Debatt ● Åsmund borgen gjerde
Naturvitenskapelig allmakt
Flere norske akademikere tror naturvitenskapelige sannheter tillater dem å se bort fra menneskelige perspektiver.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Om noen sier at de er kjønnsinkongruente, kan ingen verken på menneskelig eller vitenskapelig grunnlag si at det er de ikke». Dette skrev Esben Esther Pirelli Benestad nylig i en kronikk på Forskersonen.no.
Benestads utsagn sendte mine tanker i retning av Ragnar Fjelland. Jeg fikk stifte bekjentskap med Fjellands arbeid da jeg for en tid tilbake deltok i et prosjekt med å skrive Universitetet i Bergens vitenskapshistorie. En av oppgavene mine i dette prosjektet var å undersøke vitenskapsteoriens plass i forskerutdanningen.
Fjelland er fysiker, filosof og professor emeritus ved UiBs Senter for vitenskapsteori. I en årrekke hadde han ansvaret for å undervise doktorgradskandidater ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i vitenskapsteori. Det meste av forskningen hans handler om forholdet mellom naturvitenskap og samfunn.
Et halvt århundre etter positivismestriden, synes det fortsatt nødvendig å minne en del akademikere på at vitenskap som angår mennesker, ikke kan ignorere perspektivene til menneskene det gjelder.
Åsmund B. Gjerde, forsker ved Universitetet i Bergen
Et viktig mål med Fjellands undervisning var å vaksinere de naturvitenskapelige doktorgradsstudentene mot å tro at deres vitenskap var allmektig og feilfri. Han ville vise dem at naturvitenskap er en virksomhet som utføres av feilbarlige mennesker. At vitenskapelig sikkerhet er et gradsspørsmål, ikke et enten/eller-spørsmål. Og at naturvitenskap sjelden gir svar på politiske spørsmål.
Da Fjelland først utviklet kurset, ville fakultetet ikke gjøre det obligatorisk men valgfritt for sine doktorgradskandidater. Da kurset senere ble obligatorisk, ble dets uttelling satt til bare 3 studiepoeng. Fjelland forteller at skepsisen blant veiledere og lærere var stor, og at det mest var positive studentevalueringer som tvang fakultetet til å beholde kurset.
Det fantes altså en utbredt oppfatning blant universitetsansatte om at vitenskapsteori ikke var et tema det var viktig for naturvitenskapelige doktorgradskandidater å kunne noe om.
Det er uvisst om det skyldes forskerutdanningens neglisjering av vitenskapsteori, men troen på naturvitenskapenes allmakt er fortsatt utbredt på en rekke samfunnsområder. Denne troen går ofte ut over utsatte og marginaliserte grupper.
Et eksempel finnes i et brev som ble sendt til Store norske leksikon (SNL) i november 2021, og som i stor grad utgjør foranledningen for den ovennevnte kronikken av Esben Esther Pirelli Benestad. Brevet ble blant annet underskrevet av en professor i religionsvitenskap, en førsteamanuensis i litteratur og en lege og FHI-forsker.
Formålet med brevet var å kritisere hvordan diverse SNL-artikler omtalte spørsmål knyttet til kjønnsidentitet. Blant annet hevdet det at
«Biologisk kjønn er i all anerkjent forskning forstått som en biologisk mekanisme for reproduksjon, og er binært i vår art, dette er et teorem. Man kan dermed ikke i naturvitenskapelig forstand være «ikke-binær», dette er trosoppfatninger, selviscenesettelser og sosiokulturelle trender, og må formidles som dette i et leksikon.»
La oss for enkelthets skyld akseptere påstanden om at det er umulig å være ikke-binær «i naturvitenskapelig forstand» fordi kjønn er en «biologisk mekanisme for reproduksjon».
Brevskriverne legger da til grunn en antagelse om at naturvitenskapelig kunnskap om den biologiske mekanismen for reproduksjon utgjør hele den relevante kunnskapen om menneskelig kjønn, og at man på grunnlag av denne kan avgjøre hvilke kjønnsidentiteter som er ekte og hvilke som er falske:
Siden biologisk reproduksjon krever et hankjønn og et hunkjønn, er mennesker enten mann eller kvinne, avhengig av hvilken reproduktive rolle deres kjønnsorgan er i stand til å spille. Å hevde at man verken er mann eller kvinne, men ikke-binær, blir dermed å hevde at man er noe som naturvitenskapen viser at det ikke er mulig å være.
På grunn av manglende vitenskapsteoretisk bevissthet hos brevskriverne, får dermed en politisk påstand (at ikke-binære mennesker ikke bør anerkjennes) fremstå som en naturvitenskapelig sannhet. Om man er bevisst på naturvitenskapens begrensninger, blir det enkelt å se at Benestad har rett og SNL-kritikerne tar feil.
Det finnes en rekke lignende eksempler på at ureflektert tro på naturvitenskapens allmakt går ut over marginaliserte og utsatte grupper.
Et ekstremt eksempel finnes i såkalt «atferdsanalyse», også kalt «atferdsvitenskap». Der mener man at den amerikanske psykologen B. F. Skinner identifiserte «naturlover» som forklarer det meste av menneskelig atferd, og at det dermed er uvitenskapelig å legge vekt på hvordan mennesker selv forklarer sin atferd.
«Atferdsvitenskapen» har i lang tid vært relativt lite representert ved norske universiteter. Det har sammenheng med at dens ekstreme scientisme lenge har hatt dårlige vilkår i norsk akademia. Og med at mange mer anerkjente forsøk på å forklare menneskelig atferd naturvitenskapelig, har sitt opphav i den «kognitive revolusjonen», som begynte på slutten av 1950-tallet med Noam Chomskys oppgjør med nettopp B. F. Skinner.
I Norge har «atferdsvitenskap» likevel overlevd i høgskolesystemet, og da spesielt på ulike vernepleierutdanninger. Som historiker Jan Messel forklarer i boken I velferdsstatens frontlinje har det sammenheng med at vernepleierutdanningen på 1970-tallet hadde behov for vitenskapelig legitimitet, for å fremstå som «forskningsbasert».
Og slik vitenskapelig legitimitet fant man i nettopp «atferdsvitenskap», etter at teknikker inspirert av denne hadde vekket begeistring blant ansatte på institusjoner som Emma Hjorths hjem.
Nå som gamle høgskoler blir til universiteter, blir «atferdsvitenskap» umerkelig en viktigere del av norsk akademia. På OsloMet har man et eget Institutt for atferdsvitenskap, som ikke minst har ansvar for vernepleierutdanningen. En yrkesgruppe som eksisterer for å jobbe med spesielt sårbare og utsatte mennesker læres dermed opp til at disse menneskenes egne synspunkter er av liten betydning: Vernepleiere selv kjenner jo «naturlover» for menneskelig atferd.
I et lignende perspektiv kan man kanskje forstå den siste tidens mange offentlige utspill fra psykiatere som ønsker større tilgang til å benytte tvang mot pasienter. Disse utspillene uttrykker gjerne fortvilelse over politikernes manglende vilje til å «lytte til fagfolk».
Å lytte til dem som utsettes for tvangen er visst ikke like viktig. De er tross alt «psykisk syke», eller har i det minste vært det på tidspunktet de ble utsatt for tvang. Dermed blir det ikke så viktig å forholde seg til det faktum at tidligere og nåværende pasienter i psykiatrien har organisert seg for å motarbeide tvangsbruken i norsk psykiatri, til fordel for hjelp som ikke krenker menneskerettighetene.
Et halvt århundre etter positivismestriden, synes det fortsatt nødvendig å minne en del akademikere på at vitenskap som angår mennesker, ikke kan ignorere perspektivene til menneskene det gjelder. Alle som utdanner seg til forskere kan trenge en dose av Fjellands vaksine under utdanningsløpet.
Åsmund Borgen Gjerde er p.t. engasjert av Norsk studentorganisasjon (NSO) for å skrive norske studenters historie.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Varslere står fram med alvorlige anklager mot Tromsø-professor
Har du planer om å mase på ungdommens utdanningsplaner i jula?
Khrono søker nyhetsjournalist
Regjeringen tvinger fram nye studiesteder. Nå står Kongsvinger for tur
En stortingsmelding bygd på ønsketenkning?
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
To studenter er Årets navn i akademia