Det burde handlet om demokrati

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringens lenge bebudede tillitsreform går i disse dager inn for krasjlanding. Reformen er beskrevet som en reform for økt tillit til de ansatte i kunnskapssektoren og senest 16.04 sa kunnskapsminister Oddmund Hoel at reformen « … innebærer ikke at hver ansatt forventes å gjøre mer av alt, men at de har fått tillit til å prioritere det de mener er viktigst». Samtidig utgjør regjeringens tiltak i reformen i praksis økt tillit til institusjonene. Altså at universitet og høgskoler får større frihet under tillit.

Men hvor ble det av de ansatte i reformen? Så langt er det lite eller ingenting for dem i tillitsreformen.

Det fremstår nesten som om regjeringen ikke vet hvordan ting faktisk fungerer i sektoren. Gautvik, Hagtvet med flere peker i Khrono på det de kaller et «skjult forfall i norsk akademia». I tillegg har vi sett en rekke eksempler gjennom media på det jeg vil kalle «administrativ mistillit», mistillit fra administrasjon og ledelse til faglig ansatte. Systemisk manifesterer denne mistilliten seg blant annet i form av kontorovervåkning, bokforbud og nedbyggingen av demokratiske arenaer.

arealbruk

— Æsj, bøker! Kan føre til selvstendig tenking og det som verre er

Alt dette må sees i sammenheng med hvordan vi organiserer og styrer UH-sektoren i dag. Skillet mellom administrasjon og ledelse, og forskere og undervisere er i dag stort i norsk akademia. Ledelse er i større grad enn tidligere profesjonalisert. Der lederverv tidligere gjerne gikk på rundgang mellom faglig ansatte valgt av sine kollegaer, ledes universitetene nå som oftest av ledere som i praksis har forlatt sin akademiske karriere. 

Valgte styrer er svekket eller avviklet, og ledes av eksterne styreledere. Min egen erfaring som styrerepresentant ved UiT (2020—22) er at det har festet seg en næringslivs logikk om styrets rolle. Valgte styremedlemmers rolle som representanter for de ansatte og styret som en politisk arena nedtones, mens rollen som et profesjonelt og distansert konsensusstyre snakkes frem som det korrekte. I tillegg gis universitetsledelse og styreleder store friheter og makt, mens de ansattes representanter i styret er i undertall. Alt dette må sees i sammenheng.

areal

Tilsette hadde sett private møblar på kontora. I helga låste nokon seg inn og tok møblane med seg

Regjeringens tillitsreform taler ikke til disse grunnleggende utfordringene i sektoren. Regjeringen ser snarere ut til å styrke institusjonenes autonomi gjennom reformen, uten å ta tak i de styrings- og kulturmessige utfordringene. Statsråd Hoel beskriver i Khrono at institusjonene har stor frihet til å disponere egne midler noe som medfører «et stort ansvar». Mens det kan argumenteres for at institusjonene tar ansvar for økonomi, tar hverken regjeringen eller UH-sektoren tilstrekkelig ansvar for kultur og demokrati. Om regjeringen virkelig ønsket en tillitsreform burde den handlet om demokrati!

For at en tillitsreform skal bli noe mer enn en forsiktig reduksjon i statlig pålagt søknads- og rapporteringsarbeid for institusjonene må sektorens egenart, bredde og kompleksitet tas på alvor. En sann tillitsreform kan ikke innføres ensidig fra toppen. De ansatte må aktivt inkluderes i organiseringen av både reformen og sektoren. 

demokrati og styrer

Bedre debatt i UiT-styret når kamera er skrudd av

I motsetning til mange andre sektorer balanserer UH-sektoren mellom to overordnede mål, forskning og utdanning. Forholdet mellom forskning og utdanning, vitenskapelige prinsipper og demokratiske verdier, kan vi forstå som den kulturen som danner grunnlaget for akademia. Denne påvirkes av politiske føringer og de organisatoriske og juridiske rammene satt fra statens side. Det er dermed her tillitsreformen må treffe. I rammene rundt den akademiske kulturen.

Demokrati er grunnleggende knyttet til tillit. Gjennom en demokratireform kan regjeringen vise tillit til sektoren og de ansatte. Tillit til at de som gjør jobben er de som kjenner den best.