Debatt ● Marit Knutsdatter Strand
Den universitetspolitiske motkraft
Historien om høyere utdanning i Norge har alltid vært et spørsmål om sentrum og periferi. Også i dag blir det framstilt som en selvfølge at læresteder skal finnes og ligge sentralt, der faglig kompetanse alt er tilgjengelig.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Historien om høyere utdanning i Norge har alltid vært et spørsmål om sentrum og periferi. Å si imot sentralmakta blir ofte påstått å være «kunnskapsløst». Sentralmakta ser det som selvfølgelig at alle læresteder skal ligge der alle andre samfunnsinstitusjoner ligger. Det krever ei sterk motkraft for å argumentere fram en aksept for at alle deler av nasjonen trenger å være sjølberga med akademisk ekspertise.
Universitetet i Oslo ble en realitet i 1813, men først etter langvarig massiv motstand fra sentralmakta i København, der man (med rette) fryktet at et universitet i provinsen ville avle fritenkere og separatister.
Det måtte også en langvarig og krass lokaliseringskamp til før Stortinget i 1900 vedtok å legge Norges Tekniske Høyskole (NTH) til Trondheim. I 1949—1950 kom det en durabelig omkamp, der sterke krefter ville relokere NTH til Oslo-området. Et forent trøndersk forskerkollegium samt et sterkt politisk engasjement fra stortingspolitikere, lokal administrasjon og industrien måtte mobilisere, bl.a. ved opprettelsen av Sintef. Denne prosessen la grunnlaget for Trondheim som teknologihovedstad.
Universitetet i Tromsø (UiT — Norges arktiske universitet) ble tilsvarende født etter en prosess der det tok et halvt århundre fra handelsmann Hans A. Meyers forslag om å opprette et universitet i Tromsø (1918) til Stortingsvedtaket i 1968. Igjen var motstanden massiv, og fra Stortingets talerstol ble det enda i 1958 ytret at «nordnorsk ungdom har bare utmerket godt av å komme sørover og komme sammen med ungdom fra andre kanter av landet».
I sterk motsetning til dette, mener Senterpartiet man skal ha lik tilgang på utdanning i hele landet.
Det er få i dag som vil anse Oslo, Trondheim eller Tromsø som for provinsielle til å huse et nasjonalt lærested. Men argumentene fra disse lokaliseringsdebatten gjentas også i dag. Det blir framstilt som en selvfølge at læresteder skal finnes og ligge sentralt, der faglig kompetanse alt er tilgjengelig. Det kreves sterk politisk kraft for å bygge opp nye læresteder som vi en gang gjorde i Oslo, Trondheim og Tromsø.
Norske universiteter og høgskoler har sterk autonomi, og utøver sine regionale og nasjonale forpliktelser i henhold til sine mandat. De står også i stadig konkurranse med andre læresteder nasjonalt og internasjonalt, og har ansvar for å husholdere med sine ressurser etter beste skjønn. De skal dekke et marked de har definert for å nå opp i konkurransen. Om et tilbud over tid ikke bærer seg økonomisk, vil styret ved utdanningsinstitusjonen legge det ned.
Det enkelte universitet har nemlig ikke et overordna ansvar for at hver enkelt innbygger eller region i Norge har tilgang på den kompetansen de trenger. Dette er et politisk ansvar, og må ligge under politisk styring.
Lokalisering av læresteder handler om langt mer enn distriktspolitikk. Den regionale betydningen av hvert enkelt lærested som motor i samfunnsutvikling og kompetanseoppbygging er åpenbar, men spørsmålet handler primært om utjevning, om tilgang på utdanning, om demokratisering av kunnskap. Å gi hver enkelt tilgang på en utdanning som best mulig ivaretar den enkeltes interesser og evner, handler ikke bare om selvrealisering og livskvalitet for den enkelte. Utdanning har helt sia opprettelsen av landets første universitet vært nøkkelen til å utvikle Norge, å utnytte og utvikle nasjonale ressurser, som det selvfølgelige grunnlaget for økonomisk og sosial framgang. Allmenn tilgang til utdanning er i nasjonens interesse.
Ved siste stortingsvalg, var det en stor gruppe velgere som ga uttrykk for sin fortvilelse over at deres stemme, deres virkelighet og hverdag ikke blir sett av dem som styrer. At skillet mellom by og land, fattig og rik, blir større. At man som borger taper kampen om myndighetenes oppmerksomhet, der interesse og forpliktelser i større grad rettes utover mot Europa. At man mister rettigheter og muligheter, tilgang til det som inntil nylig var fellesgoder. Vi i Senterpartiet har vår politiske styrke fra mange slike velgere.
Landskapet for høyere utdanning i Norge har endra seg kraftig sia Borten-regjeringa iverksatte opprettelsen av Universitetet i Tromsø, Universitetet i Trondheim, innføring av niårig enhetsskole i alle landets kommuner og prøvedrift av norske distriktshøgskoler.
Sia høgskolereformen i 1994, har det nasjonale utdanningslandskapet vært kontinuerlig i en sentraliseringsprosess. Senterpartiet jobber for tilgang på utdanning over hele landet.
Derfor bevilga Senterpartiet og stortingsflertallet 184 mill. kroner til desentrale utdanninger, og fortsatte med en økning til 199,4 mill. kroner for 2023. Vi har økt studiestøtten så hver heltidsstudent får over 9000 kroner mer per år. Det er den største økningen i studiestøtten på 15 år. I tillegg har studenter med lang reise og utgifter i forbindelse med praksis fått dette dekka. Vi har lagt fram tiltak for å redusere midlertidigheten i akademia, samt å styrke norsk fagspråk.
I 2021 var det lenge sia Senterpartiet sist hadde statsråden for forskning og høyere utdanning. Ved det nylige statsrådsskiftet var det påfallende hvor mange tidligere kritiske stemmer som medga at Ola Borten Moe hadde gjort denne statsrådsposten viktig, at han hadde igangsatt mange viktige prosesser og at mange av regjeringas grep var riktige.
I Europa er vi annerledeslandet i universitetsstruktur, men også i tillit og tilgang på utdanning — det krever fortsatt politisk prioritering. Senterpartiet gjør gladelig disse prioriteringene og har en lang rekke meritter å vise til innenfor forsknings- og utdanningsfeltet, selv om få andre løfter fram det.
