Debatt ● oline sæther
Et inkluderende akademia er fortsatt en utopi
«Som ung kvinnelig student i akademia kan jeg bekrefte at glasstaket enda er høyst til stede i akademia.»
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Studie- og læringsmiljøansvarlig
Studentparlamentet, Universitetet i Oslo
Studentparlamentet, Universitetet i Oslo
Kampen for likestilling og kvinners rettigheter har i stor grad handlet om å tilrettelegge for inkludering av de som står utenfor. Som ung kvinnelig student i akademia kan jeg bekrefte at glasstaket enda er høyst til stede i akademia.
Jeg husker godt min første dag som student ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. En eller annen eldre hvit mann introduserte seg som dekan og ønsket oss velkommen til Norges beste universitet.
Neste gang jeg så noe til mannen var på et seminar for de fire medisinske fakultetene halvannet år senere. Jeg var der som fersk studenttillitsvalgt, eneste student fra UiO, og følte meg beæret over å få være med på et møte med fakultetsledelsen.
I løpet av det to dager lange seminaret ønsket ingen fra ledelsen meg velkommen eller anerkjente at jeg i det hele tatt var til stede på møtet.
Siden den gang har jeg vært i utallige møter som studenttillitsvalgt. Læringskurven har vært bratt. Jeg vil si det tok minst to år i rollen før jeg forstod nok til at jeg med selvtillit kunne stå støtt i egne vurderinger. Jeg har stort sett lært ting ved å stille spørsmål – sjelden har noen strukket ut en hånd og tilbudt meg en forklaring til hvorfor ting er som det er.
De som har gjort det står sterkt i minnet. Mange ønsker meg velkommen i møte med dem, men iblant er beskjeden også tydelig: «hit, men ikke lenger». Iblant har betydelig juridisk hjelp fra gode jussvenner vært nødvendig for å oppnå den studentmedvirkningen Universitets- og høgskoleloven indikerer.
I løpet av det to dager lange seminaret ønsket ingen fra ledelsen meg velkommen eller anerkjente at jeg i det hele tatt var til stede på møtet.
Oline Sæther, studie- og læringsmiljøansvarlig i Studentparlamentet ved UiO
Den største utfordringen er også den som er mest gjentakende. Den handler om at jeg som student ofte har begrenset kunnskap om universitet og tidligere saksgang, og at de ansatte har begrenset kunnskap om hvordan studentenes liv egentlig arter seg. Avstanden oppleves ofte stor. Vi bruker betydelig med tid på å overkomme utfordringen det er å ikke kjenne hverandres perspektiver.
Jeg leste nettopp en bok om «Involverende endringsledelse» av Bo Vestergaard. Boken handler om hvordan tidlig involvering, grundige forklaringer og en tydelig ramme for endringsprosesser legger til rette for at medarbeidere i organisasjonen får tillit til prosessen, ledelsen og endringen som initieres.
Som sluttprodukt får organisasjonen medarbeidere som aktivt engasjerer seg i utviklingsarbeid og føler ansvar for organisasjonens ve og vel.
Hva har denne boken med likestilling eller mine personlige opplevelser som ung kvinnelig student i akademia? Grunnen til at Norge i dag er ett av de mest likestilte landene i verden er nettopp fordi man har jobbet målrettet for å tidlig involvere kvinner i samfunnet – fra å tilrettelegge for like muligheter for utdanning, til gode velferdsordninger tilknyttet familieliv, men også fokus på å løfte kvinner fram i lederstillinger.
Tidlig inkludering handler om å tilrettelegge for at døren er åpen og at det er lett å tre igjennom den.
I dag sliter ikke akademia med rekruttering av kvinnelig studenter – det er i dag flest kvinner som studerer ved høyere utdanningsinstitusjoner. Kjønnsfordelingen innad på studieprogrammene varierer riktignok betydelig. Men likevel er det flest menn som når til topps i den akademiske karrierestigen. Hvorfor?
Det finnes selvsagt ikke noe entydig svar. Som en student som har ønsket å engasjere meg i driften og utviklingen av eget universitet har jeg opplevd å møte utallige hindre. Mange av systemene så vel som språket virket totalt gresk for meg i starten.
Iblant tenker jeg at det er et under at jeg har holdt ut og at jeg har fortsatt som studenttillitsvalgt til tross for motbakkene. Jeg ser spor av motbakkene i ansiktsuttrykkene til andre som tar på seg verv som studenttillitsvalgte – det går ikke mange måneder i vervet før opplevelsen av maktesløshet over det komplekse og tåkebelagte universitetssystemet står skrevet i blikket deres.
Fordi: universitetsverdenen er i stor grad tåkelagt for enhver fersk student – både de som prøver seg som tillitsvalgte og de som kunne vært kandidater til en karriere i akademia.
Hvis summen av hindre blir for stor, er det lett å gi opp. Det er i dag vanskelig å rekruttere studenter til tillitsverv og kvinner faller fra et sted på veien til å et professorat.
Om ikke dét er tydelige tegn på at akademia fortsatt har en lang vei å gå når det gjelder å inkludere sårbare grupper og tilrettelegge for at de aktivt kan delta, så vet ikke jeg. Mangelen på tidlig inkludering gjelder ikke bare overfor kvinner eller studenttillitsvalgte – det gjelder enhver minoritetsgruppe.
Kunnskap er makt. Hvis universitetene i større grad investerer i å inkludere sårbare grupper i universitetsverdenen og forklarer dem hvordan ting funker, tror jeg de vil oppleve at flere vil bli værende over tid.
Hvis de sårbare gruppene i større grad føler tilhørighet til organisasjonen, legger man også til rette for en mer funksjonell dialog mellom de sårbare gruppene og universitetet der man lettere kan utveksle perspektiver om hvordan akademia kan bli bedre.
Heldigvis er det mange gode initiativer på gang – bildet er på ingen måte svart. For eksempel: sammen med UiO jobber Studentparlamentet med å utarbeide retningslinjer som skal gjøre det lettere for universitetet og studentorganene å jobbe sammen. Økt bruk av læringsassistenter som en metode for å gi studenter innsikt i hva det vil si å jobbe i akademia er også et godt tiltak.
I UiO sitt Læringsmiljøutvalg har vi snakket om at det er behov for økt kunnskap blant alle studenter og ansatte om studentdemokratiet og universitetets premisser for drift – bare gjennom økt kunnskap kan vi utvikle et felles språk som fostrer inkludering.
Når vi ser hvor langt vi har kommet når det gjelder kvinnekamp og likestilling i Norge, er det god grunn til å være håpefull for økt grad av inkludering i akademia også. Likevel – vi har en lang vei å gå. Men hva er det man sier? Det er i motbakke det går oppover – derfor er det bare å fortsette og gå.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
KI-generert lærebok skaper bølger. — Helt absurd