Vi trenger mer enn elite­studenter

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Hvem tar høyere utdanning i Norge? Verken historiene om elitestudentene vi hører under opptaket eller forestillingen om at nå tar «alle» utdanning, gir et riktig bilde. Statistisk sentralbyrå (SSB) sine tall viser at en drøy tredel av befolkningen i Norge har utdanning etter videregående, blant de yngre er det oppe i halvparten av fødselskullene. Selv om det er lenge siden vi bare hadde eliteuniversiteter som tok opp et svært snevert utvalg av befolkningen, er det fremdeles ikke tilfeldig hvem som blir studenter. Sammenlignet med sine jevnaldrende, har de som tar høyere utdanning i gjennomsnitt bedre karakterer, og foreldre med lengre utdanning.

Selv om opptaket fremdeles er sosialt skjevt, er det en blandet gruppe studenter vi tar imot på universiteter og høyskoler om en måneds tid. Mange har jobbet hardt for å komme inn. De som tar opp fag er slett ikke bare toppstudentene vi ofte snakker om, som forbedrer gjennomsnittskarakteren for å komme inn på medisin. Forskning fra forskningsinstituttet NIFU og SSB viser at flertallet som tar opp fag har en 2-er eller 3-er fra før, og tre av fire som tar privatisteksamen tar fag de ikke har fra før. Omtrent halvparten av studentene kommer fra hjem hvor ingen av foreldrene har høy utdanning. For mange har det å ta høyere utdanning slett ikke vært en selvfølge eller enkelt å få til.

Som underviser er det lett å tenke at alt hadde vært bedre hvis vi tok opp studenter med høyere karakterer. Utfordringene i undervisningen skal tas på alvor: Vi har, og bør ha, faglige krav som studentene må oppfylle. Å løfte studentene opp på det nivået som kreves når vi også har begrenset med ressurser til å undervise, er en krevende oppgave. 

Samtidig har jeg som underviser opplevd det dypt meningsfullt å få være med studenter som hever seg til et faglig nivå som verken de selv eller andre rundt dem trodde var mulig. Som metodeunderviser har jeg hatt mange studenter som er vant til å tenke at tall er noe de verken liker eller kan mestre. Å se lyset i øynene deres når de opplever å forstå en statistisk analyse er en glede for både studenten og meg.

Å undervise og veilede studenter som allerede når de starter er sterke faglig, er en enklere oppgave. Som veileder har jeg hatt mindre jobb, og kunnet sole meg i glansen fra den vellykkede studenten. Men jeg har også sittet igjen med en følelse av at mitt bidrag egentlig hadde begrenset betydning. De gangene jeg har opplevd at jeg virkelig har gjort en forskjell, er når jeg har veiledet studenter hvor det ikke sto skrevet i stjernene at de kom til å lykkes i akademia.

Ikke alle studenter lykkes. Blant studentene som snart går inn dørene våre kan vi regne med at bare drøyt halvparten fullfører studiet de begynner på til normert tid, og rundt en fjerdedel kommer trolig til å falle fra. Når studentene mine slutter, stryker eller får E, kan det være tungt både for studentene og meg. Jeg tenker fremdeles på masterstudentene som jeg har mistet underveis, og lurer på om jeg kunne gjort noe annerledes.

Opptaksutvalget

Hevder elever med svake karakterer er glemt i forslaget til nytt opptaks­system

Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved målet om at alle studenter skal ende med det systemet definerer som suksess. Bak frafallstallene ligger en del historier som burde vært annerledes: vi som har ansvaret for utdanningen kunne fulgt opp studenten bedre, eller studenten selv kunne gjort en sterkere innsats.

Men frafall og utsettelser er ikke alltid uønsket og uunngåelig. Hvis studentens eget mål bare er å stå, og det er lite realistisk å få til noe mer, er min jobb som veileder å bidra til å dra inn oppgaven på overtid til karakteren E. Hvis studenten slutter fordi de finner noe annet de heller vil gjøre, er det ikke nødvendigvis trist.

Økonomien til universiteter og høyskoler hviler i stor grad på produksjon av studiepoeng og kandidater — vi lever i all hovedsak av å utdanne studenter. Det er et viktig samfunnsoppdrag som innebærer mer enn å bare utdanne de som har alle forutsetningene for å lykkes allerede før de begynner. Karakterene fra videregående som i disse dager avgjør samordnet opptak, kan til en viss grad predikere hvordan studentene gjør det i høyere utdanning. Det betyr at de som kommer inn med gode karakterer, har større sjanse for å fullføre høyere utdanning og for å fortsatt få gode karakterer.

Men alle som kan noe om statistikk og som selv har hatt studenter, vet at det er mange unntak. Mange av studentene som i august begynner på et universitet eller høyskole og er usikre på om de kommer til å klare det, vil om noen år gå ut av campus med fullført utdanning og helt nye kunnskaper og ferdigheter som arbeidslivet trenger. Å få være med på løpet deres gjør det meningsfullt å jobbe i høyere utdanning.