Operasjon Lavterskel? Studenter uten selvrefleksjon

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De siste tiårene har vi fått en type studenter inn i høyere utdanning som ikke har selvrefleksjon. Det er studenter som tilsynelatende aldri har møtt nevneverdige krav rettet mot dem selv: at de selv har et ansvar for læring.

Jeg er ikke elitistisk og er tilhenger av det vi gjerne kaller masseuniversitetet. Det er fint å bo i et land der mange mennesker får mye utdanning. Maset fra enkelte om «det har vi ikke råd til» og «mastersyke», er sjelden treffende.

Likevel: Vi har sluppet inn folk i høgskolesystemet som ikke burde vært der, som aldri burde ha vært ved et universitet. Tillat meg to eksempler, hentet fra OsloMet, jeg tror mange fra andre studiesteder også har lignende erfaringer.

En student på bachelor plaget foreleserne med de mest absurde spørsmål. Riktignok oppfordrer vi til å stille nettopp spørsmål, men de fleste vil jo kjenne sin begrensing. Senere fikk jeg vedkommende på et valgkurs. Hun spurte på tredje forelesning - uten å ha vært til stede på de to første - om hvorfor vi måtte lære så mye om jødene.

Jeg svarte at pensumboka var skrevet av sosiologen Zygmunt Bauman, med tittelen «Moderniteten og Holocaust». Den handler om det moderne samfunns kalde rasjonalitet, eksemplifisert ved Holocaust. Hun fortsatte med flere irrelevante spørsmål, og da jeg en gang vennlig vinket henne av, ble hun fornærmet.

Etterpå fikk jeg mail fra klassens tillitsvalgte om at studenten hadde klaget og ville ha et møte. Jeg hadde angivelig nektet henne retten til å spørre. Ja vel, så jeg måtte snakke med min tillitsvalgte, som på et felles møte håndterte studenten fint. Men jeg som lærer? Jeg visste at studenten løy. På møtet sa hun at hun hadde vært så interessert i mitt emne og derfor tok det to ganger. Sannheten var at hun fikk en elendig karakter første gang.

Prosessen som ble satt i gang var basert på mange rettigheter, få plikter. Hvem som helst kan løpe og sladre på det man ikke liker. Tilfellet her tilhører heldigvis den mer ekstreme delen av skalaen, men hvem sier at vi i Norge ikke kan få trekk kjent fra amerikanske universiteter?

Og spørsmålet «hvorfor skal vi lære om jødene»? Er det tillatt å kalle det antisemittisk eller må man koble på «forstå de stakkars studentene-»-logikken? Universiteter uten klare akademiske standarder kan få problemer med slike studenter i fremtiden.

Eksempel to, en ren juksesak med hensyn til arbeidskrav. Studentene skulle skrive om en tradisjon/retning innen emnet vi behandlet og sammenligne denne med andre posisjoner. Ingen lett oppgave, ei heller noen lett lærebok, men vi er altså på masternivå.

En student valgte å skrive om et tungt og abstrakt emne, språket i besvarelsen var mer enn underlig. Jeg oversatte noen setninger til engelsk og kom via google rett inn i en engelsk tekst som studenten primitivt hadde oversatt. Selv referanselista hadde vedkommende rappet fra tidsskriftet der artikkelen var publisert. Klarere juks har jeg med ett eneste unntak aldri opplevd i løpet av 35 år som lærer og veileder i universitets- og høgskolessektoren.

Jeg rapportere det som juks. Denne gang var byråkratiet nøkternt og fornuftig. I møte med en høyere administrativt ansatt, forklarte studenten at han var lei seg, og at han var plaget av sykdom. Dette er jo forståelig, men vel ikke som grunn for å jukse?

Men det var mer: det var en vanskelig tilgjengelig lærebok, han hadde språkproblemer og han var ikke kjent med regler for kildehenvisning - disse var forskjellige fra hva tilfellet var i Pakistan. Sa altså en student på en norsk masterutdanning.

Jeg kjenner ikke til pakistanske universiteter, men tviler på at akademikere der er slappere enn andre steder, eller at de har utarbeidet egne regler for referering.

Kanskje en trøst: Eksemplene viser at dagens system fungerer ok, selv om de byråkratiske prosesser er tidstyver av rang. Til trøst er det også at de to eksemplene enn så lenge er unntak, men hva med fremtiden? Hvis man ikke får lov til å si klart fra til jødehatere og juksemakere, hva har vi igjen av akademisk verdighet? At norsk universitets- og høgskolesektor er et «tilbud til alle», betyr vel ikke anything goes?

Både myndigheter, universiteter og høyskoler bekymrer seg stadig over at frafallet av studenter er for stort. Kanskje vi skulle vri på det? Kanskje det er et sunnhetstegn at en del av studentene etter hvert innser at akademisk utdanning likevel ikke passet for dem?

Eksemplene i innlegget er reelle, men de nevtne studentene er ikke identifiserbare ut ifra teksten.

Les også

Gules farvel til akademia:— Det er mange som går på universitet som ikke har noe der å gjøre