Debatt ● silje ohren strand

Tolking må anerkjennes som ferdighetsfag

Profesjonalisering basert på forskningsbasert utdanning er motgift mot at Norge ender opp med en overvekt av utøvere av tolkeprofesjonen med en språktest og et helgekurs på CV-en.

— Å utdanne profesjonsutøvere handler ikke bare om å gi enkeltindivider et eksamensbevis, men også å skape grunnlaget for et større kollegium av utdannete profesjonsutøvere som aktivt og med høy faglig integritet legger premissene for yrkesutøvelsen, skriver Silje Ohren Strand.
Silje Ohren Strand
Universitetslektor Silje Ohren Strand
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ved Seksjon for tolkeutdanning ved OsloMet har vi fulgt debatten mellom førsteamanuensis Åse Johnsen ved Universitetet i Bergen og førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag, OsloMet, Hilde Fiva Buzungu. Vi berømmer debattantene for å belyse noen viktige utfordringer på feltet.

Johnsen fremhever at utdanningsordningene innen tolkefeltet fortsatt tildeles for lite ressurser, og at tolkefeltet i Norge i dag preges av mangelfull tilgang på kvalifiserte – utdannete – tolker.

Først når tolkeutdanningene er styrket nok til å etterkomme samfunnets behov og det offentlige er bevisst nok på kvaliteten i tjenesten, først da drar vi i samme retning

Silje Ohren Strand, universitetslektor ved OsloMet

Johnsen henviser til den nye tolkeloven som «skal bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjenester fra offentlige organer. Loven skal også bidra til å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard», og hun understreker helt essensielt at tolk som en profesjonsutøver alltid har to tolkebrukere: både den som ikke kan norsk og den offentlige tjenesteyteren, som behøver gode tolker for å kunne utføre jobben sin forsvarlig.

Fiva Buzungu løfter frem forskningsstudier og statistikk som viser at private formidlingsbyråer stiller med tolker uten tolkefaglige kvalifikasjoner. Dette er et viktig perspektiv og danner også noe av bakgrunnen for tolkeloven: å lovfeste offentlig tjenesteyters ansvar for å bestille kvalifisert tolk, når vedkommende behøver kvalifisert tolketjeneste for å kunne kommunisere forsvarlig med sine tjenestemottakere.

Debattens kjernespørsmål: Er utdanningstilbudet innen tolking i offentlig sektor tilstrekkelig? Finnes det nok kvalifiserte tolker til å dekke samfunnets tolkebehov? Og hva vil det si å være kvalifisert?

Dette er ikke spørsmål som kan besvares som et enten/eller, men heller et både/og. Det er fordi profesjonaliseringen av tolkeyrket fortsatt ikke er godt nok fundamentert, selv om nødvendige kvalifikasjonsordninger er på plass. Vi har et godt kvalifiseringssystem i Norge og utmerker oss i internasjonal sammenheng. Tross alt dette har vi fortsatt for få utdannete tolker.

Fiva Buzungu sier videre:

«Det er behov for forskning på dekningsgraden av tolker på de ulike språkene hvor offentlige organer har behov for tolk, men jeg vil mene at det per i dag ikke er grunnlag for å si at offentlige organers problemer med å etterleve tolkelovens § 7 om krav til kvalifisert tolk gjennomgående skyldes for få tolker eller for få studieplasser ved tolkeutdanninger.»

Johnsen adresserer denne påstanden i sitt tilsvar, gjennom å vise til hvor få tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister i dag: 1614 personer, hvorav 765 er oppført i kategori E og følgelig ikke har noen tolkefaglig utdanning.

Videre er det kun under halvparten av disse som jobber fulltid som tolk, mens godt over halvparten melder å jobbe deltid eller sporadisk som tolk. Det sier seg selv, påpeker Johnsen, at det er umulig å dekke gjennomsnittlig 2000 tolkeoppdrag per dag med 1614 enkeltpersoner. Det er ikke på langt nær utdannet mange nok tolker til å dekke behovet for kvalifisert tolk i Norge i dag: Landet er langstrakt, og distriktene mange.

Fiva Buzungu framholder videre at dersom det ikke finnes nok kandidater til opptaksprøven for tolkeutdanningen på språk som mabaan, «vil ikke all verdens utbygging av studietilbud i tolking kunne bøte på dette.»

La oss se på tall på uteksaminerte bachelorstudenter: Til sammen 90 studenter har til nå gjennomført det 4-årige bachelorløpet i tolking i offentlig sektor ved OsloMet. Siden BA-studiet ble opprettet i 2017 og den første uteksamineringen av BA-studenter fant sted høsten 2020 er 90 enkeltpersoner i til sammen 8 språk uteksaminert. Det er et viktig steg, men et svært lite tall sett i forhold til alle som tar tolkeoppdrag i dag.

Nyeste artikler

Mest lest

Dette handler altså ikke om å ta tempen på rekrutteringen til et bestemt enkeltspråk på et visst tidspunkt. Selv om det ikke finnes nok rekrutter til forsvaret i en region på et visst tidspunkt, bygger man ikke ned forsvaret. En tolkeutdanning som skal bestrebe seg på å dekke samfunnets tolkebehov innen de til enhver tid mest etterspurte 100 språk er nødt til å rustes opp med bemanning, fleksibilitet og ressurser for å etterkomme behovet.

Johnsens bekymring over hvor hensiktsmessig det er å kalle laveste kategori med tolker «kvalifiserte», er reell og deles av oss. Kategori E i tolkeregisteret var tidligere ment som rekrutteringskategori, men i dag oppføres kandidatene som kvalifiserte tolker – selv om de bare besitter en tospråklig test og et helgekurs om tolkens ansvarsområde, slik Johnsen helt riktig påpeker.

I hvilke andre profesjoner holder det med et helgekurs? Foretrekker man å bistås av en profesjonsutøver med helgekurs, eller av en med en omfattende utdanning innen yrket? Hvem skal ha mandatet til å definere at første alternativ er tilstrekkelig: det offentlige eller private tolkeformidlere?

Vi deler Fiva Buzungus og Johnsens syn på problemet med private formidleres manglende kvalitetsvurderinger. Men vi har forvaltningsloven, vi har nettopp fått på plass en tolkelov – hvorfor er da kvalifiseringssystemet og tilgangen til kvalifiserte tolker fortsatt så vanskelig å navigere i for tolkebrukerne?

Dette mener vi henger sammen med (den mangelfulle) satsingen på utdanning. Tolkeutdanningen er plassert i en finansieringskategori som ikke tar høyde for at tolking er et ferdighetsfag. Dette gir utdanningen svært stramme budsjetter og liten fleksibilitet, noe som igjen medfører at tilveksten av tolker i de høyeste kategoriene skjer i skilpaddetempo.

En profesjonaliseringsprosess skal jo øke den enkelte tolkebrukers forståelse for hva kvalifikasjon innen tolkeyrket innebærer, og dermed muligheten til å navigere i tolketilbudet. Profesjonalisering basert på forskningsbasert utdanning er motgift mot at Norge ender opp med en overvekt av utøvere av tolkeprofesjonen med en språktest og et helgekurs på CV-en.

Å utdanne profesjonsutøvere handler ikke bare om å gi enkeltindivider et eksamensbevis, men også å skape grunnlaget for et større kollegium av utdannete profesjonsutøvere som aktivt og med høy faglig integritet legger premissene for yrkesutøvelsen.

Først når tolkeutdanningene er styrket nok til å etterkomme samfunnets behov og det offentlige er bevisst nok på kvaliteten i tjenesten, først da drar vi i samme retning om å etterleve bestemmelsene i Lov om offentlige organers bruk av tolk.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

ferdighetsfag silje ohren strand åse johnsen seksjon for tolkeutdanning profesjon nasjonalt tolkeregister meninger hilde fiva buzungu tolk debatt tolkeutdanning
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS