Debatt ● bjarne gunnar vandeskog
To sensorer skaper problemer og løser ingen
— Det skal ikke mye innsikt i den menneskelige psyke til for å kunne se at den nye ordningen er helt avhengig av vår motivasjon for å kunne lykkes, samtidig med at den er som skapt for å underminere den samme motivasjonen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Statsråd Moe har tatt til fornuften. Det har ikke Tuva Todnem Lund, leder av Norsk studentorganisasjon (NSO). Hun hevder fremdeles at to sensorer vil sikre studentenes rettigheter, til tross for at vinningen vil være forsvinnende liten, til en enorm konstnad og at ordningen, med stor sannsynlighet, vil skape nye og mer alvorlige problemer enn de den er ment å fjerne.
Det handler om skala og statistikk. I Norge er det litt i overkant av 300 000 studenter. For enkelthets skyld kan vi si at hver av dem tar tre eksamener per semester. Det vil si 900 000 besvarelser som skal sensureres. Ingen sensur er 100 prosent «korrekt» i den forstand at den reflekterer nøyaktig kvaliteten på besvarelsen.
Det kan vise seg praktisk umulig å gjennomføre ordningen med to sensorer fordi det vil kunne bli umulig å skaffe nok sensorer.
Bjarne Gunnar Vandeskog, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet
Ulike fagpersoner vektlegger dessuten alltid kriteriene litt ulikt slik av «avviket» fra «korrekt» går i ulike retninger. Når det er to sensorer kan det være uenigheter om 5-10 prosent av besvarelsene (uten at jeg har samlet eksakte tall) og en sjelden gang vil den ene sensoren gi stryk og den andre toppkarakter. Altså, det vil alltid være mellom 45 000 og 90 000 besvarelser hvor ulike fagfolk bedømmer dem ulikt, eller ville gjort det hvis det hadde vært 2 sensorer.
Statistisk vil forskjellene i bedømmelsene fordele seg over hele karakterskalaen etter Gausskurven. De aller feste vil være én karakter i forskjell og noen ekstremt få vil være fra F til A.
Hvis den siste kategorien hadde utgjort 1 promille ville det betydd mellom 45 og 90 tilfeller, hvert semester, der en student ville kunne klaget og gå fra en F til en A. Så mange tilfeller ville, med stor sannsynlighet, fått enorm oppmerksomhet i mediene. Fraværet kan tyde på at antallet bedømmelser med så stort sprik er langt lavere.
Personlig har jeg aldri opplevd det, på over 30 år. Selv to karakterer i forskjell har jeg bare opplevd noen få ganger, primært ved mistanker om fusk der jeg har strøket studenten, fuskesaken er blitt henlagt og klagesensor har gitt D eller bedre.
Når det er to sensorer diskuteres uenigheten, og så settes en felles karakter. I de aller fleste tilfeller er uenigheten bare én karakter og mitt inntrykk, etter mer enn 30 år som sensor, er at omlag like mange går opp som de som går ned. For hver enkelt student er det umulig å vite om den nye karakteren er mer «korrekt» enn den opprinnelige.
Slik sett er ingenting vunnet mht. å styrke enkeltindividers «rettigheter». Samtidig er det selvsagt mer sannsynlig at den nye karakteren vil ligge nærmere et hypotetisk gjennomsnitt av slik 100 uavhengige sensorer ville bedømt oppgaven. Slik sett vil 2 sensorer bidra til en marginal økning av den statistiske «rettferdigheten», men den hypotetiske gjennomsnittskarakteren vil ikke kunne brukes for å avgjøre om den spesifikke karakteren som faktisk blir gitt er mer rettferdig enn den som ble forkastet. For den enkelte student er det altså ikke mulig å slå fast om hans/hennes rettigheter er styrker eller svekket, og ingenting er vunnet på individnivå.
Når det gjelder problemet med større ulikheter enn én karakter er forekomsten statistisk sett veldig liten, sannsynligvis langt mindre enn én av tusen. Samtidig vil det i store utvalg (900 000 besvarelser) alltid eksistere avvik. Altså, det vil alltid eksistere noen tilfeller der en alene-sensor vil gi en F og en klagesensor vil gi A. Dette fenomenet vil aldri kunne utryddes.
Antallet store avvik vil kanskje kunne reduseres fra noen ekstremt få, til en eller annen brøkdel av ekstremt få, men avviket vil alltid bestå. Mht. studentenes rettigheter er altså forsvinnende lite oppnådd, men til en gigantisk kostnad.
Hvert semester er det 900 000 besvarelser som skal sensureres. Å være ekstern sensor innebærer å sette seg inn i et annet pensum, lese besvarelsene, skrive notater, kommunisere med intern sensor, delta i å registrere karakterene og gi begrunnelser. I beste fall en time per besvarelse, men som oftest nærmere 2. Det vil si at hvert semester vil universitets- og høyskolesektoren måtte bruke i mellom 1 og 1.5 million arbeidstimer på den eksterne sensuren alene.
Tatt i betraktning at et årsverk er ca. 1800 timer snakker vi her om mellom 500 og 800 årsverk. Hvert årsverk lønnes med ca. kroner 600 000, og den totale kostnaden ligger altså mellom kroner 300 og 500 millioner hvert semester.
Til tross for at ordningen med to sensorer i beste fall kun vil oppnå en marginal statistisk forbedring av studentenes rettigheter insisterer NSO på å bruke disse enorme ressursene, som må tas fra ordinær drift, og dermed forringe kvaliteten på undervisningen. De aksepterer altså betydelig dårligere undervisning for at et forsvinnende lite problem skal reduseres til en brøkdel av forsvinnende lite.
I tillegg kan det vise seg praktisk umulig å gjennomføre ordningen med to sensorer fordi det vil kunne bli umulig å skaffe nok sensorer. Det har ikke vært mulig å finne offisielle data om antallet eksterne sensorer ordningen vil kreve, men vi vet at det er ca. 900 000 besvarelser som skal sensureres.
Hvis vi antar at hver ekstern sensor vil komme til å sensurere mellom 50 og 100 besvarelser vil det si at det vil trengs mellom 9 000 og 18 000 sensorer, som ikke har ekstern sensurering som en del av sin normerte jobb, og som derfor må være villige til å bruke av sin fritid til å sensurere.
Det er ca. 24000 ansatte i såkalte UFF-stillinger (undervisning, forskning og formidling) ved alle landets høgskoler og universiteter. Langt fra alle er relevante som mulige eksterne sensorer, men la oss si at 20 000 i teorien er det. Det vil si at mellom 50 og 90 prosent av alle som har forutsetninger for å kunne være ekstern sensor må være villige til å gjøre det hvert semester. Dette må de si ja til samtidig med at de må bruke mer av sin tid på å skaffe eksterne sensorer til egne fag, fra et stadig krympende sett av villige.
Sensurarbeid er elendig betalt i forhold til innsatsen og stort sett drepende kjedelig. Jeg gjør det kun som vennetjenester, og den motivasjonen er raskt i ferd med å forsvinne. Det er jo et forunderlig paradoks her. Den nye ordningen vil gjøre det mye vanskeligere for oss undervisere å gjøre jobbene våre så godt som vi gjerne vil. Samtidig er den helt avhengig av vår velvilje for å kunne gjennomføres.
Det skal ikke mye innsikt i den menneskelige psyke til for å kunne se at den nye ordningen er helt avhengig av vår motivasjon for å kunne lykkes samtidig med at den er som skapt for å underminere den samme motivasjonen.
Som på fjellet; det ingen skam å snu, Tuva Todnem Lund. Dere fikk en idé som dere trodde var god. I en perfekt verden ville den vært det. Men verden er ikke perfekt, og nå lar dere drømmen om det perfekte bli det godes fiende. Ok, slikt kan skje, også for den beste. Men når det skjer vil den beste innse uhellet og justere kursen.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
KI-generert lærebok skaper bølger. — Helt absurd