Pedagogisk utviklingsarbeid eller regelrett skivebom?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Etter mer enn tretti år ved NTNU hvor jeg over tid har arbeidet med pedagogisk utviklingsarbeid, bestemte jeg i sommer at jeg skulle bruke av ferien og skrive en søknad om status som merittert underviser. Sommerferien ble derfor ikke helt som planlagt.

Den kritikken av ordningen som følger her er vel å merke ikke til forkleinelse for de som har passert det trange nåløyet. Det er snarere en frustrasjon over at tretti år med dedikert arbeid på overordnet plan for å bedre undervisningskvaliteten ved NTNU ble for omfattende til å komme gjennom det samme nåløyet. 

I søknaden burde jeg åpenbart ha lagt vekt på andre ting, men strategi var aldri min sterke side. 

Under meritteringsintervjuet ble jeg flere ganger spurt om hvordan jeg hadde endret min undervisning. Dette var spørsmål jeg ikke var forberedt på å svare på. Jeg var heller ikke forberedt når en av komitemedlemmene beskrev sin egen bruk av «flipped classroom» og ba meg respondere på dette. 

For meg som har arbeidet overordnet med endring av undervisning i vel tretti år er dette et marginalt tiltak. I stedet har jeg forsøkt å sette søkelys på hvordan vi kan endre undervisninga i de store klassene og ta vare på studentene i de store kullene. Med doktorgrad på Problembasert læring (PBL) og har jeg selvsagt prøvd ut både smågruppeundervisning, omvendt undervisning og andre ting, men jeg har særlig forsøkt å rette blikket dit våre studenter sliter.

undervisningskvalitet

«De meritterte skal ikke bare være stjerner i stillhet»

Komiteen var altså ikke fornøyd med det jeg hadde gjort. Til tross for det skriver de at «Jacobsen […] har vært sentral i oppbyggingen av [seksjon for universitetspedagogikk]. Han har også vært sentral i utviklingen av NTNUs basisopplæring i universitetspedagogikk (da kjent som PEDUP), og NTNUs læringsassistentopplæring (LAOS). Jacobsen har vært involvert i en rekke utdanningsprosjekter. Han var deltaker i prosjektet DIGITALIS som ble avsluttet i 1998, deltaker i Smart læring (2014—2016) og NTNU Drive (2016-2021). Søknaden vektlegger deltakelse i slike oppgaver. Jacobsen har hovedsakelig jobbet i team, og påpeker at «no man is an island.» Han har bidratt i en rekke større prosjekter og grupper, som har hatt som oppgaver å utvikle undervisning og utdanning.» 

La meg bare understreke at jeg helt til det siste har vært involvert i ulike utviklingsprosjekt og at jeg i sin tid hadde ideen til og fikk vedtatt LAOS-prosjektet som fikk departementets utdanningskvalitetspris i 2005. LAOS er den dag i dag en sentral del av NTNUs pedagogiske profil. Allikevel har ikke komiteen vært interessert i noe av det som beskrives ovenfor.

Jeg er kjent med at dette kan høres ut som en klagesang, og kanskje kommer noen av strofene derfra. 

Allikevel er jeg opptatt av det mer overordnede: hva vil det si å være en merittert underviser? 

Merittering

30 nye meritterte undervisere på tampen av november

I søknadsveilederen presenteres en (relativt) snever didaktisk modell. Essensen i modellen er at du skal ta hensyn til studenter, lærestoff og egne forutsetninger når du planlegger undervisningen. Ja vel! Du skal så gjennomføre denne undervisninga, evaluere og foreta nødvendige endringer for å nå faglige mål. Dette var kanskje bakgrunnen for at spørsmålet om hvordan jeg hadde endret min undervisning dukket opp i intervjuet? 

Både modellen og spørsmålet passer sikkert for den som står i klasserommet over tid, men i Guds navn: er ikke dette litt snevert? 

I min periode i NTNUs læringskvalitetsutvalg arbeidet vi med å se på hvordan sentrale sider ved Kvalitetsreformen kunne gjennomføres. La meg bare nevne nytt karaktersystem, bedre tilbakemelding til studenter og internasjonalisering av undervisning. Vi jobbet også fram både Eksperter i Team (EiT) og LAOS-prosjektet. I LAOS var en sentral målsetting å skape bedre veiledning og tilbakemelding for studenter på store fag.

Jeg jobbet også bevisst i min periode som underviser på ordinære program med å bruke teknologi for å gi studentene i en klasse på 150+ studenter regelmessig tilbakemelding og for å komme i læringskontakt med andre studenter gjennom bruken av studentrespons. I dette arbeidet har jeg både reflektert over tilnærminger, bruksområder og mulige forbedringer. Dessverre var det ikke plass i søknaden til å legge ved forskningsartikkelen som dokumenterer dette, det ble kun noen utdrag hvor studentene selv beskrev tiltaket i positive ordelag.

De senere årene har jeg også deltatt aktivt i to store prosjekt som handler om å skape en bærekraftig pedagogikk på nett. Det er ingen tvil om at undervisning i dag står ovenfor en digital transformasjon hvor også universitetspedagogikken må henge seg på. Bokstavelig talt millioner av mennesker tar i dag ulike universitetskurs på nett og i prosjektene «Smart Læring» og «NTNU Drive» jobbet vi aktivt med hvordan NTNU kunne involvere seg i denne typen undervisning. Dette passet også godt inn i NTNUs motto «Kunnskap for en bedre verden». Smart Læring og det vi arbeidet med i Drive er en demokratisk pedagogikk fordi den treffer et større publikum, både asynkront og geografisk og er mer bærekraftig fordi det blant annet kan gi adgang til kunnskap også i de deler av verden hvor mange mangler muligheter. For eksempel har jenter begrenset tilgang til utdanning gjennom det ordinære utdanningssystemet i Afghanistan.

undervisning

14 nye meritterte undervisere ved Nord universitet

Selv ønsket jeg å bruke meritteringspengene til å utvikle en modul i det pedagogiske basisprogrammet som både kunne tjene som en modell for andre undervisere og gi et desentralisert og asynkront tilbud til travle universitetsansatte. 

Kanskje kunne dette også være inspirasjon til en annen tenkemåte for disse.

I gresk mytologi var røveren Prokrustes en figur som holdt til sammen med andre voldsmenn i Elevsis-trakten i Hellas. Han inviterte veifarende til å sove i en seng, men da de la seg i sengen pinte han dem gjennom å strekke de ut eller ved å skjære av lemmer som var for lange og stakk utenfor sengen. Disse lidelsene påførte ham de veifarende for at de skulle passe til sengen. 

I overført betydning brukes uttrykket prokrustesseng i dag som et bilde på at noen forsøker å tilpasse virkeligheten for å få den til å passe inn i et system eller en bestemt modell.

Debatt ● Arve Hjelseth

Hva mener vi med digital undervisning?

Mitt poeng er at for å få øye på en merittert underviser må man slutte å legge universitetspedagogikken på en didaktisk prokrustesseng. Å merittere undervisning er å anerkjenne den viktige jobben mange av oss som jobber innen høyere utdanning gjør for å legge til rette for studenters læring i møte med ulike kunnskapsfelt. 

Dette er en jobb som må gjøres i klasserommet, på emne og programnivå så vel som på mer overordnede organisatoriske nivå. Kanskje skriver noen av oss også gode lærebøker? Da kan man ikke ha en ordning som legger til rette for og belønner en snever del av denne virksomheten. 

For mange ansatte er heller ikke kriteriene i ordningen tydelig kommunisert når de starter sin pedagogiske løpebane. Risikoen blir at en slik ordning heller dreper motivasjonen for mye av det gode utviklingsarbeidet som skjer innen høyere utdanning, rett og slett fordi god undervisning i seg selv, nye ideer eller pedagogisk utviklingsarbeid ikke blir anerkjent når arbeidet med god studiekvalitet skal belønnes.

Kanskje er ordningen allerede moden for skrothaugen før den tar motivasjonen fra de som allerede gjør en god jobb for sine studenter. Jeg vet at ansatte som har fått lokale utdanningspriser på sine institutt ikke har nådd opp i ordningen med merittert underviser. Alternativet er en kraftig «makeover» hvor man ser på hva det egentlig innebærer å være en merittert underviser. 

Dagens ordning oppleves uten tvil som en regelrett skivebom som jeg ikke vil anbefale noen å bruke sommerferien på.

Debatt ● Yngve Troye Nordkvelle

Undervisningen glemmes: Karriere-veileder med blinde flekker