NTNU-rektoren som kom i skade for å si det som det er

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Så gikk NTNU-rektor Anne Borg. 

Hun har fått berettiget kritikk for sitt forsøk på å sette skranker for forskernes ytringsfrihet. Men det er urettferdig å la henne stå alene igjen i skammekroken:

Denne saken er en naturlig konsekvens av en bedriftspreget styringsfilosofi i den statlige organisering av universitetene, og en finansieringsmodell med økende vekt på «selvfinansiering» av virksomheten.

NTNU-styret

NTNU-rektor Anne Borg trekker seg med umiddelbar virkning

Ønsket fra skiftende regjeringer om at universitetene i stigende grad skal finansiere sin forskningsvirksomhet med bidrag fra private aktører, vil lett skape et uheldig avhengighetsforhold i forholdet til eksterne oppdragsgivere og samarbeidspartnere og dermed true den frie forskningen. Krav om «selvfinansiering» betyr at «markedet» kan få avgjørende betydning for hva det forskes på og hvordan, og på debatten i forskningsmiljøene, selv om det heldigvis er sjelden at man er så naiv at man avdekker dette så tydelig som det gjøres her.

Dette har blitt kombinert med ønske om en organisasjon og ledelsesstil etter forbilde av private bedrifter, med tilsatt direktør med vide fullmakter — som «daglig leder» av et aksjeselskap — og med en styringsfilosofi der ulike former for «markedstilpasning» i stigende grad får prioritet på bekostning av behovet for en langsiktig og kontinuerlig satsing på grunnforskning, og for kritisk nytenkning overfor etablerte holdninger eller virkelighetsforståelse.

Universitetenes grunnleggende funksjon som nytenkende og samfunnskritiske institusjoner undergraves av økonomiske avhengighetsforhold og regnskapsmessig «effektivitetstenkning».

Borg-saken

Sandra Borch: — Klok beslutning

Anne Borg kan synes å ha blitt offer for «Gudfaren-syndromet» — uformelle signaler og styringsteknikker som pålegger noen «å løse problemet» uten å skape vansker for det overordnede nivå. 

Hun handlet vel ut fra det hun har oppfattet som uformelle styringssignaler i en årrekke fra Regjeringskvartalet, men som ingen vil ta ansvar for å uttale så tydelig at de kan settes under kritisk debatt.