som kunne vært mulig om vi bare endret noen få regler. Vi kan observere noe rundt oss, spekulere på hvordan det over tid har blitt som det er i dag, og hva vi kan gjøre for å endre det igjen. Vi kan leve oss inn i andres opplevelser, eller se for oss hva de ville gjort i vårt sted.
Disse evnene springer ut fra de dypeste biologiske ikke-komputerende prosessene i vår kroppslige hjerne. Hvis vi ikke forstår dette er det lett å tenke at komputeringsmaskiner kan utvikle de samme evnene bare de blir avanserte nok, får nok data, og stor nok prosesseringskraft. Men selv om komputeringsmaskiner kan være nyttige til spesifikke oppgaver, kan drømmen om at de skal utvikle ikke-komputerende ferdigheter sammenlignes med middelalderens drøm om en evighetsmaskin: det er en fantasi i strid med naturlovene.
Opphavet til all kreativitet og innovasjon er kroppslige nevrale nettverk som hver dag gjør ting kroppsløs komputasjon ikke kan og aldri vil kunne gjøre.
