Ekstrem vekst i publisering: — Pervers forretnings­modell  

Publiseres det for mye forskning og går det ut over kvaliteten?

— Ja, det tenker jeg at det absolutt gjør, sier den profilerte biologiprofessoren Dag O. Hessen.

I eget fagfelt merker han at det stadig kommer nye tidsskrifter.

— Tidsskriftfloraen har vokst hinsides det man kan holde oversikt over, sier han.

Han mener det er positivt at det publiseres mer, til en viss grad.

— Men ser vi på totalen av dette, er det klart at det går på kvaliteten løs. Det blir vanskelig å skille hummer og kanari og snørr og barter.

— Publiseres for mange artikler 

«Akademisk publisering har et problem».

Slik innledes en ny vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Quantitative Science Studies.

Artikkelen dokumenterer den ekstreme veksten i vitenskapelig publisering de siste årene, med særlig vekt på 2016 til 2022. 

Veksten er ikke bærekraftig, konkluderer forskerne fra Storbritannia, Frankrike og Spania.

— Jeg mener det publiseres for mange artikler i dag. For mange overflødige oversiktsartikler med lav kvalitet blir publisert, sier korresponderende forfatter på artikkelen Mark A. Hanson ved Universitetet i Exeter i England, til Khrono.

Forskerne har tatt for seg 10 av verdens største vitenskapelige forlag, som inkluderer både tradisjonelle og nyere åpen tilgang-forlag (se faktaboks).

De finner:

• Antall indekserte artikler har økt med 47 prosent mellom 2016 og 2022. Dette tilsvarer nesten 900.000 artikler, til totalt 2,82 millioner artikler i 2022.
• Veksten har vært eksponentiell, altså vokser antall artikler raskere for hvert år.
• De fem største tradisjonelle forlagene, som Elsevier og Nature, står for rundt halvparten av veksten. De nyere «gull åpen tilgang»-forlagene, som MDPI og Hindawi, står for den andre halvparten. 

Forfatterne bak artikkelen peker på flere negative konsekvenser av den store veksten.

— Jeg tror den største skaden er den økonomiske, i form av publiseringsavgifter, sier Mark A. Hanson.

For det kan være dyrt å publisere. Publiseringsavgiften for én enkelt artikkel er typisk rundt 20.000 norske kroner, men noen tar så mye som rundt 100.000 kroner.

Hanson viser til en studie som anslår at det mellom 2019 og 2023 ble betalt tilsvarende 100 milliarder norske kroner i publiseringsavgifter til seks av de største forlagene.

Flere av de vitenskapelige storforlagene har profittmarginer på 30—40 prosent. 

publisering

Norge betalte 14,6 millioner til utskjelt forlag

— Bortkastede arbeidstimer 

— Den nest største skaden er bortkastede akademiske arbeidstimer. Ikke bare for forfatterne som skriver for mange artikler om ting vi allerede vet, og som tar tiden vekk fra å oppdage nye ting, men også for fagfeller og forskere som er nødt til å sjekke om arbeidet holder mål, sier Hanson.

Mange tidsskrifter sliter med å skaffe fagfeller.

Hvis markedet oversvømmes med masseproduserte oversiktsartikler og forskning av lav kvalitet, blir det vanskeligere å finne det som driver forskningen framover, påpeker Hanson.

— Selv om forskning er selvregulerende, og godt arbeid vanligvis vil komme fram i lyset, er det så bortkastet å gjøre den prosessen vanskeligere enn den trenger å være. Vi bør tenke mer og publisere mindre, både for de skattefinansierte forskningsbudsjettene og for vitenskapens troverdighet.

publisering

Forskerens navn ble misbrukt i 30 falske fagfelle­vurderinger

Vekst drives av spesialutgaver

I de nyere åpen tilgang-forlagene er veksten særlig knyttet til spesialutgaver, som har artikler om ett bestemt tema og som er redigert av gjesteredaktører. For eksempel var 88 prosent av alle MDPI-artikler publisert i spesialutgaver i 2022.

Det omdiskuterte forlaget, som er kjent for kjappe fagfellevurderinger og varierende kvalitet, sto for hele 27 prosent av den samlede publiseringsveksten.

Også norske forskere publiserer som aldri før, men veksten har ikke vært like stor som det som dokumenteres i artikkelen.

Og i Norge kan mesteparten av veksten, men ikke all, rett og slett forklares med at flere personer jobber med forskning.

Hva skyldes den store veksten?

Mark A. Hanson forklarer blant annet veksten de har avdekket med det store publiseringspresset forskere utsettes for, ofte kalt «publiser eller forsvinn».

Dessuten har overgangen til åpen tilgang, der forskere betaler for å publisere artikler istedenfor å betale for å lese artikler, gitt forlagene et insentiv til å publisere flest mulig artikler.

Forsker Dag W. Aknes ved forskningsinstituttet Nifu er kritisk:

— De fleste forlagene er jo kommersielle og har som mål å tjene penger. Modellen med publiseringsavgift gjør at forlagene tjener mer penger jo flere artikler de publiserer. Det gjør kanskje også at nåløyet for å komme på trykk har blitt større. Det er lettere å få ting publisert, også det som er av lavere kvalitet, sier han.

Tradisjonelt har tidsskriftene hatt en viktig rolle i å sikre kvaliteten, gjennom fagfellevurderingsprosessen.

— Det er en del som tyder på at spesielt en del av de nye tidsskriftene har hatt litt dårligere rutiner for kvalitetssikring, sier han.

En million flere kinesiske forskere 

Han peker også på at det har blitt mange flere forskere. I EU-landene har det siden 2016 blitt flere hundre tusen flere forskerårsverk, mens det i Kina er nesten en million flere.

— Mener du det publiseres for mye?

— Jeg tror det publiseres for mye. Det publiseres for mye som har liten eller ingen vitenskapelig interesse. Så man er tjent med å redusere antall publikasjoner og publisere tyngre vitenskapelige arbeider, sier Aksnes.

Mark A. Hanson trekker også fram tidsskriftenes spesialutgaver, der gjesteredaktører, og ikke de vanlige redaktørene, håndterer manuskriptene.

— Dette gjør det mulig for disse tidsskriftene å øke antallet publiserte artikler enormt, siden den økte arbeidsmengden settes ut til gjesteredaktører som jobber gratis. Gjesteredaktørene gjør dette i håp om at det vil hjelpe dem med å lykkes i et akademisk landskap preget av «publiser eller forsvinn», sier han.

Særlig forlagene MDPI, Frontiers og Hindawi har hatt spesialutgaver som en vekststrategi.

Studien dokumenter også at de nyere åpen tilgang-forlagene har lavere avvisningsrater og kortere behandlingstid enn de tradisjonelle, noe som kan indikere lavere kvalitetskrav.

Tidsskrifter framstår som viktigere enn de er 

Forskerne avdekker også et annet urovekkende trekk for noen av forlagene. De introduserer begrepet «impaktinflasjon». Det innebærer at noen tidsskrifter får unaturlig høy siteringsfrekvens (impaktfaktor) ved å få mange sitater fra egne artikler eller et lite nettverk av tidsskrifter.

Tidsskriftene ser altså ut som om de er viktigere enn de egentlig er. Forlagene Hindawi og særlig MDPI hadde høy impaktinflasjon. 

fagfellevurdering

En ny type forsknings­juks: — Jeg ble sjokkert

— Tjener penger på arbeid vi gjør

 Biologiprofessor Dag O. Hessen kaller tidsskriftenes forretningsmodell for «pervers».

— De tjener eventyrlig med penger på arbeid vi gjør for dem, for eksempel gratis fagfellevurdering. Vi betaler til og med for å få inn artiklene våre. Så hele forretningsmodellen er pervers, sett med våre øyne. Og på toppen av dette er det altså kvantitetsdrivende på en måte som er uheldig.

Selv anslår han at han er medforfatter på rundt ti artikler i året. Han understreker at han ikke skriver dem alene.

— Men jeg kunne sikkert også klart meg med færre. Jeg ville heller ha publisert to epokegjørende artikler enn ti middelmådige.

Forskningsetisk utvalg

Utvalg har konkludert: Hessen har ikke brutt forsknings­etiske regler