Film jan storø

Stoltenberg-dokumentaren er god, men mangler kritisk blikk

Den nylig avgåtte generalsekretæren i NATO følges tett i en ny dokumentar, så nært at det noen ganger føles som om vi blir kjent med ham.

Filmen følger Stoltenberg tett. Svært tett. Copyright foto: Euforia

Publisert

FAKTA

Stoltenberg — Facing War

  • Kinopremiere: 04.04.2025
  • Medvirkende: Jens Stoltenberg, Volodymyr Zelenskyj, Tayyip Erdoǧan, Viktor Orbán, Joe Biden
  • Sjanger: Dokumentar
  • Regi: Tommy Gulliksen
  • Manus: Tommy Gulliksen, Anne Marte Blindheim
  • Nasjonalitet: Norsk
  • Aldersgrense: 12 år (passer for voksne)

Regissør Tommy Gulliksen har fått tilgang til Stoltenberg i det siste året han var generalsekretær. Han har fått anledning til å følge ham usedvanlig tett. Dermed får vi en rekke scener hvor Stoltenberg møter de fleste av dagens internasjonale storpolitikere i diskusjoner og forhandlinger. 

Så tett er han på at Stoltenberg flere ganger glemmer at han sagt ja til filmskaperen, og blir litt overrasket når han får øye på Gulliksens kamera i baksetet på bilen som henter ham.

Gulliksen har ellers med seg et helt lag av de fremste norske dokumentaristene i ulike fagfunksjoner. Her satses det, og resultatet er en god dokumentar som engasjerer fra første til siste bilde. Röyksopps musikk topper det hele.

Filmstilen er noen ganger relativt rå. Vi skjønner at Gulliksen innimellom må løpe etter Stoltenberg med sitt kamera for å få gode bilder. Dermed blir det av og til litt uskarpt, og kanskje ikke alltid det beste utsnittet. Men nettopp denne siden av filmen er dens styrke. Den understreker at vi, som publikum, ser inn i en verden vi ikke er en del av.

Samtidig er noen av valgene underveis problematiske. Det skal jeg komme tilbake til.

Noe av det meste spennende er at vi er med på generalsekretærens tette dialoger med de internasjonale lederne, hans interne møter og en av hans sesjoner for medietrening. Vi får rikelig av hans evner som brobygger, forhandler og hans direkte og nærmest kameratslige stil med nærmest hvem det skal være. Dessuten får vi et lite innblikk i hvem av lederne som er greie å samarbeide med, og hvem som må «bearbeides» for å komme fram til enighet.

Det bildet vi sitter igjen med er at NATO har vært heldige som har hatt ham i sjefsstolen. Stoltenberg gir inntrykk av å være saklig og prinsipiell. Samtidig får vi inntrykk av at han er en fordømt hyggelig fyr.

Vi får også se taleskriverne og rådgiverne i arbeid. Folk i slike funksjoner er som regel enda mer skjult for den allmenne befolkningen enn det deres sjefer er. Derfor er det fint at vi får dette innblikket.

Filmen handler altså om Stoltenbergs siste år i sjefsstolen. Som en følge av dette er det hans håndtering av krigen i Ukraina som er det gjennomgående temaet. Dessuten vies arbeidet med å inkludere Sverige i NATO en del plass. I begge disse temaene er budskapet tydelig: Jens ordner opp! Iallfall er det nettopp her hans diplomatiske ferdigheter kommer mest til anvendelse.

Vi får med andre ord et hyggelig portrett som er meget godt laget, men som gjerne kunne vært skarpere i kanten.

Jan Storø

Vi blir også litt kjent med faren Thorvald og moren Karin, og vi er innom 22. juli og rosetoget.

Men andre sider ved Stoltenbergs NATO-tid er ikke med i det hele tatt. Fra norsk side kan vi særlig savne at spørsmålet om bombingen av Libya i 2011 blir berørt. Den skjedde før Stoltenbergs tid som generalsekretær (han tiltrådte i 2014), men under hans tid som statsminister. Diskusjonen om NATOs rolle som forsvarsallianse versus krigførende aktør er med andre ord sterkt underkommunisert.

Ett naturlig spørsmål som kunne vært stilt, er om Norges aktive deltakelse i bombingen av Libya faktisk la grunnen for at Stoltenberg tre år senere ble funnet verdig til å lede NATO. Og videre, om et slikt grunnlag hadde noen spesiell betydning for hans virke som generalsekretær.

Men, en slik har film har ikke Gulliksen ønsket å lage. Det må respekteres. På den annen side gjør det filmen litt flatere, litt mer som en hyllest av personen Stoltenberg. For det er ingen tvil om at han kommer godt ut av filmen. 

En morsom detalj i så måte, som vi får se flere ganger i filmen, er at Stoltenberg ser ut til å ha en vane med å sitte i sokkelesten så ofte han kan. Generalsekretæren som tar av seg skoene er et gjennomgående bilde. Her har Gulliksen vært observant. At Stoltenberg også tar på alle han hilser på, blir godt dokumentert.

I forlengelsen av dette: Stoltenbergs tilsynelatende «small talk»-orienterte stil ser ut til å være svært verdifull. De delene av filmen kan kanskje fungere som pensum for kommende diplomater.

Vi får med andre ord et hyggelig portrett som er meget godt laget, men som gjerne kunne vært skarpere i kanten.

Vi kommer ett lite hakk nærmere den uformelle siden av den betydningsfulle lederen, mens vi ikke blir kjent med den maktpolitiske virksomheten generalsekretæren utøver — eller NATOs rolle i storpolitikken.

Powered by Labrador CMS