Debatt ● Guro Elisabeth Lind
Planen etter Plan S
Fire år etter at Norge sluttet seg til Plan S, er det på tide med en sterkere politisk innsats for å sikre en god overgang til åpen publisering, mener Guro Elisabeth Lind i Forskerforbundet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En NIFU-rapport som ble lagt fram tidligere i år, viste at markedet for vitenskapelig publisering domineres av noen få kommersielle aktører, og at overgangen til åpen publisering har økt konsentrasjonen. «Jeg tror at veldig mange av våre beste, mest aktive og erfarne forskere har vært bekymret for dette lenge. Den bekymringen er det på tide blir ordentlig diskutert nå i 2023», sa NIFU-forsker Gunnar Sivertsen til Khrono da rapporten ble lagt fram.
Men diskusjonen Sivertsen etterlyste, har aldri kommet. Da debatten om Plan S raste som verst i 2019, advarte Forskerforbundet mot mulige negative konsekvenser av en forhastet overgang til åpen publisering. Ikke fordi vi er mot åpen forskning, det er et åpenbart samfunnsgode at flere har tilgang til forskningsartikler. Men fordi det er avgjørende at et nytt system er til beste for forskerne og forskningen, og ikke for de kommersielle aktørene. Dessverre var regjeringens tilslutning til Plan S preget av dårlig involvering, hastverk og lite tvisyn. Daværende statsråd Iselin Nybø banket saken gjennom i høyt tempo, til tross for advarsler fra en rekke stemmer i norsk forskning. Erfaringene fra de siste fire årene, burde imidlertid gjøre at saken igjen løftes til politisk nivå. I dag er forfatterbetaling den dominerende modellen for publisering. Og de største aktørene vet å tilpasse seg. De kjøper opp pionerforlag på åpen tilgang og lykkes i å bli enda mer dominerende. Ifølge beregninger foretatt av blant andre Gunnar Sivertsen, er det estimert at de største utgiverne globalt nå tjener 2 milliarder dollar årlig på forfatterbetaling.
Forretningsmodellen med publiseringsavgift er lukrativ for forlagene. Muligheten for profitt stimulerer til kvantitet framfor kvalitet, og har resultert i en lang rekke useriøse aktører. Dette svekker kvaliteten og tilliten til forskning. I tillegg har det ført til et stort press på forskere om å delta i fagfellearbeid.
Som vi og flere andre advarte mot, har den sterke markedsmakten ført til urimelig høye kostnader for lesing og publisering. En endring som skulle sikre flere tilgang til forskningsartikler, har dermed bidratt til det motsatte. Uforholdsmessig mye ressurser brukes i dag til å betale for publisering. Penger som burde gått til forskning.
I dag er andelen åpent tilgjengelige artikler i Norge ca. 80 prosent, og det har skjedd en positiv utvikling de siste årene. Forskjellene mellom fagområder er likevel store, og langt fra alle institusjoner har økonomisk ryggrad til å sikre seg tilgang. Forskningskutt og dyrtid har gjort situasjonen verre.
Med mandat i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, ble det nedsatt en tverrsektoriell arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å bistå forskningsinstitusjonene med en strategi for norsk vitenskapelig publisering etter 2024. Rapporten kommer med en rekke anbefalinger til både forskere, institusjoner, finansiører og myndigheter. Denne rapporten er nå på en innspillsrunde, der blant annet vi i Forskerforbundet vil komme med innspill. Vi håper rapporten vil føre til at regjeringen kommer sterkere på banen, og tar tydelige grep for å motvirke den uheldige utviklingen vi har vært vitne til siden tilslutningen til Plan S.
Forskerforbundet mener regjeringen må gjøre mer for å sikre alle forskere og institusjoner muligheten til å lese og publisere. Det handler delvis om å tilføre ressurser, men også om tiltak for å dempe publiseringspress og volum. Offentlige midler bør kanaliseres bort fra profittmaksimerende forlagsaktører og over mot forskningsinstitusjoner, finansiører og forskere. Myndighetene må sørge for nødvendig infrastruktur for åpen publisering, og videreføre støtteordninger som bidrar til langsiktig finansieringen av åpen tilgang uten publiseringsavgift. Det må legges til rette for at fagmiljøer kan videreutvikle gode og åpne publiseringskanaler, og at makt med det kan flyttes fra forlagsbransje til fagmiljø, i tråd med konklusjonene til EUs Council Conclusions on Scholarly publishing.
Regjeringen har satt som mål at all offentlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig etter 2024. Når Ola Borten Moe først skulle lage en femten punkts liste for «ekstrem oppussing» av universitets- og høyskolesektoren i vår, var det overraskende at ikke åpen publisering stod på listen. Når vi ser hvilke utfordringer forskerne nå står overfor, må regjeringen komme sterkere på banen.
