I en samling ved Universitetet i Oslo, stengt for offentligheten, ligger det 500 levninger fra over 50 land. Det meste trolig hodeskaller. Nå diskuteres det hva som skal skje med dem. I et internt notat advares det mot sensasjonsjournalistikk og polarisert debatt om levningene som kan være samlet inn på «uetisk» vis.
De Schreinerske samlinger
LIKENE I UNIVERSITETSLASTEN
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Hva skal skje med flere hundre utenlandske hodeskaller og skjeletter i en kjeller på Universitetet i Oslo? Skal de bli liggende i de offentlig avstengte arkivene? Skal de leveres tilbake til opprinnelseslandene?
Og hva i all verden vet man om dem?
Skallene er en real hodepine for universitetet.
Det dreier seg om det som anslås å være rundt 500 menneskelige levninger i De Schreinerske Samlinger (DSS), universitetets historiske samling av flere tusen menneskeskjeletter og hodeskaller. De kommer fra over 50 land. Fra Grønland, New Zealand, Russland, Finland, Algerie, Peru, Sudan og Mexico (se egen faktaboks).
Noen av dem kan være samlet inn på uetisk vis.
Det går fram av et internt notat som Khrono har fått tilgang til.
Skjeletter ut av skapet?
«Det er behov for å klargjøre de utenlandske levningenes proveniens og forskningshistorie og for å identifisere og vurdere etiske spørsmål knyttet til den videre forvaltningen av dette materialet», heter det i notatet
Det interne notatet, fra april i år, er signert seksjonssjef Olav Hamran ved Kulturhistorisk museum i Oslo.
Det vises til at en internasjonal ekspertgruppe allerede for over 20 år siden (i 1999) pekte på at det er sannsynlig at noe av materialet, som benevnes som humant materiale, «kan ha blitt samlet inn på uetisk vis».
Her kan du lese rapporten fra arbeidsgruppen: Vurdering av den vitenskapelige verdi av De Schreinerske Samlinger
«Det er sannsynlig at det før eller siden vil bli offentlig oppmerksomhet omkring utenlandsk materiale i DSS», skriver Hamran.
Han slår fast at det er særlig aktuelt nå, på grunn av pågående debatter om rasisme, avkolonialisering av akademia, Norges koloniale eller ikke-koloniale fortid og økende interesse for urfolksspørsmål, samt repatrieringsprosesser. Han mener den utenlandske samlingen har relevant historie det kan være grunn til å undersøke, og diskutere åpent og kritisk.
Så serverer han følgende advarsel:
«Denne historien kan også danne grunnlag for sensasjonsjournalistikk og polariserte debatter.»
Ber universitetet være «proaktiv»
Hamran kan ikke si noe nærmere til Khrono om bakgrunnen for det utenlandske materialet i DSS, han viser til at det er et stort materiale som er kommet inn til universitetet på mange ulike måter og tidspunkt. Han henviser ellers til Det medisinsk fakultet, som forvalter samlingene.
Han sier at notatet er del av et pågående samarbeid mellom fakultetet og museet.
— Bakgrunnen for henvendelsen er et behov for å kvalitetssikre museets databaser og oversikt over samlingen. I den sammenhengen er det naturlig og nyttig å ha en nærmere dialog med medisinsk fakultet, sier han.
I notatet gjøres det klart at museet mener universitetet vil «være tjent med en proaktiv holdning til dette materialet».
«Antropologiske samlinger har de siste tiåra vært gjenstand for økende internasjonal vitenskaps-historisk forskningsinteresse. I slik forskning er også de humane levningene i seg selv et viktig kildemateriale. Den økte forskningsinteressen henger blant annet sammen med spørsmålene som knytter seg til slike samlinger og deres historie, ikke minst spørsmål om repatriering av levninger til opphavssamfunn», skriver han.
— Er blitt skarpere i det sist
— Du mener universitetet skal være proaktiv og skriver at det kan «danne grunnlag for sensasjonsjournalistikk og polariserte debatter». Hva betyr det?
— Ulike problemstillinger rundt samlinger av menneskelige levninger har vært diskutert i lang tid, både når det gjelder forskning og formidling, oppbevaring og eiendomsrett, sier han og viser til de etiske retningslinjene fra Den internasjonale museumsorganisasjonen (ICOM).
De har ifølge Hamran siden åttitallet «beskrevet hvordan museene skal være imøtekommende og også selv ta initiativ til dialog med opphavssamfunn og folkegrupper om forvaltning av og eiendomsrett til ulike typer kulturarvsmateriale».
— Det er knyttet særlig oppmerksomhet til menneskelige levninger og sakrale gjenstander. Fokuset på denne typen problemstillinger er blitt skarpere i det siste, i sammenheng med såkalt identitetspolitikk, fokus på avkolonialisering og tydelig vektlegging av urfolks rettigheter, sier Hamran.
Han understreker at det er viktig for universitetet å kvalitetssikre forvaltningen av slikt materiale.
— Vi samarbeider med Det medisinske fakultet for å styrke kunnskapen om samlingene og gjenstandenes proveniens. Dette gjelder ikke bare materiale fra andre land. Samarbeidet er viktig for å sikre at universitetet er god forvalter av de ulike vitenskapshistoriske samlingene, sier Hamran.
Levninger fra hele verden
I rapporten fra den internasjonale komiteen — Vurdering av den vitenskapelige verdi av De Schreinerske Samlinger — vises det til at det ved en gjennomgang i 1985 ble funnet 560 enheter beregnet til å være av utenlandsk eller ukjent opprinnelse, det siste gjaldt drøyt 70 av dem.
Flest var fra Grønland, mer enn femti fra andre nordiske land, deriblant 47 samiske levninger fra Finland.
Resten kom fra ulike deler av verden, 60 var fra ulike land i Europa, nesten 50 fra ulike afrikanske land, rundt 100 fra ulike land i Australasia, i overkant av 70 fra Nord- og Sør-Amerika.
«En del av dette materialet er av en slik karakter at det kan bli aktuelt å vurdere tilbakeføring/krav om tilbakeføring», heter det i rapporten.
Peker på flere repatrieringer
Også Hamran peker på krav om repatriering i sitt notat. Som relevante repatrieringsprosjekter peker han blant annet på statsstøttede repatrieringsprosjekter i Australia og New Zealand, for å identifisere menneskelige levninger fra urfolk. «Dette arbeidet tillegges stor verdi både som del av et oppgjør med historisk urett og av religiøse årsaker».
Et annet sted han peker er Rapa Nui/Påskeøya.
Bildet øverst i denne saken er av en hodeskalle Thor Heyerdahl tok med seg fra Påskeøya i 1955-56. Det skal være en av 12 slike hodeskaller som havnet i De Schreinerske Samlinger. Det såkalte Skjelettutvalget, som blant annet vurderer hvilke levninger det kan forskes på, har ifølge forskning.no tidligere konkludert med at mye tyder på at Heyerdahl tok hodeskallene uten samtykke fra lokalbefolkningen.
En av de mest kjente repatrieringene de siste årene er av levningene av Julia Pastrana, som ble kalt «en menneskelig orangutang» av vitenskapsmenn. Først etter 150 år kunne hun vende hjem i 2013, fra Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo. Til tross for at noen ved universitetet ønsket å beholde henne i forskningsøyemed.
Hamran skriver at de også har fått «en foreløpig henvendelse fra USAs ambassade om dette saksfeltet».
Mener antallet er overdrevet
Per Holck, som var faglig leder ved De Schreinerske Samlinger i en årrekke, mener det er uproblematisk, for samlingens del, å levere de utenlandske enhetene tilbake til opprinnelseslandene, dersom det skulle bli aktuelt.
Holck er samtidig usikker på anslaget fra den internasjonale komiteen. Det må være altfor høyt, mener han.
— Det er snakk om 272 eksemplarer, sier Holck, som har talt opp etter at Khrono tok kontakt.
Samtidig som han mener det vil være uproblematisk for samlingen om de utleveres til opprinnelseslandene, mener Holck at det ikke er noen stor interesse for de utenlandske skjelettene som er i norsk eie.
— Vi har mumier fra Chile, for eksempel, men de var ikke interessert i å få dem tilbake da vi var i kontakt med ambassadøren der.
— Er det mange som opp igjennom har bedt om å få skjelettene tilbakelevert eller repatriert, som det heter?
— Nei, de vet jo ikke hva som befinner seg i samlingen eller hva vi har her.
— Hvorfor har det ikke blitt informert om hva som befinner seg i samlingen?
— En eventuell repatriering er en prosess som må foregå politisk, og mellom de ulike landenes arkeologiske myndigheter. I mine øyne er en tilbakelevering av de utenlandske enhetene i samlingene helt uproblematisk, sier han.
— Det ble i liten grad forsket på
Samlingen med skjeletter ved UiO ble opprettet allerede i 1828 og er blant Europas største i sitt slag. Den omfatter knokler fra steinalderen frem til 1800-tallet, de eldste er nær 4600 år gamle. De fleste knoklene kommer fra middelalderen, litt under tre prosent er fra jernalderen, ifølge nettsidene til universitetet.
Samlingen er ikke enestående. Førsteamanuensis Jon Røyne Kyllingstad ved Kulturhistorisk museum, som er innom den internasjonale delen av De Schreinerske Samlinger i et pågående bokprosjekt om «rase» som vitenskapelig forskningsobjekt fra opplysningstida til i dag, viser til at det finnes ligende samlinger ved museer og universiteter over hele Europa.
—Mye av bakgrunnen for at det ble samlet inn var en ide om å bygge opp en representativ samling av hodeskaller fra befolkninger rundt om i verden, utgangspunktet var fysisk-antropologiske raseteorier, sier han og legger til:
— Det ble i liten grad forsket på de utenlandske levningene, om noe i det hele tatt, den norske fysiske antropologien var rettet inn mot Norge og den norske befolkningen.
Hvordan kom de til Oslo?
Men hvordan havnet de utenlandske skjelettene til Norge?
— Levningene er kommet til Norge på ulike måter, og også til De Schreinerske Samlinger på ulike måter. Tidligere ble samlingen når det gjelder denne typen materiale, bygd på innkjøp og gaver til universitetet. Noen av levningene kan ha kommet til universitetet på denne måten, skriver dekan Ivar Prydz Gladhaug og direktør Håkon Glørstad ved Kulturhistorisk museum i en epost til Khrono.
Også de sier at det er gjort forholdsvis lite forskning på materialet. De beskriver materialet som svært heterogent, og skriver at «det har aldri vært brukt i en enhetlig vitenskapelig tilnærming».
Per Holck sier på sin side at noe av materialet også er kommet via ordinære arkeologiske utgravinger.
— Men sett med vår tids øyne vil også noe av det som har pågått gjennom tidene nok kunne betegnes som «gravrøveri» rett og slett, sier han og legger til:
— Etikken ved arkeologiske utgravinger kan også diskuteres, det er jo også en gravåpning.
I tillegg forteller den erfarne legen og anatomiprofessoren med biologisk antropologi og rettsantropologi som spesialfelt, at det i sin tid ikke var uvanlig at ulike museer rett og slett byttet skjeletter og hodeskaller seg imellom. Dette beskrives også i rapporten fra den internasjonale komiteen, fra 1999.
— Byttet? Hvorfor gjorde de det?
— De enkelte Etnografiske museer særlig, ønsket å komplettere samlingene sine. Hvis den ene hadde to av noe, så byttet de til seg den ene mot noe annet som de ikke hadde i sin egen samling, sier han.
— Bare kassér
Holck viser også fram historiske brev og postkort adressert til professor Schreiner ved Anatomisk institutt, samlet i en perm. På ett av dem, sendt fra Trondheim 29.desember 1927, står det med sirlig håndskrift: «Bare kassér hvad finnes betydningsløst det nedsendte materiale! De beste nyttårsønsker..takk for all vennlig - ...det gamle år. Deres Th. Petersen ».
I et annet brev, datert Christiania 10. januar 1888, starter slik: «Medfølgende Ben staar den anatomiske Samlings Tjeneste, hvis den har Brug for dem.»
Det gjøres videre rede for at «benene» ble funnet under riving av Bispegaarden og sannsynligvis er kommet fram under graving i nærheten av gården der de midlertidig lagt på loftet der, for så å ha blitt gjenglemt.
Skal gå gjennom hele skjelettsamlingen
Så hvor uetisk var innsamlingen?
— Sett med nåtidas øyne er selvsagt mye problematisk, sier Kyllingstad og legger til:
— Ikke nødvendigvis alt, men mye kom fra kolonier, fra urfolk, det har vært samlet inn i en kolonial situasjon der de som representerer vitenskapen stod i et maktforhold overfor befolkningen. Hvilken rolle de levningene som befinner seg i Schreinersamlingen har spilt i lokalsamfunnene vet jeg ikke, men det pågår jo i dag repatrieringer av materiale fra slike antropologiske samlinger med utgangspunkt i levninger som har betydning for folk der levningene kommer fra.
Gladhaug og Glørstad viser på sin side til at det har variert med tidene hva som anses som uetisk, og at det som oppfattes som uetisk i dag ikke nødvendigvis ble oppfattet som det da levningene kom til Universitetet i Oslo.
— Det må gjøres en vurdering av de ulike levningenes opphavshistorie, og i hvilken grad man skal bruke dagens standard for å fortolke tidligere praksis. Størsteparten av levningene det her er snakk om, ble deponert for 80-100 år siden, skriver de.
Ifølge de to er det kommet få krav om repatriering til universitetet.
Er gjort lite forskning på samlingen
Gladhaug og Glørstad skriver at universitetet nå er i gang med et større arbeid for å gå gjennom De Schreinerske Samlinger, for å få oversikt over levningene og og historikken rundt dem. Når det er gjort skal det vurderes hvordan materialet skal håndteres videre, skriver de.
Ifølge Kyllingstad vet man lite om bakgrunnen for de utenlandske levningene i De Schreinerske Samlinger fordi det ikke vært forsket systematisk på det.
— Fram til siste årene har det ikke vært forsket så mye på historien til slike samlinger, heller ikke internasjonalt. Det har kommet mer de siste årene. Noe av grunnen vil jeg tro, til at norske forskere ikke har vært opptatt av det, kan være at det nesten ikke ble gjort forskning på disse levningene, samlingen har på en måte ikke satt noe særlig spor etter seg
Det var noe annet med de samiske levningene i De Schreinerske samlinger, sier han.
— Det ble forsket mye på samiske levninger I dag er denne forskningen et stort tema, på grunn av de etiske problemstillingene knyttet til det. Dermed er det mer oppmerksomhet rundt dette materialet.
Khrono har bedt om å få besøke De Schreinerske Samlinger for å ta bilder og få en omvisning. Dette er svaret vi fikk:
«Samlingen er lukket for offentligheten, men kan gjøres tilgjengelig etter søknad til vårt institutt i forbindelse med forsknings- eller forvaltningsoppgaver for studenter og vitenskapelig personale. Det gis ikke tilgang til å fotografere og/eller filme i samlingen utenom i forbindelse med forskningsprosjekter etter søknad. Din søknad er ikke knyttet til et forskningsprosjekt og er dermed avslått. Vi kan eventuelt hjelpe med pressebilder fra samlingen dersom det er ønskelig.»
Bildet av hodeskallen i toppen av denne saken er tatt av Heiko Junge/NTB.
Nyeste artikler
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake
Nordisk Østforum legger ned. Forskere vil ikke lenger skrive skandinavisk
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut