Debatt ● Infanti og Sripada
Skolepenger vil svekke læringsmiljøene, selv for norske studenter
Forslaget er en tapt anledning til å holde i hevd Norges unike tradisjon for å fremme utdanning som en verdifull investering i oss alle, uavhengig av opprinnelsesland, skriver Jennifer Infanti og Kam Sripada.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
NORSK (se under for engelsk versjon)
Norges radikale og forhastede forslag om å innføre skolepenger for studenter fra land utenfor EU/EØS står i strid med landets forpliktelse til å styrke utdanning, arbeidsliv, rett og rimelig inntekt, helse og like muligheter som del av FNs bærekraftsmål. Med dette forslaget risikerer man ikke bare å gå glipp av evnerike individer fra hele verden, men attpåtil å svekke læringsmiljøene i Norge for alle studenter. Dette forslaget er en tapt anledning til å holde i hevd Norges unike tradisjon for å fremme utdanning som en verdifull investering i oss alle, uavhengig av opprinnelsesland. Vi står sammen med rektorer, akademisk ansatte og, viktigst av alt, studenter, idet vi oppfordrer dagens regjering til å avvise forslaget på det kommende komitémøtet deres i juni.
I dag utgjør norske studenter 90,7 prosent av NTNUs studentmasse, mens de resterende studentene representerer 122 land. Tallet på ikke-europeiske studenter som tar en bachelor- eller mastergrad ved NTNU, som i dag ligger på rundt 450, utgjør imidlertid bare en brøkdel av det totale antallet kvalifiserte søkere til de internasjonale masterprogrammene våre. Hvis de foreslåtte skolepengene blir en realitet uten at det innføres nye stipender, forventes dette tallet å stupe neste år. Norges studiesteder vil da plutselig by på færre tverrkulturelle vennskap, en mer homogen studentmasse, innsnevret kompetanse på tvers av mange programmer, mindre språkmangfold og med ubetydelige kostnadsbesparelser å vise til. «Noen av de beste masterstudentene jeg har hatt kunne aldri ha kommet om vi hadde krevd studiepenger» fremhevet professor Vladimir Tikhonov fra UiO. Vi deler denne oppfatningen basert på våre egne erfaringer.
Det er grunnleggende viktig å stille spørsmål ved hvordan denne politikken virkelig skal gagne norske studenter.
Vil innføring av skolepenger for ikke-europeiske studenter styrke norsk som akademisk språk? Svaret er nei, siden de fleste berørte studentene allerede går på engelskspråklige internasjonale masterprogrammer. Språkstøttetiltak ville ha klart gunstigere effekt, skal man ta denne bekymringen på alvor. Det er også høyst usannsynlig at disse avgiftene vil hindre norske studenter i å forlate den akademiske verden, ettersom disses avskjed først og fremst skyldes begrensede karrieremuligheter på universitetene og mer tiltrekkende arbeidsplasser utenfor akademia. De faktiske løsningene på disse bekymringene ligger i å ta for seg de underliggende problemene.
Til slutt, vil de foreslåtte avgiftene øke norske universiteters inntekter? Tvilsomt, siden studentene vil søke rimeligere og høyere rangerte studieprogrammer andre steder i Europa. Ta for eksempel masterstudiet i global helse ved NTNU. Programmet mottar 600 søkere fra land utenfor EU/EØS hvert år — 150—200 av dem er kvalifiserte. Rundt halvparten av de totalt 25 plassene tildeles de beste av disse kandidatene. Hvis de foreslåtte avgiftene innføres, vil kostnadene for NTNUs 2-årige program skyte i været til rundt 35 400 amerikanske dollar, noe som er langt over det europeiske gjennomsnittet på 20 335 dollar for masterprogrammer i global helse (BMJ Global Health). Den MSc i Global Helse ved Karolinska institutet koster halvparten av NTNUs foreslåtte pris.
Dyre flyreiser, visum og levekostnader i Norge gjør at mange ikke-europeiske studenter og familiene sine må spleise, bruke opp sparepengene, ta deltidsjobber og satse på en reise nordover. Disse studentenes erfaringer har potensial til å inspirere flere norske studenter til å studere i utlandet, et strategisk mål som NTNU og andre norske universiteter i årevis ikke har klart å oppfylle.
Norges omdømme når det gjelder å tilby gratis utdanning til alle, uavhengig av nasjonalitet, er i tråd med synet om at utdanning er en grunnleggende menneskerett. Utvidelse av gratis utdanning for alle fremmer sosial likhet ved å likeberettige tilgangen, og fordi vanskeligstilte grupper drar større nytte av denne tilgangen. Å pålegge ikke-europeiske studenter høye studieavgifter strider ikke bare mot disse prinsippene, men formidler også et budskap til dagens norske studenter om at utdanning er en vare snarere enn en rettighet. Er det disse verdiene vi ønsker å formidle?
Verdens velstående nasjoner henter ut og utnytter i det uendelige økonomiske, menneskelige og andre ressurser fra lavinntektsland for å drive vår egen økonomiske vekst, noe som overskygger de relativt små midlene som tidligere ble tildelt ikke-europeiske studenter som søker høyere utdanning i Norge.
Regjeringen bør avvise dette forslaget, og på nytt forplikte seg til å støtte utdanning for alle. Istedenfor å kreve skolepenger kan regjeringen utforske alternative finansieringsmodeller for høyere utdanning, som for eksempel partnerskap med privat sektor eller filantropiske organisasjoner. Modeller som samarbeidet mellom MasterCard Foundation og Universitetet i Cape Town kan være til inspirasjon. Ordninger som kobler studieprogrammer med sysselsetting for å støtte den norske økonomien er også verdt å vurdere. I mellomtiden er regjeringen og universitetslederne våre nødt til å iverksette umiddelbare tiltak for å avbøte de negative konsekvensene av de nye studieavgiftene på studiesteder i Norge, som skal tre i kraft så tidlig som i august. Tiltakene bør omfatte økonomisk støtte til talentfulle studenter med behov for det, uavhengig av nasjonalt opphav. Studenter som allerede har søkt for studieåret 2023-2024, altså før avgiftene ble kunngjort, bør ikke være pålagt å betale.
Det er på tide å holde regjeringen vår ansvarlig for forpliktelsene deres til bærekraftsmålene, og hindre at studiesteder for høyere utdanning i Norge, kjent for prinsippene om «likestilling» og «janteloven», blir kjedelige og eksklusive enklaver for privilegerte.
ENGELSK
Tuition fees will impoverish learning environments for Norwegian students, too
Norway’s radical and hasty proposal to implement tuition fees for non-EU/EEA students contradicts its commitment to enhance education, work, fair and proper income, health, and equal opportunity as part of the U.N. Sustainable Development Goals (SDGs). This proposal not only risks losing talented individuals from around the world to Norway but also impoverishing learning environments for all students. This proposal is a missed opportunity for Norway to uphold its unique tradition of promoting education as a valuable investment for everyone, irrespective of their country of origin. We stand united with rectors, academic staff, and, most importantly, students, urging this government to reject the proposal at its upcoming June committee meeting.
Currently, Norwegian students make up 90.7 % of NTNU’s student body, with the remaining students representing 122 countries. However, the number of non-European students pursuing bachelor’s or master’s degrees at NTNU, which stands today around 450, is only a fraction of the total qualified applicants to our international master programs. If the proposed tuition fees are implemented without the introduction of new scholarships, this number is expected to plummet next year. Norway’s campuses will then suddenly offer fewer cross-cultural friendships, a more homogenous student body, diminished competencies across many programs, less language diversity, and with negligible cost-savings to show for it. As Professor Vladimir Tikhonov from UiO has highlighted, some of the finest master’s students he has had would have been unable to pursue their education if tuition fees had been required. We share this sentiment based on our own experiences.
It is essential to question how this policy genuinely benefits Norwegian students.
Will the introduction of tuition fees for non-European students strengthen Norwegian as an academic language? No since most affected students are already enrolled in English-language international master’s programs. Language support initiatives would be more effective in addressing this concern. It is also highly unlikely these fees will prevent Norwegian students from leaving the academic sector as their departure is primarily due to limited career opportunities and more attractive workplaces outside of academia. The real solutions to these concerns lie in addressing the underlying issues.
Finally, will the proposed fees boost Norwegian universities’ revenues? Doubtful, since students will seek more affordable and higher-ranked study programs elsewhere in Europe. Consider the Master of Science degree program in Global Health at NTNU. The program receives 600 applicants from outside the non-EU/EEA students each year — 150—200 of whom are qualified. Around half of the total 25 seats are awarded to the top candidates. If the proposed fees are implemented, the cost of NTNU’s 2-year program would skyrocket to around US$ 35,400, far above the European average of US$ 20,335 for global health master programs (BMJ Global Health). The MSc in Global Health at the Karolinska Institute costs half of NTNU’s proposed price.
Expensive flights, visas, and living expenses in Norway require many non-European students and their families to pool money, deplete savings, take part-time jobs, and place their aspirations on a journey up north. Their experiences have the potential to inspire more Norwegian students to study abroad, a strategic objective that NTNU and other Norwegian universities have for years failed to fulfill.
Norway’s reputation for providing free education to all, regardless of nationality, aligns with the view that education is a fundamental human right. Expansion of free and universal education promotes social equality by equalizing access and because disadvantaged populations benefit more from access. Imposing high tuition fees on non-European students not only contradicts these principles but also conveys the message to today’s Norwegian students that education is a commodity rather than a right. Are these the values we wish to instill?
Affluent nations relentlessly extract and exploit financial, human, and other resources from low-income countries to fuel our own economic growth, overshadowing the relatively minor funding previously allocated to non-European students seeking higher education in Norway.
The government should reject this proposal and recommit to supporting education for all. Instead of requiring tuition fees, the government can explore alternative funding models for higher education, such as partnerships with the private sector or philanthropic organizations. Models like the MasterCard Foundation and University of Cape Town collaboration can provide inspiration. Schemes linking study programs with employment to support the Norwegian economy are also worth considering. In the meantime, the government and our university leaders need to take immediate action to mitigate the negative impact of tuition fees on campuses in Norway, set to take effect as early as August. Measures should include financial aid for talented students demonstrating financial need, regardless of their national origin. Students who have already applied for the 2023—2024 academic year before fees were announced should not be required to pay.
It is time to hold our government accountable for their commitments to the SDGs and prevent university campuses in Norway, known for the principles of ‘likestilling’ and ‘janteloven’, from becoming dull and exclusive enclaves of privilege.
