Å bruke innovasjon som et tomt «moteord» fremstår som utdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det går en debatt om innovasjonsbegrepet i Khrono, og da spesielt innovasjon i akademia. Man kan få inntrykk av at innovasjon er noe man bør være for eller mot, og vi mener det er behov for noen nyanseringer.

Kristoffer Chelsom Vogt stiller viktige og interessante spørsmål om innovasjonsbegrepet og den sentrale rollen det har fått i forskning og høyere utdanning, ikke minst i systemer for forskningsfinansiering. Han problematiserer særlig at innovasjonsbegrepet er uklart, og mener dette speiles i definisjonene som brukes av offentlige aktører. Definisjoner av innovasjon er imidlertid ikke uklare - de er forenklende. Det må de nødvendigvis være.

Det finnes mange ulike definisjoner av innovasjon, men så og si alle vektlegger det samme: Innovasjon innebærer å skape eller innføre noe nytt; dette nye må tas i bruk, implementeres, eller kommersialiseres i et marked; og det nye forventes å gi en form for verdiskaping.

Denne forståelsen av innovasjon er ikke motstridende med Schumpeters begrep om «kreativ destruksjon»; nyskaping vil i de aller fleste tilfeller innebære at eksisterende løsninger, praksiser eller industrier utfordres og fortrenges.

Innovasjon innebærer derfor ofte kontroverser, konflikter og motstand. Gjeldende definisjoner av innovasjon utelukker heller ikke at innovasjoner kan ha negative konsekvenser, det kan bidra til verdiskaping for noen og verdiforringelse for andre.

Les også

Innovasjonssnakk

Det er kanskje disse «mørke sidene» ved innovasjon som Vogt mener bør komme bedre frem, men det er noe annet å diskutere om innovasjonsbegrepet er uklart. Det er utvilsomt viktig å belyse negative konsekvenser ved innovasjon, nettopp for å unngå at innovasjon bare blir et honnørord, men dette er også i høyeste grad pågående diskusjoner. Eksemplene på dilemmaer og negative konsekvenser av innovasjon er mange.

En effekt av raskere innovasjonstakt og teknologisk utvikling, er for eksempel økte forskjeller. Ifølge Forbes har åtte av de ti rikeste i verden skapt formuen sin gjennom digitale innovasjoner. Dette har gjort at vi i dag har en grotesk skjevfordeling der disse ti rikeste mennene (for alle er menn) eier mer enn den fattigste halvparten (fire milliarder mennesker) av jordas befolkning.

Innovasjon som strategi for regional utvikling kan også være problematisk. I mange tilfeller kan det synes som de som trenger innovasjon mest, er de som har dårligst forutsetning for å innovere eller ta nye løsninger i bruk. Regioner i stagnasjon og nedgang har enorme utfordringer med å komme seg ut av uføret. Dette kan få store politiske konsekvenser. Regioner som ikke har en høy innovasjonstakt og som sakker akterut i kunnskapssamfunnet, viser sin misnøye ved stemmeurnene.

I en artikkel fra 2018 beskriver professor ved London School of Economics (LSE) Andrés Rodríguez-Pose det som «The revenge of the places that don’t matter». Der forklarer han både Trump og Brexit ved hjelp av disse mekanismene. Populisme og en dreining mot ytre høyre, har god grobunn i steder og regioner med dårlig vekst og mørke framtidsutsikter. Senest i valget i Italia så man det samme mønsteret.

Alt tyder på at vi ikke kan fortsette å bruke ressurser på den måten vi gjør nå, men samtidig fremheves innovasjon som løsningen på klima- og miljøproblemene vi har i dag. Flere peker på mulighetene for grønn vekst. Per Espen Stoknes, forsker ved BI og tidligere vararepresentant på Stortinget for MDG, definerer dette på denne måten: Grønn vekst er en økning i økonomisk produksjon som senker det samlede fotavtrykket. Ved hjelp av innovasjon og teknologiske fremskritt ser man for seg en utvikling der både levestandard og BNP øker selv om man bruker mindre ressurser.

Schott og Steinmuller beskriver en tredje generasjons innovasjonspolitikk der målet er å bidra til grønne innovasjoner hos den enkelte bedrift eller hele regioner, og innovasjonspolitikken har som ambisjon å hjelpe overgangen mot mer bærekraftige samfunn, både når det gjelder miljø og sosial bærekraft. Dermed forstås innovasjon både som årsaken og løsningen på de enorme klima- og miljøutfordringene vi står midt oppe i.

Les også

Universiteta kjem ingen veg med å gjera narr av innovasjon

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

I dette landskapet trengs det ikke et snevrere (eller klarere) innovasjonsbegrep, men snarere et utvidet innovasjonsbegrep - slik begrepet også har utviklet seg de siste årene. En bred definisjon er viktig for å fange opp kompleksiteten i hva innovasjon handler om i dagens samfunn, og få fram at effekter av innovasjon kan forstås ut fra ulike dimensjoner (utover økonomisk vekst).

Samtidig trengs det nyanserte debatter og forskning om innovasjon, slik at det utvikles kunnskap om innovasjoners både positive og negative konsekvenser. Dette krever tverrfaglige og flerfaglige tilnærminger til innovasjon, som belyser konsekvenser fra ulike perspektiver og ståsted.

Det betyr selvsagt ikke at all forskning skal handle om eller lede til innovasjon, men det er viktig å erkjenne at innovasjon vil være en sentral del av både problemene og løsningene vi står overfor fremover.

Det finnes dessuten et større spekter av innganger til å koble forskning og innovasjon enn det Vogt gir inntrykk av i sin kronikk. Å søke innovasjonsprosjekter som krever «forhåndserklæringer» om resultat og effekter er åpenbart ikke den beste veien å gå, og skaper lett frustrasjoner.

Særlig når det gjelder prosjekter forankret i samfunnsvitenskapelig forskning og humaniora. Kritisk diskusjon om innovasjonsdiskursene i akademia og systemer som skal stimulere til innovasjon er viktig, men å tilnærme seg innovasjon som et tomt «moteord» fremstår som utdatert.