I 2011 kom en delegasjon fra New Zealand til Oslo for å hente hjem to hodeskaller. Ingen fortalte dem om 42 andre menneskelige levninger.
Her ligger hodeskallene Universitetet i Oslo aldri fortalte maoriene om
REPATRIERING
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er vår i lufta når Te Herekiekie Herewini kommer til Oslo i starten av mai 2011, som leder for en delegasjon fra nasjonalmuseet Te Papa i New Zealands hovedstad Wellington.
En urett skal gjøres opp.
Endelig skal de hente hjem to hodeskaller som har vært oppbevart ved Universitetet i Oslo siden tidlig på nittenhundretallet, det ene ved Kulturhistorisk museum, det andre ved Det medisinske fakultet.
To høytstående representanter for maorifolket er til stede under en høytidelig seremoni i sentrum av Oslo.
På dette tidspunktet vet de ingenting om at det et annet sted ved universitetet befinner seg langt flere levninger fra New Zealand.
Norsk zoolog kom med menneskelige levninger
Når Khrono tar kontakt, mer enn ti år senere, er det første gang Herewini hører om at de to hodeskallene slett ikke var de eneste levningene i Norge fra New Zealand.
— Vi var nok avhengige av at Universitetet i Oslo fortalte oss at dette var en mulighet, som han skriver i en epost.
Det skjedde ikke. For delegasjonen forble levningene en hemmelighet, fram til nå.
Khrono kan nå avdekke at det i De Schreinerske Samlinger, som er Universitetet i Oslos eiendom, befinner seg 42 menneskelige levninger fra New Zealand, som ble brakt dit i 1927-28 av den norske zoologen Ørjan Olsen.
Det får vi bekreftet i et felles skriftlig svar til Khrono fra dekan Ivar Prydz Gladhaug ved Det medisinske fakultet og direktør Håkon Glørstad ved Kulturhistorisk museum, institusjonene som i 2011 overleverte to hodeskaller til delegasjonen fra New Zealand.
«De unge er mer oplyste og ikke så fanatiske»
Ørjan Olsen var kjent for å ha reist rundt og samlet inn ulikt materiale til universiteter og museer, og var ifølge Norsk biografisk leksikon en av landets mest berømte vitenskapsmenn i utlandet. I 1926-28 var han på reise blant annet til New Zealand. I boka «Eventyrlandet» forteller han fra reisen. Han beskriver blant annet forskernes iver etter menneskelige levninger av maorier.
De som vil beskytte levningene omtales som «fanatiske».
«De gamle høvdinger sitter i gravgrottene og ruger over sine falne krigere. Med ulykkessvanger dødningelatter møter de den fremmede som våger å trosse tabuets forbannelse for å utforske deres hemmeligheter», skriver Olsen i boka fra 1931.
Han fortsetter:
«Men videnskapen vil ha materiale. Man vil studere det skjønne og i mange henseender overmåte interessante maoriske folks historie, som er på det nøieste sammenknyttet med opdagelsen og kolonisasjonen av hele Polynesien.»
Olsen slår fast at «svaret må i stor utstrekning søkes i gravgrottene» og legger til at «her er stridende interesser».
«Maorienes i og for seg sympatiske tabu over gravene står mot videnskapens behov», skriver han.
Olsen forteller at han har snakket om dette med «en fremragende videnskapsmann i Auckland» som sa at «når de gamle er gått bort, håper vi å få fatt på dette materialet». For «de unge er mer oplyste og ikke så fanatiske», sa han ifølge Olsen og klaget over at det var «meget vanskelig for ikke å si farlig å søke efter sådant materiale», for «så snart en gravgrotte blir opdaget av en hvit mann, pleier maoriene å flytte innholdet av den over i andre, hemmelige grotter som europeerne ikke kjenner til.»
Har hentet hjem flere hundre levninger
Da Herewini kom til Oslo i 2011 var det ikke første gang han eller andre fra New Zealand hentet hjem maorilevninger fra Europa og andre deler av verden.
— Vi lukker et fryktelig kapittel i kolonihistorien og åpner et nytt kapittel av vennskap og gjensidig respekt, sa den franske kulturministeren Frederic Mitterand da 20 mumifiserte hoder av maorier ble overlevert til en delegasjon fra New Zealand i 2012.
Herewini beskriver overfor Khrono at det kan være en lang og komplisert prosess å få hentet hjem slike.
De 20 hodene i Frankrike hadde de bedt om siden åttitallet.
Arbeidet med å hente hjem slike levninger, fra museer og universiteter rundt om i verden, har pågått over lang tid. Fra 2003 til 2017 skal 420 ulike levninger ha blitt hentet hjem, museet anslår at det er ytterligere over 600 levninger de ønsker å hente fra ulike deler av verden.
Det er blant annet snakk om mumifiserte tatoverte hoder, kjent som Toi moko. Flere hundre slike hoder skal ha blitt repatriert.
I tillegg til Frankrike skal slike hoder ha blitt overlevert fra blant annet USA, Sverige og Tyskland.
Hvorvidt det er slike mumifiserte tatoverte hoder blant de 42 levningene i De Schreinerske Samlinger kan ikke Gladhaug og Glørstad svare på.
— Samlingen slik den nå framstår, er ikke tilfredsstillende digitalisert, slik at det tar tid å finne fram enkeltopplysninger. Vi går gjennom materialet nå for å kartlegge historikken og bakgrunnen for objektene i hvert enkelt tilfelle, skriver de i en epost til Khrono.
Tok kontakt med 61 institusjoner i Norge
Herewini leder repatrieringsprogrammet ved nasjonalmuseet. Han forteller at de i 2009 til 2010 tok kontakt med 61 ulike institusjoner i Norge, presenterte dem for repatrieringsprogrammet og ba om en oversikt over eventuelle menneskelige levninger fra maori- og moriorifolket i samlingene.
De fikk svar fra 42 prosent. Av disse bekreftet altså to at de hadde maorilevninger i sine samlinger. Begge ved Universitetet i Oslo.
Det ene var en hodeskalle som Kulturhistorisk museum skal ha presentert av den tyske samleren Johs. Fleming i 1930, i en tid da slike hodeskaller ble kjøpt inn av museer i Europa som ledd i raseforskningen.
— Etter å ha gjennomgått våre samlinger og funnet hodeskallen, valgte vi å komme newzealenderne i møte ved å si ja til overlevering. Hodeskallen ble i 1933 innkjøpt fra en samler i Tyskland i forbindelse med datidens fokusering på rasestudier ved universitetet, sa professor Øyvind Fuglerud ved museet til Aftenposten da hodeskallen ble hentet i 2011.
Var ikke kjent med flere levninger i Norge
Den andre hodeskallen var ved Det medisinske fakultet. Hodeskallen var ifølge Herewini samlet av den svenske zoologen Conrad Fristedt. Herewini viser til Fristedts bok «På forskningsfärd. Minnen från en tvåårig vistelse bland Ceylons tamiler och Singhaleser, Australiens kannibaler och Nya Zeelands Maorer».
— I kapittel 22 beskriver han tydelig hvordan han tok tre kranier fra en grav nær Whangaroa, New Zealand, skriver Herewini til Khrono.
To av kraniene endte ved Karolinska institutet i Stockholm, det siste endte hos Universitetet i Oslo.
Utover dette er ikke Herewini kjent med levninger i Norge.
— På dette stadiet har vi ingen ytterligere detaljer som indikerer at det er flere maori- eller moriorilevninger i Norge, vi ville satt pris på ytterligere informasjon som bekrefter dette, skriver han.
Beskrives i internt notat
Så hva med de andre levningene fra New Zealand i De Schreinerske Samlinger?
Opplysningene om at de befinner seg i samlingene, der det til sammen anslås å være rundt 500 utenlandske levninger, kommer fram i et internt notat fra tidligere i år, signert seksjonssjef Olav Hamran ved Kulturhistorisk Museum. Notatet er skrevet som del av en kommunikasjon mellom museet og fakultetet.
«I Australia og New Zealand pågår det statsstøttede repatrieringsprosjekter, som arbeider aktivt for å identifisere humane levninger fra urfolk og sørge for at de blir tilbakeført til opphavssamfunnet. Dette arbeidet tillegges stor verdi både som del av et oppgjør med historisk urett og av religiøse årsaker», skriver Hamran.
Han legger til at De Schreinerske Samlinger inneholder rundt 33 levninger fra Australia og 42 fra New Zealand. Han viser også til de to hodeskallene som ble overlevert til delegasjonen fra Te Papa i 2011.
«Det er sannsynlig at Te Papas repatrieringsprogram ville ha vært interessert i også de resterende 42 levningene, dersom programmet hadde vært informert om disse», legger han til.
I det samme advares det mot sensasjonsjournalistikk og polarisert debatt om de utenlandske levningene, det vises også til at mye kan være samlet inn på «uetisk» vis.
Hvorfor ble de aldri informert?
De ble altså aldri informert.
— Vi kontaktet aldri De Schreinerske Samlinger, vi visste ikke at de eksisterte, sier Herewini og legger til at de var avhengige av å bli informert av universitetet.
Han tviler ikke på at de ville ha vært interessert også i andre levninger.
— Det kan til tider være utfordrende å komme videre med repatriering av maori- og moriorilevninger, men vårt mål er å repatriere alle slike levninger ved internasjonale institusjoner, og vi vil fortsette forhandlingene til vi har fått på plass en avtale, skriver han.
Så hvorfor ble de aldri informert?
De Schreinerske Samlinger ligger under Institutt for medisinske basalfag ved Det medisinsk fakultet, som altså leverte tilbake en hodeskalle den gang. Visste de ikke at det var flere levninger ved universitetet?
Allerede i 1999 skrev en internasjonal komite, satt ned av Universitetet i Oslo for å vurdere den vitenskapelige verdien av De Schreinerske Samlinger, at samlingen inneholdt utenlandske funn innsamlet av norske medisinere og andre forskere ved reiser i utlandet, og New Zealand nevnes spesifikt.
Gir ikke et klart svar
Gladhaug og Glørstad gir ikke et klart svar på Khronos spørsmål om hvorfor New Zealand aldri ble informert, eller om at det er planer om å gjøre noe med det.
— UiO er nå i gang med et større arbeid med å gå gjennom De Schreinerske Samlinger for å få oversikt over levningene og historikken til de enkelte levningene. Når vi er ferdig med gjennomgangen, vil det gjøres en vurdering av hvordan materialet skal håndteres videre, skriver de.
Og hva med de 33 levningene fra Australia?
Som i New Zealand pågår det et arbeid for repatriering av levninger av urfolk i Australia, noe også Olav Hamran påpeker i sitt notat. Heller ikke de australske levningene gir Gladhaug og Glørstad et klart svar om hva er.
— Vi holder på å gå gjennom samlingen for å få en eksakt oversikt, skriver de.
Nyeste artikler
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake
Nordisk Østforum legger ned. Forskere vil ikke lenger skrive skandinavisk
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut