Forskning kan bidra til bevaring av fred og stabilitet i nord

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det fredfulle utenforskapet er en saga blott. Sikkerhetspolitikken har festet grepet i nordområdene. Vår store nabo i øst er mer aktiv i Arktis, og EU utfordrer med sin vernetenking. Nye land ønsker å bli part i Svalbardtraktaten, sist ute er Nord-Korea og Tyrkia.

Land i Europa har fått regjeringer som kan komme til å endre sin nordområdepolitikk. I sum krever nye rammebetingelser mer norsk tilstedeværelse i nord. Kunnskapsinstitusjoner kan gi viktige bidrag til bevaring av fred og stabilitet i nord.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Det fredfulle Arktis i motvind Narrativet om «High North, low tension» - lavspenningen i nord - er svekket. Dagens diskusjon om det arktiske samarbeidets framtid rommer mange misforståelser om hvor dramatisk svekkelsen av samarbeidet under Arktisk råd er. Som følge av invasjonen av Ukraina er Russland ekskludert fra Arktisk råd. De resterende sju arktiske landene (A7) har trengt tid for å meisle ut en ny kurs.

Les også

Forskning i Arktis er svært viktig

Mindre aktivitet har også redusert bidragene fra urfolkrepresentanter og land som har observatørstatus til Arktisk råd, blant annet Kina. Selv om arbeidet i rådet ble satt på pause rett etter krigsutbruddet, har noe av arbeidet på prosjekt- og arbeidsgruppenivå fortsatt. Ryktet om rådets død er derfor overdrevet. For Norge er uroen spesielt aktuell fordi vi i 2023 skal overta ledelsen i Arktisk råd etter Russland.

At akademikere diskuterer behovet for nye samarbeidsformer er én ting, men når myndighetspersoner sår tvil om Arktisk råds framtid er det alvorlig. Uttalelser om at et samarbeid i Arktisk råd uten Russland ikke er mulig og at andre må ta ansvar når Arktisk råd ikke lengre fungerer, er eksempler på slike framstøt.

Ofte forsvinner det grunnleggende premisset at det er fem kyststater med suverene rettigheter med territorier og havområder i Polhavet. Et narrativ om en eierløs region, preger meningsutvekslingene. At kyststatene har forvaltningsansvaret for størsteparten av områdene i Arktis, blir underkommunisert eller ignorert. En tilsvarende diskusjon om forvaltning av en annen region hvor suverene stater grenser til hverandre ville fortonet seg absurd. Oppfatninger som er feilaktige bør korrigeres i ord og handling, ikke ignoreres.

Kunnskap og partnerskap som konfliktdempende skaperkraft I Hurdalsplattformen heter det at regjeringen vil styrke den utenriks- og sikkerhetspolitiske dialogen i nord og etablere felles møteplasser for å diskutere sikkerhetspolitiske utfordringer. I sin nordområdetale ved UiT få uker før Russlands invasjon i Ukraina uttalte Jonas Gahr Støre at «skal vi løfte nordområdene må vi igjen få tilbake tankene om partnerskap der vi virkelig henter kunnskap og erfaring der den sitter».

Det har tjent Norge godt å være ledende i den internasjonale dialogen og kunnskapsproduksjonen om nordområdene. UiT Norges arktiske universitet ønsker å styrke sin arktiske innsats i samarbeid med andre norske miljøer. Kommende norsk ledelse av Arktisk råd forsterker både mulighetene og behovet for en mobilisering av kunnskapsmiljøene i nord. Etablering av felles møteplasser kan komme til uttrykk på mange vis, f.eks. som formalisert institusjonelt samarbeid, bofelleskap, møteserier, nye forsknings-, klynge-, og formidlingsprosjekter, arktiske tenketanker, vertskap for internasjonale møter med mer.

De nye møteplassene bør bidra til å sette dagsorden gjennom en kunnskapsbasert dialog hvor fred, stabilitet og bærekraftig utvikling i Arktis står i sentrum.

Å styrke norsk Svalbardforskning er en lavthengende frukt. Ingen steder i kongeriket er mer utsatt for et storpolitisk spill enn Svalbard. Samtidig har ingen steder i Arktis en avansert infrastruktur, tilgjengelighet og forskningsrelevans som Svalbard. Forskningen trenger internasjonalt samarbeid for å bidra til å løse grensesprengende utfordringer slik som klimakrisen. I en urolig tid er det derfor et godt grep å styrke norsk forskning på Svalbard.

Les også

Økt prioritering av samfunnsfaglig forskning er avgjørende for grønn omstilling

Forskning på Svalbard har lenge vært viktig i nordområdepolitikken. Vi har kraftfulle miljø i Longyearbyen og Ny-Ålesund hvor det internasjonale nærværet er stort. Institusjoner som Norsk Polarinstitutt, Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), universiteter og forskningsinstitusjoner utgjør ryggraden. Norges forskningsråd har laget forskningsplaner for Svalbard og Ny-Ålesund. Rammebetingelsene for å styrke og koordinere forskningsinnsatsen er på plass og økte ressurser kan effektivt omsettes i kunnskapsproduksjon.

En styrking av den norske forskningsinnsatsen bør inkludere allianser med land som vi har sikkerhetssamarbeid med. For 20 år siden var det et øremerket forskningsprogram mellom Norge og USA på Svalbard. Programmet tiltrakk seg renommerte klima- og havforskere. Kanskje er tiden moden for å ta i bruk et slikt instrument igjen?

Visjonen for det nordiske samarbeidet er at regionen skal bli verdens mest bærekraftige og integrerte region from mot 2030. Nordisk ministerråd beskriver tiltak innen klimanøytralitet, klimatilpasning, bærekraftig produksjon og forbruk, og kunnskap og innovasjon som prioriterte områder. Man kan spørre seg om Norge aktivt burde invitere nordiske kunnskapsinstitusjoner til Svalbard. Sammenlignende studier av Svalbard, Grønland, nordlige deler av Finland og Sverige kan gi ny kunnskap om natur og klima som er i rask endring.

En revitalisering av norsk forskning på Svalbard og i havområdene rundt, i nært samarbeid med viktige alliansepartnere, vil være et viktig bidrag til å forbedre sikkerhetssituasjonen og bidra til å skape fred og stabilitet i nord.