Kriteriene i meritterings­ordningen er for snevre

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

La meg først gratulere Per Thorvaldsen med opprykk til merittert underviser. I likhet med alle andre som kommer igjennom nåløyet er nok dette vel fortjent. Som jeg også understreker i mitt forrige innlegg er det ikke de som har fått denne anerkjennelsen jeg er ute etter. 

Debatt ● Per Thorvaldsen

Nødrop fra en høyskolelærer — et forsvar for meritterings­ordningen

Jeg understreker også at dette ikke er en klage over at jeg selv ikke nådde opp slik Thorvaldsen synes å tro. Imidlertid er det ikke lett å forebygge mulige misforståelser omkring dette. Her passer det kanskje minne om Ference Marton & Noel Entwistles skille mellom det å lese overflatestrukturen i en tekst, kontra dypstrukturen. Dypstrukturen er det teksten faktisk handler om, mens overflatestrukturen er eksemplene og det forfatteren ellers putter inn for å gjøre innholdet mer levende eller tilgjengelig. 

Noen ganger kan dette virke mot sin hensikt og man står i fare for at enkelte kun får med seg eksemplene, altså overflatestrukturen og ikke det teksten egentlig handler om.

Debatt ● Dan Yngve Jacobsen

Merittert underviser: Pedagogisk utviklingsarbeid eller regelrett skivebom?

Min agenda er å stille noen prinsipielle spørsmål om ordningen og hvis noen synes dette tar glansen av den anerkjennelsen de har fått, så får nok det stå sin prøve! Flere innlegg i etterdønningene av det jeg skrev tyder på at det er på høy tid med en debatt. 

Hvorvidt ordningen har livets rett skal ikke jeg avgjøre, men kriteriene er så absolutt modne for en gjennomgang. Bør dette heller være en anerkjennelse som gis til hele miljøer som viser en god undervisningskultur? Er det feil å la enkeltpersoner nominere seg selv? Er det slik at ett kjønn eller enkelte fagfelt blir overrepresentert slik dagens ordning fungerer? Dette er noen av de spørsmålene som er stilt så langt og i hovedsak synes jeg Hilde Larsen Damsgård svarer ut dette på en god måte i sitt innlegg.

Debatt ● Gunn Enli og Trine Waaktaar

Merittert underviser: — Faglig snever ordning som appellerer mer til menn enn til kvinner

Jeg har imidlertid tatt til orde for at kriteriene generelt blir for snevre. Hva vil det si å være en merittert underviser? Legger vi universitetspedagogikken på en prokrustesseng når ansatte som over år har kjempet med nebb og klør for bedre studiekvalitet ikke når opp? 

Jeg har snakket med flere som opplever dette som demotiverende eller med ansatte som trodde de gjorde en god jobb for studentene og som ikke når opp i ordningen. Teller det for eksempel ikke at man jevnlig får god tilbakemelding fra studentene i referansegrupper og andre fora? Gjelder ikke studentenes stemme når de unisont utroper én foreleser og gir denne en egen undervisningspris? Det burde overraske noen og enhver at viktige sider av studentperspektivet er fraværende i bedømmelsen.

Hva med oss som har utviklet prosjekter som har fått viktig anerkjennelse fra sentrale myndigheter eller annet hold? I et rettighetsperspektiv bør man vel også tenke over hvorvidt (de relativt snevre) kriteriene er tydelig kommunisert når kandidatene starter sin karriere. 

Jeg har i en årrekke jobbet med å veilede nytilsatte undervisere ved NTNU, både individuelt og i såkalte kollegabaserte veiledningsgrupper. Den viktigste lærdommen jeg har tatt med herfra er at disse kandidatene lærer og utvikler seg mest når de når de får utvikle seg på egne premisser og bli den beste versjonen av seg selv. Å veilede disse handler om å spille de gode gjennom refleksjon og samtale og ikke med å trekke en snever didaktisk modell ned over hodet på dem, en modell som til alt overmål overser at undervisning finner sted i en kontekst.

Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard

For unyansert om merittering

De premissene denne konteksten legger kan mange ganger være vel så viktig for studiekvaliteten. For en god del år siden hadde jeg gleden av å samarbeide med en gruppe dedikerte medisinere som var inspirert av en rekke utdanninger omkring i verden som benyttet problembasert læring (PBL) som studiemodell. Den jobben de gjorde bygget både på lesing av forskningslitteratur, besøk til andre læresteder og samtaler internt. Etter hvert vokste det fram en egen PBL-modell som studenter den dag i dag har glede av. 

Hvis jeg leser kriteriene bokstavelig, virker det ikke som om noen av disse PBL-innovatørene ville ha nådd «opp» i en søknadsrunde som merittert underviser. Derimot ser jeg tydelig at det ble gjort et omfattende arbeid for studiekvaliteten og antakelig også for kvaliteten på det norske helsevesenet. «Løft ditt hode du raske gutt», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i en tekst som bærer budskap om håp. For å ivareta håpet må man kaste blikket utover.

Debatt ● Bjørn Stensaker

Merittert undervisning: En ordning i stadig utvikling

Kanskje er det ett skritt i riktig retning når Universitetet i Oslo ønsker å erstatte termen ‘underviser’ med ‘utdanner’ for å «for å tydeliggjøre at utdanningsfaglig merittering handler om langt mer enn faglig formidling» slik Bjørn Stensaker skriver. Dette virker nemlig å være den fella ordningen så langt har gått i når fagfellevurderingen tilgodeser de som er gode på å lese utlysningens kriterier og utforme sin undervisning (og søknad) etter disse. 

Kanskje burde også de som evaluerer søknadene tenke igjennom hvorvidt det ligger noe mer bak ordningen, med andre ord; lese utlysningstekstens dypstruktur. Hensikten er tross alt å gi de enkelte studentene en bedre studiekvalitet. Etter det jeg ser, lurer noen ganger risikoen for en kontraproduktiv praksis i buskene.

Debatt ● Eirinn Larsen og Douwtje Lieuwkje van der Meulen

Merittering: Tre råd til studiedekanen ved HF