Nifus koronaundersøkelse
Mye forskning er satt på vent under pandemien
Manglende mulighet til å reise har hemmet forskningen mest under koronatiden, spesielt for yngre forskere, viser Nifus nye koronaundersøkelse.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Nifus analyse av koronasituasjonens konsekvenser for universitets- og høyskolesektoren «Et akademisk annerledesår» blir lagt fram 13. april.
Forskerne konkluderer med at universitets- og høgskolesektoren har klart å opprettholde mye av kjerneaktiviteten gjennom pandemien, men til en kostnad, særlig på tre områder:
Det ene er fag som er avhengige av praksis, utstyr, feltarbeid og utøvende ferdigheter. Det andre gjelder de som ikke har hatt et egnet arbeidssted og egnede omgivelser og omsorgsoppgaver hjemme, og den tredje er studenter og forskere i etableringsfasen og som i mindre grad har etablerte nettverk.
Manglende reising verst
Undersøkelsen viser at forskningen har fått lide under pandemien, ikke bare fordi de ansatte har måttet bruke mer av tiden på undervisning. Ifølge rapporten er reiserestriksjoner den faktoren som har begrenset forskningen mest, på tvers av fag. Bortsett fra teknologene, har en tredjedel til to tredjedeler av de faglig ansatte opplevd manglende mulighet til å reise som en hindring, spesielt at de ikke har kunnet reise utenlands.
Intervjuene som ble gjort med faglig ansatte bekreftet dette. Mange av de intervjuede sier at kontakten med etablerte internasjonale forskernettverk ser ut til å gå ganske greit med digitale møter, men de er bekymret for stipendiater og andre unge forskere er blitt forhindret fra å bygge nettverk internasjonalt.
«Kjempekrevende»
Ingrid Lossius Falkum er leder av Akademiet for yngre forskere. Hun jobber nå som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, men før det hadde hun jobbet 14 år som midlertidig vitenskapelig ansatt.
— Kjenner du deg igjen i funnene fra undersøkelsen?
— Ja, jeg kjenner meg igjen i at det er vanskelig med internasjonalt samarbeid for tiden. Det er kjempekrevende.
De yngre forskerne som står i en situasjon nå der de skal prøve å danne seg nettverk, vil være i en krevende situasjon. Det er veldig uheldig for karriereutviklingen deres
Ingrid Lossius Falkum
Falkum har fått et prestisjefylt EU-stipend, men flere av forskerne som skal være med i prosjektet sliter med å komme seg inn i Norge.
Annonse
BLI VARSLET
OM SISTE NYTT
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene - både nasjonalt og nær deg
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
— Dette har vært en stor utfordring. Dette gjelder mange andre forskningsprosjekter også. For tiden er det minst 100 forskere som venter på å komme inn i Norge Regjeringen har fortsatt ikke kommet med noen avklaring, sier hun.
Mye er satt på vent
I Nifus undersøkelse sier de faglig ansatte også at utvikling av nye forskningsprosjekter og nye samarbeidskonstellasjoner har vært vanskelig å få til med digitale møter. Etter snart ett år med digitalt forskningssamarbeid ser det ut til at etablerte nettverk er opprettholdt, mens nye samarbeidskonstellasjoner og nye prosjekter i stor grad er satt på vent, går det fram av rapporten.
Men forskerne vil likevel fly mindre
Selv om en stor del av de faglig ansatte svarer at forskningen er blitt hindret på grunn av manglende reising, sier likevel to av tre av dem at de i fremtiden kommer til å delta på færre møter og konferanser som krever flyreiser.
«Ambisjonene om mindre reising kan derfor stå i kontrast med behovet for å gjenetablere internasjonale nettverk», konstaterer Nifu-forskerne.
Det er noe forskjeller mellom fag og forskere innen matematikk og naturvitenskap, teknologi og medisin sier også at manglende tilgang på laboratorier og utstyr har vært et viktig hinder for forskningen. Både medisinsk, men særlig samfunnsvitenskapelig forskning, er blitt begrenset på grunn av manglende kontakt med informanter, pasienter og andre grupper, heter det.
Skulle vært i Orlando..
Førsteamanuensis Rannveig Grøm Sæle ved Institutt for psykologi ved UiT skulle vært i Orlando i Florida på konferanse i regi av American Educational Research Association (AERA) nå. I stedet sitter hun til langt på kveld for å følge konferansen digitalt hjemmefra.
— En ulempe er at det, som i dette tilfellet, er en tidsforskjell og man må sitte utover kvelden. Den viktigste ulempen er likevel alt man går glipp av. Det er åpenbart at nettverksarbeid, sosialisering, mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål og ha kontakt med forskere på samme felt lider, selv om det er utviklet digitale konferanseverktøy som skulle ivareta noe av dette, sier hun.
I likhet med mange studenter for tiden, opplever hun det som utmattende å sitte å stirre inn i skjermen i timevis.
— Når du følger en konferanse hjemmefra, blir du dessuten i hverdagen din og må bygge deltakelsen rundt de vanlige hverdagsoppgavene dine. På en fysisk konferanse kan man ha fullt fokus på det som skjer på konferansen.
— Så du skulle gjerne vært i Orlando nå?
— Jeg skulle gjerne reist dit, ja, til tross for at det er store økonomiske og klimamessige fordeler ved å la være å reise. Det er noe helt annet å være der fysisk, sier Rannveig Grøm Sæle.
Koronaspørsmål fra Studiebarometeret
Nifus analyse er gjort på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og bygger på svar fra 22 000 studenter og nærmere 4 000 faglig ansatte i to store spørreundersøkelser. I tillegg er det gjort intervjuer med 36 personer ved tre institusjoner og innhentet supplerende informasjon fra en rekke beslektede studier. Mens begge spørreundersøkelsen dreide seg om situasjonen fra nedstengningen 12. mars i fjor og ut vårsemesteret, er intervjuene gjort i januar og februar i år.
Spørsmålene til studentene er de samme som inngikk i Studiebarometeret som ble presentert i februar i år, der de koronarelaterte spørsmålene var et spesialtema. Blant annet viste undersøkelsen at et stort flertall av studentene opplever at det faglige utbytte av studiene under koronapandemien har blitt dårligere, mange oppgir at de ikke har egnet sted å studere, og 50 prosent av de spurte studentene svarte at de føler seg mer ensomme.
Verst for unge forskere
Ingrid Lossius Falkum sier at situasjonen er krevende for unge forskere som ikke har rukket å skaffe seg internasjonale nettverk.
— Vi som har holdt på en stund har allerede klart å skaffe oss et internasjonalt nettverk, fordi vi har fått vært mye ute og reist, og vært på konferanser. De yngre forskerne som står i en situasjon nå der de skal prøve å danne seg nettverk, vil være i en krevende situasjon. Det er veldig uheldig for karriereutviklingen deres, sier hun.
— Hvorfor er det så viktig å kunne dra på konferanser?
— Konferanser er både en faglig og en sosial arena. For det første får man presentert forskningen sin til et større publikum av internasjonale forskere som er interessert i de samme temaene som deg. Slik kan ofte samarbeid etableres. Kanskje kan man knytte kontakter som kan være med i forskningsprosjekter på et senere tidspunkt. Sånne ting er ekstremt viktig! I år har det blitt gjennomført flere digitale konferanser, som et alternativ, men mye av poenget forsvinner da.
— Mye nettverksbygging skjer ved lunsjen eller middagen. Da kan man diskutere uformelt og bli kjent. Med digitale konferanser får man bare det faglige, og det er mindre anledning til å følge opp etterpå. Det skjer mye nettverksbygging på konferanser, sier hun.
Mye nettverksbygging skjer ved lunsjen eller middagen. Da kan man diskutere uformelt og bli kjent. Med digitale konferanser får man bare det faglige, og det er mindre anledning til å følge opp etterpå.
Ingrid Lossius Falkum
— Har du opplevd at du eller de du kjenner har stagnert forskningsmessig dette året?
— Jeg har vært heldig og egentlig ikke vært så hardt rammet foreløpig, men jeg har jo mye mindre tid enn før, med små barn, som har måttet være hjemme i perioder. Det merker jeg godt, sier hun.
— Tror du denne krisen i størst grad rammer unge forskere?
— Ja, det tror jeg. Særlig unge som er tidlig i karrieren sin, og ikke er fast ansatt. Det er en stor trygghet å være fast ansatt i offentlig sektor nå, men det er kjempekrevende for den som har midlertidig stilling, og mister både forskningstid og muligheter for å bygge nettverk i utlandet, sier hun.
Noen av funnene
Nifu trekker fram disse funnene som sentrale i koronaundersøkelsen:
Sektoren har lagt ned et enormt arbeid med omlegging til digital undervisning. Dette har kostet: De faglig ansatte har brukt vesentlig mindre tid på forskning og mye mer tid på undervisning. Forskjeller i hjemmesituasjon har hatt stor betydning for de ansattes tidsbruk.
Likevel har to av tre studenter fått redusert undervisningstilbud. Et stort flertall av studenter og faglig ansatte mener også at studentene ville ha lært mer med undervisning på campus.
Kun 15 prosent av studentene tror at de blir forsinket. Men det er store forskjeller og betydelige sosiale konsekvenser: To av tre studenter har opplevd ensomhet, redusert motivasjon og problemer med å strukturere studiehverdagen.
Syv av ti doktorgradsstipendiater tror de blir forsinket. Det er bred bekymring for situasjonen og framtiden for stipendiater, postdoktorer og unge forskere.
80–90 prosent av de faglig ansatte sier at koronasituasjonen har styrket deres digitale kompetanse. Et flertall ser for seg mer innslag av digital undervisning og mindre reising i framtiden. Men situasjonen har også vært en øyeåpner for betydningen av fysiske møter.
I Nifus rapport understrekes det at det er vanskelig å gi et heldekkende bilde av universitets- og høgskolesektorens håndtering av koronasituasjonen. Nifu-forskerne peker på tre årsaker til at det er vanskelig. For det første er vi fortsatt midt i en pandemi og for det andre vil ta det tid før man ser alle senvirkningene av pandemien.
«Dessuten viser vår undersøkelse at koronasituasjonen har slått svært forskjellig ut for ulike grupper. Det er store forskjeller mellom individer, fagmiljøer og til dels mellom kjønn og institusjoner», heter det i rapporten.
