Debatt ● hilde h. holsten
Å formidle mer er ikke bare opp til hver enkelt forsker
Forskere som formidler og slik gjør seg synlige, forhandler alltid mellom hva de mener å ha belegg for å uttale seg om i en akademisk verden og en offentlighet med andre ønsker og krav.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskere må formidle mer, påstår ny forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe først i Khrono 23. oktober, og så i Klassekampen lørdag 13. november. Han er ikke den første til å komme med denne oppfordringen, og blir sikkert ikke siste.
Selv om mange har innvendt at forskere oftere og oftere er å se i media og har fått fremtredende roller i råd og utvalg tett knyttet til politikkutforming de siste årene, fortsetter denne oppfordringen fra myndighetspersoner og andre å komme med jevne mellomrom.
Etter å ha jobbet som kommunikasjonsrådgiver i universitets- og høgskolesektoren i mange år blir jeg oppgitt av utsagnet av flere grunner. Ikke bare fordi den uttales uten noen form for tall eller dekning for påstanden, som flere har påpekt. I lørdagens Klassekampen uttaler Borten Moe at «Det har aldri vært flere førsteamanuenser, professorer og dekaner her i lander og ut fra min egen subjektive erfaring har jeg aldri hørt mindre fra dem».
Javel. Forskere i Elfenbenstårn er etter min subjektive erfaring en myte, som virker nesten helt umulig å fri seg fra.
Det andre jeg stusser på med utsagnet til en erfaren politiker som Borten Moe er at han får det til å høres ut som det kun er opptil forskeren selv å være synlig i norsk samfunnsdebatt, som at det bare er å bestemme seg for å være synlig så blir man det, og hvis forskere ikke er synlige er det vond vilje det handler om. De må skjerpe seg rett og slett.
I løpet av mine år som kommunikasjonsrådgiver i forskningssektoren, har jeg kun opplevd et fåtall forskere som ikke ønsker å kommunisere. Men ønske om å være synlig eller bli hørt kan stoppes av flere grunner; det du forsker på er ikke dagsaktuelt, relevant for norsk samfunnsdebatt, har ikke entydige nok konklusjoner eller kan i liten grad kokes ned til konkrete forskningsfunn.
Veien til å være synlig i norsk samfunnsdebatt går for en stor del gjennom media, og tro meg, media er ikke interessert i å skrive om alt forskere driver med eller finner ut, snarere tvert imot. Jeg vil anta norske medier får flere ganger så mange henvendelser om kronikker eller forskningsfunn fra universitets- og høgskolesektoren enn det de ender opp med å følge opp.
En del av jobben min har vært å kontakte ulike mediehus med populærvitenskapelige sammendrag av forskning. Noen ganger er funnene så interessante at man nærmest kan velge og vrake i mediehus, men langt oftere er det vanskelig, til stor frustrasjon for både meg og forskeren. For disse forskerne hjelper det ikke å høre at du må bli mer synlig, hvis få utenfor akademia er interessert i å høre.
Som nevnt over har jeg kun møtt et fåtall forskere som ikke ønsker å formidle, men jeg har møtt mange som er usikre på hva de kan si noe om, hvor langt de kan gå i å svare på spørsmål utover egen konkret forskning og hvor normative de kan være eller selv ønsker å være i sin formidling av forskning. Med normativ mener jeg hvor hvorvidt de ønsker å ha meninger om hvordan forskningen bør tolkes inn en samfunnsdebatt.
Hvor langt ønsker jeg å gå i å tolke mine resultater til fordel for en politisk løsning fremfor en annen? I hvilken grad kan min forskning brukes til å argumentere for eller mot hvordan vi innretter samfunnet på dette feltet? Jeg vil påstå at dette er vanskelige spørsmål å vurdere, særlig for forskere med kort fartstid.
Men jo lenger du går i å tolke funnene dine normativt, jo lettere er det å få plass i media. Mange forskningsprosjekt har kanskje intervjuet bare fem til ti personer, sett på en eller to skoler eller byer, og selv om konklusjonene i akkurat det utvalget er klart, er det nok til å si at kriminalomsorgen må endres? Har du dekning for å påstå at byplanleggingen bør snus rundt? Gir din forskning grunnlag for å uttale i norske medier at mattelærere bør undervise med den eller den metoden?
Da jeg ble med i et forskningsprosjekt som fikk penger av Forskningsrådet til å forske på forskningsformidling ønsket jeg å grave litt i dette spørsmål blant etablerte forskere. Hvilke refleksjoner gjorde de seg? Hvilke vurderinger gjør de i det de omsetter akademisk skrevne tekster med metodekapitler og teorivurderinger til formidling til folk flest? Ønsker de kun å presentere funnene og la det være opptil beslutningstakere og andre lesere å tolke dem, eller tenker de at det er uproblematisk å selv tolke funn og innta posisjoner i samfunnsdebatten om et gitt tema?
I det NFR-støttede (Norges forskningsråd, red.anm) prosjektet jeg er med på intervjuet jeg rundt ti forskere med lang og tidvis hyppig erfaring med forskningskommunikasjon fra ulike fagfelt. Her er det viktig å notere seg at spørsmålet ikke er hva de kan gjøre i betydningen har lov til å gjøre. Juridisk er svaret så å si nesten alt. Så lenge du ikke fremmer trusler eller kommer med hatefulle ytringer, kan du stort sett si hva du vil, når du vil.
Det jeg ville undersøke var hvor greit de synes det var å ha meninger om det de forsket på. Mitt spørsmål var rett og slett: I hvilken grad tenker du forskere kan være normative, altså ha meninger og tolkninger, ikke bare presentere resultater?
Min forutanelse om at det ikke var noen enighet om dette, fikk jeg raskt bekreftet. Mens noen tok til ordet for at man bør etterstrebe et sterkt skille mellom meninger og forskningsformidling, var det andre som tok til ordet for at det er tilnærmet umulig, og ikke minst kjedelig for andre å lese. For at forskning skal ha en verdi for andre ikke-eksperter må leseren eller lytteren hjelpes i å tolke resultatene. Hva betyr disse resultatene? Men det er klart at i den tolkningen ligger det jo noe normativt.
Denne type diskusjoner om forskningsformidlingens natur tror jeg kunne være med på å gi spesielt ferske forskere mer trygghet i sin formidling. Heller enn å stadig mane om mer synlighet ønsker jeg meg heller mer diskusjon og refleksjon rundt hvilke valg forskere gjør seg i møte mellom en akademisk verden og en offentlighet med andre ønsker og krav.
Les også:
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
Nyeste artikler
Varslere står fram med alvorlige anklager mot Tromsø-professor
Har du planer om å mase på ungdommens utdanningsplaner i jula?
Khrono søker nyhetsjournalist
Regjeringen tvinger fram nye studiesteder. Nå står Kongsvinger for tur
En stortingsmelding bygd på ønsketenkning?
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut