Et varsko for doktorgradsprøven

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Doktorgradsprøven skal avklare om en kandidat oppfyller kravene til å kunne tildeles doktorgraden. Prøven består av en prøveforelesning i et oppgitt emne og en disputas, et offentlig forsvar av kandidatens avhandling. For å bedømme avhandlingen, prøveforelesningen og kandidatens muntlige forsvar av eget arbeid, nedsettes det i Norge en bedømmelseskomite med tre medlemmer, hvorav to eksterne medlemmer som ikke skal ha tilknytning til den gradsgivende institusjonen. De sentrale aktører under en doktorgradsprøve: Kandidaten (doktoranden), komitemedlemmene og disputasleder. 

Debatt ● Tony Burner

Make the disputas great again!

Jeg har deltatt i bedømmelsen av 25 doktoravhandlinger, som leder av komiteen og eksternt medlem og opponent. Jeg har ved flere anledninger vært dispustasleder og har over 10 ganger fulgt opp kandidater som har disputert i kraft av å være veileder. Det faktum at en kandidat skal forsvare sitt arbeid offentlige og stå ansikt til ansikt med to opponenter er en viktig mekanisme for kvalitetssikring av forskningen. Min erfaring er at doktorgradsprøven virker skjerpende på kandidat, så vel som på veiledere og den gradsgivende institusjonen.

Mitt motiv for å påta meg bedømmelsesoppdrag er et ønske om å bidra aktivt i det akademiske fellesskapet. Det er lærerikt å sette seg grundig inn i andres forskning. En forsker er dessuten helt avhengig av at andre akademikere stiller opp for å bedømme ens egne kandidater. Deltakelse i bedømmelsesarbeid gir også mulighet for å knytte kontakter på tvers av forskningsmiljø.

Jeg var nylig eksternt medlem i en komite ved et norsk universitet. Da disputasdato nærmet seg, henvendte jeg meg spørsmål om bestilling av reise og opphold. Jeg ble da gjort oppmerksom på en passus i oppnevningsbrevet: «As a rule, the external members of the committee are recommended to participate on digital platform (Microsoft Teams). However, if one or both the external members specifically asks to attend physically in the auditorium on campus, this will be optional provided that the Department of [X] to cover the expenses with travel and hotel». 

Det var ikke økonomi til å dekke reise og opphold. Den andre opponenten fikk samme tilbakemelding. Hvis vi ønsket å delta fysisk, måtte vi finansiere reise og opphold selv.

Vi forventet at disputasen ble gjennomført heldigitalt, men det viste seg at universitetet hadde berammet en fysisk disputas for fullt auditorium, med begge opponentene plassert på nett. Alle som har hatt delvis digital (hybrid) undervisning vet at slike opplegg er utfordrende. Mekanismen «ute av syne, ute av sinn» slår raskt inn. 

For å illustrere: Da disputasen skulle starte satt vi som opponenter klar på «venterommet» i Teams, men ble ikke sluppet inn. I løpet av noen hektiske minutter lyktes vi å spore opp et privat mobilnummer til noen som kunne kontakte disputasleder, og etter 10 minutter kom vi med. Svikten var ikke teknisk. Disputasleder hadde satt i gang disputasen uten å forsikre seg om at opponentene var digitalt til stede. Kandidaten var kommet halvveis i sin presentasjon og måtte starte på nytt. I en fysisk eller heldigital disputas ville ikke dette skjedd.

Opponentens oppdrag er å utfordre kandidaten: Kan vedkommende gjøre rede for valg og vitenskapelige avveininger som er gjort? Hva er kandidaten god for? En opponent har en god dag på jobben når kandidaten forsvarer seg godt og skinner. Jeg kan huske øyeblikket min førsteopponent sa: «Jeg skal stille deg et vanskelig spørsmål», før han med glimt i øyet sa: «… og hvis du kan svare på det, ja da er det bare å dra til Stockholm for å få Nobelprisen!» 

doktorgrad

Seks av sju som disputerte her er kvinner

En disputas skal være et møte hvor kandidaten anerkjennes og utfordres, en arena hvor nye spørsmål kan oppstå, en vandring i grenselandet av etablert viten. En opponent må gis mulighet for å fange opp mimikk og kroppsspråk. Min siste erfaring som opponent i en hybrid disputas var: Du sitter foran din egen PC og ser kandidaten der nede i auditoriet et sted. Kandidaten står dels med ryggen mot deg og publikum i auditoriet, og snakker til skjermen bak seg hvor bildet av deg selv er projisert. Vi må erkjenne at en slik måte å gjennomføre disputaser på kan være et hinder for den gode akademiske samtalen.

Jeg har deltatt i doktorgradsprøver under pandemien. En heldigital disputas kan fungere når alle er på like fot i et nettmøte, selv om noe blir borte når man ikke møtes fysisk. Ved en disputas for flere år siden pådro opponenten seg et alvorlig beinbrudd og var forhindret fra å reise, men man kunne likevel gjennomføre disputasen ved å legge til rette for opposisjon fra sykesengen. Ingen regel uten unntak! 

Min doktorgrad

Fikk ansatt-t-skjorte fra en dagligvarebutikk i gave på disputasen: — Jeg hadde sagt så mange ganger at jeg skulle ønske jeg hadde en «vanlig jobb»

Hybride disputaser kan være nødvendig når situasjonen krever det, men bør ikke være hovedregelen slik noen nå legger opp til. Må man gjennomføre en hybrid disputas, er det helt avgjørende med god oppfølging av de involverte og tilstrekkelig gode tekniske løsninger og støtte.

Det er mulig vi over tid, av hensyn til mål om en bærekraftig utvikling og krav om reduserte klimautslipp, vil ha heldigitale disputaser som norm. Men det er uheldig hvis det uten videre etableres en praksis hvor eksterne medlemmer av komiteer som hovedregel ikke er fysisk til stede, samtidig som andre deltar fysisk. 

Med et slikt opplegg er det fare for at kvaliteten på opposisjonen (og kandidatens forsvar) blir skadelidende, og at doktorgradsprøven som institusjon svekkes. Noe av grunnlaget for doktorgradsmiddagen, som jo strengt tatt er en gest til komiteen medlemmer, faller også bort. Er vi i ferd med å demontere doktorgradsprøven slik vi kjenner den?

Vesentlige endringer i hvordan doktorgradsprøven gjennomføres bør ikke skje uten at sektoren drøfter disse og er ens om grunnleggende krav og standarder til god akademisk praksis.