Et høringsforslag som skroter utdanningsfaglig kompetanse?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, som blant annet regulerer kravene til utdanningsfaglig kompetanse, er igjen på høring. De foreslåtte endringene vil ha store konsekvenser for utdanningskvaliteten og for hvordan utdanningsfaglig kompetanse skal verdsettes i forbindelse med ansettelse og opprykk.

Det er ikke lenge siden det sist ble gjort endringer: Revisjonene fra 2019 har knapt blitt implementert før vi nå får nye føringer. 

ny forskrift

Foreslår tydeligere skille mellom dosent og professor

I korte trekk er forslagene som følger: Kravet om utdanningsfaglig kompetanse i omfang 200 timer universitets- og høyskolepedagogisk utdanning eller tilsvarende foreslås kuttet. Det samme gjelder det såkalte «professortillegget» med krav om å dokumentere utvikling i egen undervisning og veiledning over tid, bred veiledererfaring og deltakelse i utvikling av utdanningskvalitet i fagfellesskap. 

Istedenfor at kompetansekravet må være innfridd før man kvalifiserer til professor, gjeninnføres den gamle praksisen med 2 års utsettelse.

Som erstatning for dagens regler legges det opp til at den enkelte institusjon kan bestemme selv hvor lista skal ligge. De fleste vil trolig tenke at større selvråderett er positivt, at det vil gi mer fokus på forskning, og mindre press på å ta universitets- og høyskolepedagogiske kurs. Hva er så problemet?

Debatt ● PAPAS og ISAKSEN

Studentane si læring er mindre viktig

I likhet med Isaksen og Papas ser vi som kjenner det universitetspedagogiske arbeidet fra innsiden mange utfordringer med dette nye forslaget. Det vektlegger samkjøring mellom en lang rekke lover og forskrifter. Det er bra, men det mangler en viktig dimensjon: samkjøring med den akademiske virkeligheten. 

Slik fungerer det ute i sektoren:

• Utdanningsfaglig kompetanse anses av de fleste vitenskapelig ansatte som noe herk (i hvert fall inntil de faktisk tar kursene)
• Utdanningsfaglig kompetanse vektlegges i liten grad i sakkyndige vurderinger og betyr lite i ansettelser og opprykkssaker
• Undervisningserfaring anses av de fleste som jevngodt med universitets- og høyskolepedagogisk utdanning
• De fleste vitenskapelig ansatte tar ikke universitets- og høyskolepedagogisk utdanning før det de må, må de ikke lar de være
• De fleste har ikke tid til å prioritere universitets- og høyskolepedagogisk utdanning — tidspresset er reelt. Ettersom de blir målt og vurdert på forskningsproduksjon, vil dette prioriteres når tid er et knapphetsgode
• De færreste får avsatt tid eller fri fra andre oppgaver til å gjennomføre universitets- og høyskolepedagogisk utdanning
• Bestemmelsen om at man skal skaffe seg utdanningsfaglig kompetanse innen to år etter ansettelse blir ikke fulgt opp og det finnes ikke noe ris bak speilet om man velger å la være

Et regelverk som stiller tydelige kvalifikasjonskrav kan bidra til å endre dette virkelighetsbildet. Et regelverk som forutsetter at det allerede finnes mekanismer i sektoren som sikrer at nødvendig utdanningsfaglig kompetanse og arbeid med kvalitet i utdanning ivaretas bommer. 

Det er viktig å understreke at vi tror ikke det er den enkelte vitenskapelig ansattes vrangvilje som er problemet, men mangler på insentiver, tydelige krav og etterlevelse. Vi forstår godt at det oppleves meningsløst å bruke tid på å innfri et krav som er utydelig, som i realiteten ikke tillegges vekt ved ansettelser og opprykk og som myndighetene prioriterer så lavt at det tillates utsatt i det uendelige. Det er her «herket» ligger. De kollegaene vi treffer i kurssammenheng gir uttrykk for at den kunnskapen de universitetspedagogiske kursene formidler oppleves nyttig, at det bidrar til økt mestring i det pedagogiske arbeidet og styrker undervisningskvaliteten.

I tidligere avklaringer har Nokut bekreftet at det som hovedregel bør stilles like krav til utdanningsfaglig kompetanse uavhengig av stillingsprosent. Arbeidskomiteen bak høringsutkastet anser det som «lite hensiktsmessig at ansatte i en deltidsstilling på inntil 20 prosent skal bruke arbeidstiden til å opparbeide seg utdanningsfaglig eller språklig kompetanse.» 

Debatt ● 33 dosenter

Er ikke vitenskapelig kompetanse relevant i akademia?

Vi stiller oss undrende til hvorfor det er hensiktsmessig å fire på kravene fordi man er ansatt i en mindre stillingsprosent. Man vil ikke ansette en lege i 20 % stilling etter å ha fullført bare første år av medisinstudiet. De vitenskapelige kravene til professorkompetanse er også de samme uavhengig av om det gjelder hovedstilling eller bistilling. I noen undervisningsmiljøer er majoriteten av undervisningsstaben bistillingsansatte med hovedstilling i helsesektoren eller industrien. Da er det lite troverdig at Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse skriver at «Kravene til utdanningsfaglig kompetanse skal imidlertid være minst på nivå med kravene i gjeldende forskrift.». 

Den samlede utdanningsfaglige kompetansen blant de vitenskapelig ansatte i sektoren vil med dette forslaget svekkes. Den tapende part er studentene, og til slutt også fremtidige arbeidsgivere. 

Svak regulering av kravet til utdanningsfaglig kompetanse i UH-sektoren innebærer også en degradering av den forskningsbaserte kunnskapen om læring og undervisning. Det inviterer til resirkulering av etablerte praksiser (at man underviser slik man selv ble undervist), fremfor kvalitetsløft av undervisningen. Fremfor å styrke undervisningskvaliteten, vil studentene risikere å møte undervisere som ikke kjenner forskningsgrunnlaget for god undervisning, veiledning, eller vurdering. 

Debatt ● Tore Rokkan

Dosenter og førstelektorer er en del av løsningen for å klare samfunnsoppdraget

Gjennomføring av dette forslaget vil undergrave arbeidet som allerede er satt i gang og bidratt positivt til undervisningskvaliteten i norsk høyere utdanning.

Innlegget er skrevet av:

Monika Kvernenes (førsteamanuensis i medisinsk pedagogikk, leder Enhet for læring ved Det medisinske fakultet UiB)

Lucas Jeno (førsteamanuensis i universitetspedagogikk, UiB)

Robert Kordts (førsteamanuensis i universitetspedagogikk, leder UPED, UiB),

Yael Harlap (førsteamanuensis i universitetspedagogikk og visedekan for utdanning ved Det psykologiske fakultet, UiB),

Robert Morris Gray Jr. (førsteamanuensis i universitetspedagogikk, UiB),

Marie van der Kloet (førsteamanuensis i universitetspedagogikk, UiB)

Arild Raaheim (professor i universitetspedagogikk, UiB)

Gabriela Wale Soto (stipendiat i universitetspedagogikk, UiB)

Marit Øilo (professor og visedekan for utdanning ved Det medisinske fakultet, UiB),