Debatt ● lohne, mathé, myksvoll, reinertsen
Akademisk ytringsfrihet: Tre løsningsforslag
Midlertidighet, eksternfinansiering og press fra eksterne interesser kan utfordre yngre forskeres akademiske ytringsfrihet. Et eget ombud for akademisk ytringsfrihet kan være en del av løsningen.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Etter oppfordring fra utvalgsleder Anine Kierulf tidligere i høst, kommer vi her med innspill til Utvalget for akademisk ytringsfrihet. Våre løsningsforslag handler i all hovedsak om institusjonenes ansvar når det gjelder å ivareta den akademiske ytringsfriheten og de ansatte som opplever å få denne truet eller innskrenket. Vi ønsker å styrke institusjonenes ansvar for opplæring i det rettslige rammeverket rundt akademisk ytringsfrihet, og for hjelp til mediehåndtering og konflikthåndtering i forskningen generelt. Til sammen håper vi at forslagene bidrar til å styrke både reell og opplevd akademisk ytringsfrihet i Norge.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
1) Midlertidighet
Vi er bekymret for at midlertidighet og usikre stillingsforhold skaper en «nedkjølingseffekt» som både direkte og indirekte rammer unge forskeres akademiske frihet og dermed også deres ytringsfrihet. Gitt den høye andelen unge, midlertidige ansatte i norsk akademia, og at mange av disse i tillegg er internasjonalt ansatte med svak tilknytning til andre aktører i Norge enn egen arbeidsgiver, så kan både den reelle og opplevde akademiske ytringsfriheten svekkes. Midlertidige og yngre forskere har mindre makt på arbeidsplassen, er prisgitt nettverkene sine og har ikke «råd» til å havne i konflikt ettersom konsekvensene av «upopulære» ytringer vil være langt større enn for faste ansatte. Samfunnet kan derfor gå glipp av mange viktige stemmer i det offentlige ordskiftet fordi en viktig forskergruppe unngår å fremme krevende problemstillinger.
Løsningsforslag: I tillegg til å redusere midlertidigheten i norsk akademia, foreslår vi å opprette et ombud for akademisk ytringsfrihet på nasjonalt nivå. Dette vil være til støtte for alle vitenskapelig ansatte, men bør være særskilt oppmerksom på yngre forskeres situasjon. Et slikt ombud bør også bistå i å vurdere hva som omfattes av akademisk ytringsfrihet og ikke. I tillegg foreslår vi grundig opplæring i akademisk ytringsfrihet for alle ledere ved norske forskningsinstitusjoner. Det bør også vurderes om akademisk ytringsfrihet skal inngå som en fast komponent i alle landets doktorgradsprogrammer. Videre bør alle institusjoner etablere et apparat som aktiveres med en gang noen forskere opplever trusler og/eller innskrenkninger. Dette kan eksempelvis være støtte ved tiltakende hets i sosiale medier, vurdering av hva som evt bør politianmeldes, mediestøtte ved hyppige medieoppslag, juridisk støtte osv. På denne måten kan institusjonene legge til rette for akademisk ytringsfrihet, og verne denne mot trusler og inngrep.
2) Eksternfinansiering
Det er i dag svært få eksterne forskningsmidler som ikke krever en direkte relevans for forvaltningen og/eller næringslivet eller andre interessegrupper. For å sikre den kortsiktige samfunnsnytten, ønsker for eksempel Norges forskningsråd i flere av deres utlysninger at «brukere» skal være involverte allerede i utforming av prosjekter og formulering av problemstillinger. Selv om dette kan være forståelig sett fra et samfunnsperspektiv, mener vi at slike krav har noen prinsipielle konsekvenser for akademisk frihet og ytringsfrihet som er lite diskutert.
Eksempelvis kan ansatte i faste stillinger ved universitetene, som i utgangspunktet har opp mot 50 prosent fri forskning, oppleve at denne tiden går med til prosjektutvikling- og ledelse som innebærer bindinger av ulik art. På tross av at fast ansatte, i motsetning til midlertidige, kan tenke mer langsiktig, så kan slike bindinger både bevisst og ubevisst bidra til dreining av forskningens orientering. Dette kan igjen få implikasjoner for den akademiske ytringsfriheten, all den tid direkte eller indirekte styring av forskningen påvirker forskernes handlingsrom, inkludert hvilke spørsmål de stiller og forfølger.
Denne utviklingen er enda mer prekær i instituttsektoren. Enkelte forskningsinstitutter har en basisfinansiering på kun 15%, og er dermed fullstendig avhengig av å hente inn eksternfinansiering fra Forskningsrådet, EU eller oppdragsforskning. Da kan det fort bli et problem når Forskningsrådets prosjektfinansiering krever at forskningsidéen «selges inn» til brukerpartnere (se for eksempel Khrono 4.september). I instituttsektoren kan konsekvensene bli store både for den enkelte forsker og for instituttet i sin helhet hvis eksternfinansieringen svikter, og dermed blir enkelte problemstillinger ikke adressert. Vi mener det er helt essensielt at vi kan ha kritisk, uavhengig forskning på samfunnet både ved universitetene og i instituttsektoren.
Løsningsforslag: Vi etterlyser økte midler til nysgjerrighetsdrevet forskning relativt til den brukerorienterte forskningen. Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet bør analysere effekten av brukerorientering på graden av reell akademisk frihet og ytringsfrihet, og gjøre en kartlegging av hvordan denne problemstillingen oppleves blant forskere i Norge.
3) Press fra eksterne interesser
De siste årene har vi sett eksempler på at interessegrupper i samfunnet, særlig større private næringsaktører for eksempel f.eks. innen oppdrettsnæringen, har lagt press på enkeltforskere og fagmiljøer på grunn av ufordelaktige funn. Dette er en type angrep mot akademisk ytringsfrihet som er svært intenst å bli utsatt for, og som kan ha en sterk nedkjølingseffekt. Vi mener at en ikke bør undervurdere hvor asymmetrisk situasjonen kan bli når interesseaktører med god økonomi og tilgang til dyktige advokater sikter seg inn mot et forskningsmiljø. De færreste – hverken individuelle forskere eller forskningsgrupper– er forberedt eller rustet for et slikt ytre press.
Løsningsforslag: Alle institusjoner bør ha en handlingsplan for hva de skal gjøre dersom enkeltforskere eller fagmiljøer blir utsatt for press og kampanjer, enten gjennom offentlig debatt eller juridiske krav. Dette kan med fordel ses i sammenheng med forslaget om et eget ombud over. Institusjonene må ha beredskap for advokathjelp, mediestøtte, administrativ støtte f.eks. ved innsynskrav og tett profesjonell oppfølging av dem det gjelder. Institusjonene må stå klare til å bære byrden når enkeltforskeres akademiske ytringsfrihet kommer under press i praksis – og alle ansatte må vite at det er slik det skal være. Denne vissheten vil i seg selv bidra til at vi unngår en nedkjølingseffekt av den akademiske ytringsfriheten i Norge.
Avslutningsvis: Den akademiske ytringsfriheten henger tett sammen med den akademiske friheten. Vi er glade for at denne tematikken er satt på dagsorden og ser frem til både Kierulf-utvalgets rapport og diskusjonene den vil åpne opp for.