Debatt ● Holmarsdottir, Buseth, Haaland og Leer-Helgesen
Kutt i bevilgningene til utviklingsforskning er ødeleggende
Om kort tid leveres et opprop til regjeringen i protest mot kuttene i programmer rettet mot utviklingsforskning. Les oppropet her.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Norge har, i likhet med Sverige, i mer enn 50 år vært en ledende aktør innen utvikling, forskning og forskningsbistand. Denne posisjonen, sammen med den økte internasjonaliseringen vi har hatt i akademia i Norge siden 1990-tallet, blir nå alvorlig undergravd.
I slutten av juni mottok alle UHR-institusjoner i Norge brev fra HK-dir der de informerer om at den annonserte utlysningen i Partnerskapsprogram for Globalt Akademisk Samarbeid (NORPART) er utsatt. Denne avgjørelsen kommer på toppen av den mye omtalte innføringen av studieavgift for internasjonale studenter for studenter fra land utenfor EØS og Sveits og over nitti negative høringsuttalelser var til ingen nytte. Dette kommer også etter NORGLOBAL-programmet som ble kuttet i fjor.
Alt dette er et paradoks, særlig siden Oddmund Løkensgard Hoel, statssekretær for tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe sier at det skal gis også unntak av studieavgift for studenter fra det globale sør som kommer gjennom samarbeidsprogrammene NORPART og NORHED. Kuttet i NORPART vil med andre ord forsterke problemene med skolepengeinnføringen, i tillegg til at det forårsaker alvorlige problemer for internasjonalisering i norsk akademia, og for utviklingsforskning.
Denne utviklingen ser ut til å støtte det professor Tore Wig ved UiO påpeker i sin kronikk i juni, nemlig at «Nå tyder mye på at kunnskapsministeren jobber for å bremse internasjonaliseringen som har tjent Norge så godt. Han er kanskje allerede i ferd med å sette den i revers». Mye kan tyde på at kunnskapsministeren med dette også vil undergrave Norges ledende posisjon i forskningsbistand i over 50 år. Det er grunn til å tro at «kvalitet i forskning skrus tilbake femti år». Det er også grunn til å bli kritisk til det foreslåtte kravet til regjeringens Handlingsplan for norsk fagspråk i akademia. Flere av disse beslutningene er ikke innledet med høring eller offentlig debatt, og regjeringen har heller ikke gitt begrunnelser for beslutningene.
Når vi også tar innover oss at forskningsprogrammet NORGLOBAL som støtter forskning på utviklingstematikk i det globale sør som ble kuttet i fjor, handler det om mer enn tid til refleksjon om helhetlig ressursbruk. Tvert imot ligner det et bevisst skifte, bort fra globalt samarbeid og utviklingsrettet forskning og utdanning. Derfor er det også på høy tid at vi som kunnskapsinstitusjoner roper varsko. Hva skjer egentlig i Norge? Er vi i ferd med å bygge ned det globale samarbeidet og den forskningskompetansen som har vært utviklet gjennom en årrekke? Har vi forlatt idene om at store kriser og utfordringer krever globale løsninger og samarbeid på tvers av land? Og ikke minst, føler vi ikke lenger et ansvar for kunnskapsutvikling knyttet til forhold i det globale sør?
NORGLOBAL har blant annet støttet viktig forskning på vaksinering og kunnskapsheving for å ta mer kunnskapsbaserte beslutninger om egen helse. Utviklingsforskning er også viktig fordi den skaper kunnskap om bærekraftig utvikling og global fattigdomsreduksjon, og ikke minst er utviklingsforskning svært sentralt i arbeidet mot å nå bærekraftsmålene, som også leder i Norsk Forening for Utviklingsforskning (NFU), Arnhild Leer-Helgesen, nylig påpekte i intervju med Panorama nyheter.
Tvert imot ligner det et bevisst skifte, bort fra globalt samarbeid og utviklingsrettet forskning og utdanning. Derfor er det også på høy tid at vi som kunnskapsinstitusjoner roper varsko.
Forfatterene
Utviklingsforskning trekker på innsikt fra mange ulike vitenskapelige disipliner for å svare på viktige spørsmål som hvordan man bygger varig fred i konfliktrammede samfunn, gjør matsystemer klimabestandige, bekjemper smittsomme sykdommer og multiresistente bakterier og virus, takler pandemier, fremmer utdanning for alle, styrker menneskerettigheter, demokrati, godt styresett og bidrar til likestilling. Utviklingen vi nå ser forsterker en nedbygging av slik forskning, og forsterker nedbygging av internasjonalisering og bistandsfinansiert forskningsaktivitet.
Utviklingsforskning har spilt en avgjørende rolle for kunnskap og innovasjon både i samarbeidsland og i Norge. Flere av vedtakene svekker norsk utviklingsrelatert forskning og undervisning. Det er også viktige deler av Norges eksterne kunnskap og tilstedeværelse i internasjonale nettverk som nå kan gå tapt. Forskere i tidlig fase av sin karreier er svært avhengige av ekstern finansiering, og konsekvensene av kuttene er særlig alvorlige. Når finansieringen opphører, hindres utvikling av langsiktige partnerskap som fremmer innovasjon, forståelse, felles løsninger og kunnskap. Det er vanskelig å se hvordan Norge med dette kan mene seg å bidra til å finne globale løsninger på globale problemer. Snarere er det en stor fare for at forskning og undervisning ved norske institusjoner dreier mot å bli mer og mer eurosentrisk, all den tid internasjonale stemmer fra utenfor EØS vil utebli både i forskningssamarbeid og i student- og ansattmobilitet.
For mange av oss som har jobbet med globale fordelingsspørsmål, fattigdom og ulikhetstematikk i en årrekke er det fascinere å se hvordan kuttene i utdanning, utdanningssamarbeid og forskning skjer i en tid der vi som nasjon synes å pakke det meste inn i et språk av bærekraft. Bak alle disse bærekraftsmålene ligger det store, globale utfordringer, som binder oss sammen på tvers av land og kontinenter, kultur, rase, kjønn og klasse.
Dersom vi skal ta det på alvor kan vi ikke snevre inn blikket og fokus slik mange europeiske land – og tilsynelatende også norske myndigheter – ser ut til å gjøre. Tvert imot burde vi tatt med oss argumentasjonen fra Covid-pandemien: «ingen er trygge før alle er trygge». Vi har et moralsk ansvar for å bidra til å løse og forebygge nye globale kriser, også gjennom kunnskapsutvikling som setter søkelys på forhold i det globale sør.
Norske myndigheter bør derfor snu i tide og sikre at vi som nasjon fortsetter å bidra til solidariske prosesser og kunnskapsutvikling for felleskapet. Vi har en pågående krig i våre nærområder, samtidig som fattigdom, ulikhet og konflikter øker også i resten av verden. Ikke minst har vi såvidt kommet oss igjennom en global pandemeni hvor viktigheten av solidaritet og internasjonalt samarbeid viste seg tydelig. Det bør være en selvfølge å ta beslutninger basert på vitenskap og forskning og i dialog med forskere. Regjeringen sier at de ønsker å gjennomføre effektiv bistand, men bistandsarbeidet krever kunnskapsbaserte data (OECD, 2019).
Kuttene som er gjort, betyr også et brudd i Norges historie med satsing på både bistand og forskningsstøtte. Det er en feilslutning at ved å redusere fokuset på «globale» eller angivelig «fjerne» problemer, kan vi konsentrere oss om mer presserende innenriksspørsmål eller kortsiktige formål. Høyinntektsland som Norge har alt å tjene på bredt internasjonalt samarbeid, og vi har også en forpliktelse til i fellesskap å håndtere de problemer og utfordringer som vår utvikling har forårsaket og som rammer lavinntektsland hardest.
Vi oppfordrer regjeringen til å:
- Returnere midlene som ble fjernet ved kutt av Norglobal-programmet i fjor og fortsette gi støtten til NORPART- og NORHED-programmene.
- Reverserer forslaget om innføringen av skolepenger for internasjonale studenter, og bevarer gratisprinsippet i norsk høyere utdanning.
- Utrede og forankre reformer av forskningsstøttesystemet med aktører i universiteter, forskningsråd og internasjonale samarbeidsorganer.
- Styrke forskningsfinansiørenes muligheter til å fremme forskningssamarbeid med forskere i lavinntektsland.
- Droppe den foreslått krav til et kvart år med norskopplæring for stipendiater og postdoktorer.
