Ønsker seg en insentiv­ordning for formidling

— Det er ikke meritterende å formidle. Man får gjerne en klapp på skulderen dersom man holder på med det.

Det sier professor Erik Sveberg Dietrichs i en ny episode av podkasten Forskerrådet.

I podkasten, som er laget av Akademiet for yngre forskere, diskuterer Dietrichs formidling sammen med Julia Olsen, førsteamanuensis ved Nord universitet, og Borgar Aamaas, forsker II ved Cicero, hva som skal til for å få forskning ut til folket.

— Mange forskere trives med å forske på sitt. Det er helt greit, men man må prøve å få til en eller annen ordning som kan stimulere til formidling, sier Dietrichs, som er professor ved Universitetet i Oslo, til Khrono.

— Det er viktigere og viktigere at vi forskere klarer å prate om det vi jobber med. Fake news og konspirasjonsteorier skremmer meg, sier han videre.

— Fellesgode

Dietrichs mener en incentivordning kunne vært øremerkede formidlingsmidler til universitet og høgskoler, basert på aktivitet. Fordelingen kan baseres på at forskere registrerer sin produksjon innen formidling, slik de er vant med å registrere vitenskapelige publikasjoner og foredrag.

— Formidling må være en fast arbeidsoppgave. Kanskje burde det være slik at når man publiserer en vitenskapelig artikkel, burde det være en forventning om at man også skriver en populærvitenskapelig artikkel om det samme? sier Dietrichs.

Julia Olsen er enig med Dietrichs i at det må legges bedre til rette for at forskere skal ha tid til formidling. 

— Kunnskap som blir produsert og gjort tilgjengelig for allmennheten, kan anses som et fellesgode, mener hun.

Olsen er førsteamanuensis ved Nord universitet og arbeidet inntil nylig også ved Nordlandsforskning. 

— Noen ganger trenger forskere øremerket tid for å kunne drive med populærvitenskapelig formidling. Ved Nordlandsforskning kan man søke om ekstra tid til det. Men på sikt bør populærvitenskapelig formidling bli mer attraktiv både på CV-en og i Cristin, utdyper hun i en e-post til Khrono.

Akademiet for yngre forskere

Universitets­toppenes mote­ord: — Ikke lett å få synlige resultater av det

Har en egen pott

Borgar Aamaas er ansatt som forsker i Cicero. I motsetning til de to andre i podkaststudioet skriver han timer for formidling.

— Vi har et nasjonalt oppdrag, og får penger fra departementet. Så alt jeg gjør på jobb, må jeg føre timer for, sier Aamaas til Khrono.

— Men hva kommer inn i formidlingspotten?

— Sånn som nå, at en journalist ringer, gjør typisk det. Vi har også en del formidlingsoppdrag vi tar betalt for, sier Aamaas.

— Hvor mye tid hadde du hatt til formidling dersom du ikke kunne ført timer for det?

— Da måtte jeg brukt mindre tid, og i stor grad brukt av timene som er satt av til et forskningsprosjekt.

Akademiet for yngre forskere

Slår et slag for forsknings­opphold i Europa

Flyskam og nedkjøling — og litt tog

De tre unge forskerne, som alle er med i Akademiet for yngre forskere, er aktive formidlere. Alt de blir spurt om, er kanskje ikke like relevant for forskningen deres. Klimaforsker Aamaas forteller i podkasten at han blant annet har fått spørsmål fra media om han kan regne ut klimaavtrykket for å frakte juletre fra Norge til Reykjavik. Flyskam er et annet tema han ofte blir kontaktet om.

Dietrichs skrev en bok om nedkjøling — og ble invitert til fjellsportfestivaler.

— De vitenskapelige artiklene mine om samme tema fikk ikke like mye oppmerksomhet, sier han og humrer.

Han har også skrevet bok om togferie, noe som har gjort at han blant annet har vært mange ganger på God morgen, Norge.

Noe de tre forskerne diskuterer, er hvor grensen går før man blir en såkalt rikssynser.

— Det er viktig å tenke på hva man faktisk mener noe om, sier Dietrichs i podkasten.

Til Khrono sier han at han skjønner at journalistene ringer forskere de vet svarer.

— Jeg tror mange forskere er redd for å virke dum overfor kolleger. Man er redd for å forenkle for mye.

Aamaas forteller at han gjerne tar fram lærergenet han mener han har fra begge foreldrene.

— Det handler om å forenkle, og bruke et språk som ikke er akademisk. Men innholdet må være korrekt nok, sier han.

De som hjelper

Hos Cicero har en stor andel av forskerne vært synlig i media i løpet av et år. I tillegg har organisasjonen en stor kommunikasjonsavdeling. 

— De ansatte der er gode å sparre med, sier Aamaas.

Det samme sier Julia Olsen fra Nord universitet.

— Da jeg begynte med formidling som ansatt hos Nordlandsforskning, var det vår kommunikasjonsrådgiver som både støttet meg og «pushet meg» til å prøve nye formidlingsformer. Hans hjelp spilte en sentral rolle i min formidlingsreise, særlig når jeg hadde en idé, men ikke helt visste hvordan jeg kunne realisere den, forteller hun.