Debatt ● arve hjelseth
«Arbeidslivsrelevans» som kriterium kan true fagligheten
Arbeids- og næringsliv har en relativt kort tidshorisont, mens institusjonenes utdanningsprogrammer skal utvikle kompetanse som skal være nytte i 40 år, skriver Arve Hjelseth.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg er enig i mye av det Sondre Nikolai Harr skriver
i Khrono, som går i rette med mitt innlegg om
arbeidslivsrelevans. Som en lett sarkastisk provokasjon titulerte jeg min
kommentar Mindre
arbeidslivsrelevans nå! Noe
ville vi nok fortsatt vært uenige om dersom vi satte oss ned og pratet en times
tid om disse problemstillingene, men jeg tror også vi kunne utviklet nokså
omforente synspunkter på flere ting.
Våre oppfatninger er nok mest divergerende når det gjelder verdien av Studiebarometerets resultater for arbeidslivsrelevans. Studentenes svar er «klare», skriver Harr, og «vi» svarer på undersøkelser som Studiebarometeret fordi det er en av få kanaler hvor studentenes erfaringer kan komme til uttrykk.
Til det er å si at svarprosenten var under 40, og at resultatene når det gjelder for eksempel arbeidslivsrelevans bare i begrenset grad kan brukes til å meisle ut en strategi som vil øke sjansen for bedre score ved neste korsvei. Og om vi fant en strategi som bedret resultatene – ville det gi kandidatene bedre kort på hånda på arbeidsmarkedet i den nokså komplekse virkeligheten? Det er slike spørsmål som gjør at jeg – og mange av dem som kommenterte undersøkelsen i Khrono – understreket utfordringene knyttet til tolkning.
For øvrig har Harr mye fornuftig å si om hvordan undervisning bør legges opp, for eksempel gjennom å prøve å synliggjøre hvordan pensumlitteratur kan brukes på problemer i virkelighetens verden. Jeg tror jeg alltid har ønsket alle innspill fra studenter om forbedring av undervisning, pensum og studiehverdag velkommen. Om det øker den opplevde arbeidslivsrelevansen, er det i og for seg flotte greier.
Min kommentar handlet imidlertid ikke primært om å tilrettelegge for arbeidslivsrelevans i undervisningssituasjonen, men om hvordan arbeidslivsrelevans som kriterium i verste fall kan skape institusjonelle tilpasninger som truer fagligheten.
Arbeids- og næringsliv har en relativt kort tidshorisont, mens institusjonenes utdanningsprogrammer skal utvikle kompetanse som skal være nytte i 40 år. Mange vil naturligvis måtte fylle på med kortere kurs senere, men disiplinfagenes funksjon er primært å sette kandidatene i stand til å lære å lære. Verdien av dette havner fort under radaren dersom man i stedet skal tilpasse utdanningsprogrammer og læringsmål til fluktuasjonene i arbeidsmarkedet.
Denne advarselen er imidlertid ikke til hinder for å bringe mer av undervisningen i kontakt med verden utenfor, i de tilfeller hvor det er naturlig og ønskelig.