Ny rapport
Ytringsfrihet i akademia:
— Mikroaggresjon og faglig ondskap er noe vi er nødt til å jobbe med
En fersk rapport om ytringsfrihetens kår i akademia var tema for fysisk paneldebatt torsdag.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
— Jeg vil at neste generasjon forskere skal formidle. Da mener jeg det er alvorlig og et høyt tall at rundt 12 prosent mener at kommentarer fra kollegaer, trusler eller at det ikke gjør karrieren deres noe godt, er et hinder i å ytre seg, sa klimaforsker og påtroppende direktør for Bjerknessenteret, Kikki Flesche Kleiven, og la til:
— Dette er alvor. Ja, du må tåle trøkk og ha ett skall. Du skal klare å stå i det. Men mikroaggresjon og faglig ondskap er noe vi er nødt til å jobbe med.
Ordene falt etter at hun i en paneldebatt torsdag ble invitert til å kommentere på funnene i Institutt for samfunnsforsknings (ISF) ferske rapport, som for første gang setter søkelyset på ytringsfriheten i akademia og hvordan blant annet forskere opplever å være en del av offentligheten.
Fra forskere til forskere
For blant funnene i rapporten er at hele 47 prosent av forskerne som har svart på ISFs spørreundersøkelse lar være å formidle forskningsfunn i offentligheten.
12 prosent varsler at hets og kritikk er årsaken.
Når det gjelder hvem som oftest står bak ubehagelige kommentarer, er dette «overraskende nok andre forskere og kolleger».
«Trusler kommer også i mange tilfeller fra kolleger, men her er det en større andel som kommer fra fremmede og anonyme personer», står det i rapporten.
Dette funnet var også det som overrasket Khrono-redaktør Tove Lie mest, som satt i panelet sammen med Flesche Kleiven, seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, Mona Abdel-Fadil, og førsteamanuensis ved OsloMet og sosialantropolog Thorgeir Kolshus.
— En unnlatelsessynd
Et annet funn, som Kolshus trakk frem som noe som overrasket han mest, var dette:
Halvparten av forskerne som har svart mener at forskere bør unngå å delta i debatter i nyhetsmediene om temaer de ikke forsker på.
— Hvem er det da som fyller tomrommet når vi skal definere forskningsfeltene våre så snevert? Blir det da en gruppe profesjonelle meningsbærere som skal uttale seg, som kanskje ikke ser på nyansene som så viktige, spurte Kolshus og la til:
— Jeg mener det er en unnlatelsessynd. Vi har ansvar for forskningsformidling og fagformidling.
Et rigg og støtte må på plass
Paneldeltakerne fortalte om flere ubehagelige situasjoner etter de har ytret seg offentlig tidligere.
Klimaforsker ved Bjerknessenteret ved Universitetet i Bergen, Flesche Kleiven, fortalte om hvordan hun opplevde det en av de første gangene hun hadde gjort et lengre intervju med en journalist i Aftenposten.
— Så var det nok noen på desken der som hadde det litt gøy med vinklingen. Jeg våkner altså opp til Aftenpostens forside hvor jeg er sitert: — Golfstrømmen stopper opp, sier Kleiven, med et bilde av et nedsnødd Oslo, sa Flesche Kleiven og la til:
— Når det er et av dine første mediestunt og folk sier at der dreit du deg skikkelig ut, så er ikke det gøy. Men fra dag en i Bjerknessenteret bestemte vi oss for at vi skulle ta plass og bygget opp en rigg bak, med debriefing og at det alltid var kollegaer du kunne diskutere sitater med. Og denne kulturen må hele tiden dyrkes.
Også Abdel-Fadil snakket om mange merkelige og ubehagelige meldinger fra folk i sosiale medier og på epost. Og hvor ubehagelig det er når usannheter hefter ved sitt eget navn i offentligheten.
— Her er det viktig at institusjonen støtter opp. Jeg husker en gang jeg nettopp hadde komt ut av studio og fikk en skikkelig ubehagelig melding. Da engasjerte sjefen seg og sjekket opp i hvilke meldinger som kom om meg i sosiale medier. Så en viktig del her er støtte til å ikke måtte lese disse selv, sa Abdel-Fadil.
— Feedbacken kommer alltid fra ytterkantene
Sosialantropolog Thorgeir Kolshus fortalte også om en episode som gjorde at han «gikk skikkelig i kjelleren», og både slettet Twitter-kontoen sin og ikke ytret seg i lang tid etter.
Han ble bedt om å kommentere en sak om syriske barnebruder, hvor vinklingen i blant andre NRKs Dagsnytt 18 ble «La henne være med mannen sin, sier antropolog».
Kolshus sier at det kom flere meldinger fra publikum som «Hva om barna dine mellom 10 og 12 ble voldtatt daglig?», men det var da en sosialantropolog-kollega kommenterte at Kolshus var en anti-antirasist at det virkelig slo hardt.
— Da gikk jeg skikkelig i kjelleren og da var det veldig godt å ha gode kollegaer som hadde vært ute en vinternatt før. Det tok lang tid før jeg turte å ytre meg igjen, sa Kolshus og kom med et interessant poeng:
— Feedbacken du får kommer alltid fra ytterkantene. Det er sjelden man får tilbakemeldinger fra fornuftige kollegaer, det kan skje i festlige lag flere måneder senere. Men man kunne ha sagt det der og da og det har jeg prøvd å følge opp selv. For jeg merker jeg blir glad av det selv og det sørger for at formidlingstradisjonen følges.
Kolshus har skrevet mer om episoden i en artikkel publisert i Norsk antropologisk tidsskrift.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Vide rammer i den akademisk friheten
En ting er ytringer eksternt, som forskningsformidling i mediene. En annen er ytringer om interne, administrative forhold på arbeidsplassen.
Jurist Vidar Strømme innledet under seminaret torsdag om jussen rundt ytringsfriheten i akademia og understreket tydelig at den akademiske friheten gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om både faglige og administrative spørsmål.
Khrono-redaktør Lie var klar på hvordan disse ytringsrommene oppleves forskjellige blant forskere, og fortalte om at media ofte tipses om kritikkverdige forhold som de ikke selv tørr uttale seg om.
— Mange tenker nok at det ikke lønner seg å ta opp det som er kritikkverdig, mens andre er i en posisjon hvor det er mindre å frykte. Inntil man endrer denne kulturen så er det et ytringsrom der som mange ikke tar. For du har en del å miste om du er i en midlertidig stilling. Så vi må ta opp dette internklimaet, sa Mona Abdel-Fadil.
— Er omdømme eller debatten viktigst
En annen intern utvikling Flesche Kleiven pekte på, var skiftet som nå skjer ved flere institusjoner fra valgt til ansatt ledelse.
— Vi har ansatte instituttstyrer og dekaner, den åpne debatten hvor det smalt i veggene og man likevel kunne ta en kaffi etterpå om hvordan utvikle best undervisning finnes ikke på samme måte. Det er en forvitring av en type sted hvor vi kunne uttale oss og diskutere ting. Det er veldig leit. Akademiske samlingssteder forsvinner og det går utover vår rett til å mene, sa Flesche Kleiven.
OsloMet-førsteamanuensis Kolshus mener også at større kommunikasjonsfokus i form av strategier og kommunikasjonsavdelinger, gjør noe med ytringsrommet for forskere.
Han fortalte at han har snakket med flere ph.d.-studenter som opplever at de ikke er frie til å kommunisere om sine forskningsfunn, fordi de først skal gjennom forskningsgruppen og deretter gjennom kommunikasjonsavdelingen og få grønt lys.
Kolshus, som har vært fast spaltist i Aftenposten i mange år, opplevde selv at en instituttleder krevde å få lese gjennom en kronikk han skulle publisere.
— Da sa jeg tydelig i fra at det var helt uaktuelt. Og instituttlederen fikk jo hakeslepp av en helt annen liga. Da kan vi godt snakke om ytringsfrihet som et enkelt prinsipp. Jeg turte jo å si fra, men hadde jeg vært mer tynnslitt og kanskje hatt en midlertidig stilling, hadde jeg jo tenkt meg om to ganger neste gang jeg tenkte på å skrive en kronikk, sa Kolshus.
Også Khrono-redaktør Lie stilte spørsmål ved hva det økende fokuset på omdømme og omdømmemålinger gjør for ytringsrommet til forskere.
— Er det omdømmet eller debatten som da blir viktigst, spurte Lie.
