Debatt ● Konow-Lund, Berget, Jonsmoen, Ballo, By og Patel

Vi kan ikke nok om inkluderende undervisning i høyere utdanning

Hvor forberedt er høyere utdanning på å tilrettelegge for et stadig større mangfold av studenter?

— I stedet for å utelukkende sette søkelyset på studentenes sviktende konsentrasjon eller manglende studievaner, bør vi også spørre oss selv: Hva kan vi som undervisere gjøre bedre?
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

 

Når undervisere står foran et auditorium og ser studentene forsvinne inn i skjermer eller ut av undervisningsopplegget, er det lett å legge skylden på dem. Selv om studentene bør og skal ta ansvar for egen læring, må det være mulig å rette blikket noe mot oss undervisere og stille noen spørsmål. 

I hvilken grad har vi for eksempel jobbet aktivt for å øke utvikle kunnskapen om hva dagens mangfoldige og varierte studentgruppe har behov for? Hva vet egentlig vi undervisere om kunsten å inkludere pedagogisk? Hvor ofte trenes vi undervisere innen høyere utdanning i metoder for å sikre at flest mulig faktisk henger med — uavhengig av om utfordringene er midlertidige, kroniske, fysiske eller kognitive? 

Dette er noen av spørsmålene som er verdt å stille for å kunne oppfylle OsloMets verdi om å stimulere til inkludering og mangfold.

For tusenvis av unge er høyere utdanning selve inngangsbilletten til en trygg jobb, en forutsigbar inntekt og kanskje til og med en karriere de brenner for. Likevel forteller studenter om hvordan barrierer i undervisningsopplegget kan være så høye at de gir opp. 

En student delte historien om hvordan en venn med store konsentrasjonsvansker følte seg tvunget til å velge bort sin akademiske drøm og heller velge en alternativ fremtid. Likevel var det var høyere utdanning han alltid hadde drømt om. Det ble med drømmen.

Khrono skrev for kort tid siden om hvordan 1 av 4 studenter risikerer å slutte i første studieår og av de som aldri vender tilbake til studier risikerer dårlig økonomi og ende i utenforskap kommer det frem av en nylig SSB-rapport.

Samtidig viser tall en stadig økning i studenter med funksjonsnedsettelser. Eurostudent 2024-rapporten avdekker at over 31 prosent av studentene rapporterer om slike utfordringer. Dette er ikke et marginalt fenomen, men en realitet som bør tvinge fram en alvorlig diskusjon: Hvor godt forberedt er høyere utdanning på å tilrettelegge undervisning og veiledning for et stadig mer mangfoldig studentgrunnlag? 

Og, ikke minst, trenger dette å kreve store ressurser, eller handler det i første rekke om en pedagogisk bevisstgjøring?

Blant undervisere er det ikke uvanlig å møte holdninger som at «høyere utdanning er ikke for alle» eller at tilrettelegging er ressurskrevende og vanskelig å prioritere. Dette er holdninger som går igjen i hele utdanningsløpet. Mange elever blir allerede på barneskolen og ungdomsskolen fortalt at de kanskje ikke passer inn i akademia. De som likevel trosser tvilen, risikerer å møte et utdanningssystem der de stadig får bekreftet sine egne bekymringer.

Samtidig viser studier at dette ikke bare handler om studenter med spesifikke diagnoser eller vedtatte funksjonsnedsettelser. Mange studenter sliter. Professor Espen Ytreberg har tidligere pekt på hvordan dagens studenter i økende grad har utfordringer med lesing. Likevel er det svært få spor av en pedagogisk bevissthet om hvordan vi kan håndtere dette i høyere utdanning.

Spørsmålet vi må stille er ikke om studentene er godt nok forberedt på høyere utdanning, men om høyere utdanning er godt nok forberedt på studentene.

Dette reiser et ubehagelig spørsmål: Har høyere utdanning tatt innover seg at studentmassen har endret seg? At undervisningsmetodene som fungerte for en gruppe studenter innen høyere utdanning for 30 år siden, ikke nødvendigvis treffer dagens studentgruppe?

Derfor spør vi om universiteter og høyskoler i stor nok grad tar dette spørsmålet på alvor, særlig med tanke på at en stadig større andel studenter har utfordringer med konsentrasjon, psykisk helse eller andre barrierer for læring.

I stedet for å utelukkende sette søkelyset på studentenes sviktende konsentrasjon eller manglende studievaner, bør vi også spørre oss selv: Hva kan vi som undervisere gjøre bedre? Hvor ofte oppdaterer vi vår egen kunnskap om pedagogiske metoder som fremmer inkludering? Hvor ofte stilles det krav til at vi må utvikle oss på samme måte som vi forventer at studentene skal vokse faglig?

Dersom vi mener alvor med at høyere utdanning skal være tilgjengelig for alle som har evner og vilje, kan vi ikke fortsette å overse pedagogikkens blinde flekk. Inkluderende undervisning er ikke en snill gest til en marginal gruppe — det er en nødvendighet for kvaliteten og relevansen til utdanningen vi tilbyr.

Spørsmålet vi må stille er ikke om studentene er godt nok forberedt på høyere utdanning, men om høyere utdanning er godt nok forberedt på studentene. En følge av manglende søkelys på pedagogisk inkludering kan føre til at flere gjør som den unge personen jeg hørte og velger en alternativ retning til tross for at drømmen er høyere utdanning fordi drømmen opplevdes som umulig. 

Økt innsikt og kunnskap i inkluderende pedagogiske strategier vil ikke bare hjelpe studentene, men også undervisere som ønsker at utdanning innen høyere utdanning skal inkludere flere.

Innlegget er skrevet av seks OsloMet-ansatte:

Maria Konow-Lund, professor

Gerd Berget, professor

Kari Mari Jonsmoen, professor

Eva Marie Ballo, seniorrådgiver 

Ragnhild By, seniorrådgiver

Tulpesh Patel, førsteamanuensis

Powered by Labrador CMS